Mellomlagring av masser – krav, stabilitet og geoteknisk vurdering

Mellomlagring av masser er midlertidig lagring av utgravde jord- og steinmasser på eller ved byggeplassen, i påvente av gjenbruk, transport eller deponering

Det behandles ofte som et logistikkspørsmål – hvor det er plass til haugen – men et mellomlager er en fylling, og en fylling er et geoteknisk tiltak. Noen meter løse masser gir en betydelig tilleggslast på grunnen, og i tillegg kommer regler om søknadsplikt, forurensning og stabilitet. Denne artikkelen forklarer når mellomlagring kan være søknadspliktig, hva som skiller rene og forurensede masser, hvordan massene påvirker grunnen de ligger på, og hva en geoteknisk vurdering av et mellomlager må avklare.

Hva er mellomlagring av masser?

Mellomlagring er lagring av masser i en begrenset periode, normalt fra noen uker til et par år, før massene får sin endelige disponering. Det skiller seg fra et massedeponi, der massene blir liggende permanent, og fra oppfylling og terrengendring, der massene inngår i det ferdige anlegget. I praksis er grensen flytende: Et mellomlager som blir liggende, er blitt et deponi, med de kravene det utløser.

Behovet oppstår i nesten alle gravearbeider. Massene fra en byggegrop skal brukes til tilbakefylling, massene fra en grøft skal legges tilbake, overskuddsmasser skal sorteres før de kjøres til mottak, og i større anlegg flyttes masser mellom delområder etter hvert som arbeidet skrider fram. Mellomlageret legges der det er plass, ofte i kanten av tomta, på naboeiendom etter avtale, eller på et riggområde – og nettopp disse stedene er sjelden vurdert for den lasten de får.

Hvorfor et mellomlager er et geoteknisk tiltak

Løse, fuktige jordmasser veier i størrelsesorden 17–20 kN per kubikkmeter. Et jevnt lag på tre til fire meter gir dermed en last på omtrent 50–80 kPa på grunnen under, lagt direkte på terreng uten fundamentering. Den lasten gjør tre ting med grunnen.

Den gir setninger. På bløt leire og silt presses porevannet ut over tid, og grunnen under lageret synker. Ligger det ledninger, kabler, kummer eller fundamenter innenfor lastens påvirkningssone, får de setninger de ikke er dimensjonert for – og skadene viser seg ofte først etter at lageret er fjernet.

Den øker poretrykket. I lavpermeable masser bygger lasten opp et poreovertrykk som reduserer skjærstyrken i grunnen midlertidig. Det er dette som gjør at en fylling som ville stått trygt etter et år, kan gi grunnbrudd i ukene etter at den legges ut.

Og den endrer stabiliteten rundt. Et mellomlager på toppen av en skråning, ved en grøft eller en byggegrop er en tilleggslast der den gir størst reduksjon i sikkerheten. Masser ved skråningsfoten kan derimot under riktige forutsetninger virke stabiliserende – det er prinsippet bak en motfylling. Plasseringen avgjør altså om lageret er et problem eller et tiltak. Hvordan lastene virker på en skråning, er forklart i stabilitet i grunnen.

Massenes egenstabilitet – helning, drenering og frost

Et mellomlager skal ikke bare tåles av grunnen, det skal stå selv. Hvilken fronthelning massene kan legges med, avhenger av materialtypen, undergrunnen og vanninnholdet. Friksjonsmasser som sand, grus og sprengstein tåler brattere front enn finkornige masser, men også de siger ut hvis undergrunnen er bløt eller massene er vannmettede. Bløte leir- og siltmasser er det vanskeligste tilfellet. NVEs Sikringshåndboka, modul K0.003 om deponering og mellomlagring av masser, angir at fronten på store lagre av svært bløte masser kan måtte legges så slakt som 1:10, og at frossen leire og silt kan være ustabil selv ved 1:30 når den tiner. Et lager av utgravd leire som legges opp i en bratt haug om høsten, kan altså sige ut om våren.

Drenering avgjør hvordan lageret oppfører seg over tid. Masser som legges ut våte uten drenslag, holder på vannet, og en leirhaug som står gjennom en regnperiode blir bløtere, ikke fastere. Regn på eksponerte masser gir dessuten erosjon og sedimenttransport til bekker og sluk – et forurensningsspørsmål i seg selv, som mange kommuner krever tiltak mot. Telefarlige masser, altså silt og siltig leire, får i tillegg telehiv og styrketap ved tining; se telefarlige masser.

Høyden og helningen på lageret bør derfor ikke bestemmes av gravemaskinens rekkevidde, men av massenes beskaffenhet, undergrunnen, lagringstiden og årstiden.

Mellomlagring på bløt grunn og nær skråninger

Utenfor kvikkleireområdene er det fire situasjoner der et mellomlager krever egen vurdering. Den første er bløt grunn med lav bæreevne, typisk marin leire, silt, torv og myr: Her kan selve fyllingsfoten gi grunnbrudd, og setningene kan bli store og langvarige. Den andre er nærhet til skråninger, grøfter og byggegroper – et lager på toppen er en topplast, og avstanden fra fyllingsfot til skråningskant må vurderes sammen med graveskråningen eller byggegropa det ligger ved. Den tredje er naboforhold: Et mellomlager mot nabogrense belaster naboens grunn, fundamenter og ledninger, og kan gi skader naboen med rette holder tiltakshaver ansvarlig for. Den fjerde er lagring på eller ved eksisterende infrastruktur – ledningstraseer, kulverter, kummer, veier – som ikke er dimensjonert for lasten.

I alle fire tilfellene er spørsmålet det samme: Hvor kan massene ligge, hvor høyt, hvor lenge og med hvilken helning. Det finnes ingen generell sikker avstand som passer alle grunnforhold – det er en konkret geoteknisk vurdering.

Mellomlagring i kvikkleireområder

I områder med kvikkleire kan mellomlagring påvirke både lokalstabilitet og områdestabilitet, og plasseringen er særlig viktig. Masser på toppen av en skråning kan redusere sikkerheten, mens masser ved skråningsfoten under riktige forutsetninger kan virke stabiliserende. NVEs Sikringshåndboka modul K0.003 beskriver hvordan plassering, utforming og omfang av mellomlagring skal inngå i den geotekniske prosjekteringen: Det må vurderes både hvordan undergrunnen påvirkes av tilleggslasten, og om de mellomlagrede massene har tilstrekkelig egenstabilitet. Områdestabiliteten vurderes etter NVEs veileder 1/2019, og fylling høyt i en skråning i en kvikkleiresone krever dokumentert sikkerhet; se områdestabilitet.

Hvordan mellomlagring henger sammen med arbeidsrekkefølge, kravet om ikke-forverring og resten av anleggsgjennomføringen i slike områder, er beskrevet i anleggsfase i kvikkleireområder. Denne artikkelen går ikke videre inn i det.

Rene og forurensede masser – to regelverk

Geoteknikken bryr seg om hvor tunge og bløte massene er. Forurensnings- og avfallsregelverket bryr seg om hva de inneholder og hva de skal brukes til, og regelverkene gjelder samtidig.

Rene masser er masser der innholdet av miljøgifter ligger under normverdiene i forurensningsforskriften kapittel 2. At massene er rene, betyr ikke at de er fritatt fra alle regler: Overskudd av uforurenset jord og stein kan regnes som avfall avhengig av hvordan de skal disponeres, og lagring og oppfylling kan være søknadspliktig etter plan- og bygningsloven uavhengig av forurensningsgrad. Rene masser kan dessuten være like geoteknisk problematiske som forurensede.

Forurensede masser – masser over normverdi – skal håndteres etter en godkjent tiltaksplan for forurenset grunn. Mellomlagring innenfor tiltaksområdet krever normalt ikke egen tillatelse etter forurensningsloven, men skal beskrives i tiltaksplanen, med krav til underlag, tildekking og avrenningskontroll. Mellomlagring av forurensede masser utenfor tiltaksområdet krever som hovedregel tillatelse fra Statsforvalteren. Hvilken kategori massene tilhører, avgjøres gjennom en miljøteknisk grunnundersøkelse før graving, ikke etter at haugen ligger der. Syredannende bergarter som alunskifer har egne krav og er beskrevet i håndtering av alunskifer.

Praktisk betyr dette at masser med ulik klassifisering må lagres adskilt, at lagrene må merkes, og at planen for hvor de skal ligge må foreligge før første lass kjøres ut.

Er mellomlagring av masser søknadspliktig?

Mellomlagring av jord- og steinmasser kan være søknadspliktig etter plan- og bygningsloven. Vurderingen avhenger blant annet av tiltakets størrelse, varighet, plassering, tilknytning til pågående anleggsarbeider og om det innebærer et vesentlig terrenginngrep etter § 20-1.

Byggesaksforskriften (SAK10) § 4-1 unntar mindre fyllings- og planeringsarbeider fra søknadsplikt innenfor bestemte grenser – inntil 3,0 meter avvik fra opprinnelig terreng i spredtbygd strøk, 1,5 meter i tettbygd strøk og 0,5 meter i tett småhusbebyggelse, og minst én meter fra fyllingsfot til nabogrense. Grensene gjelder unntaket for mindre fyllinger og kan ikke uten videre brukes som absolutte søknadsgrenser for enhver midlertidig massehaug. For midlertidige anlegg i direkte tilknytning til en bygge- eller anleggstomt der arbeid pågår, kan også unntaket i SAK10 § 4-2 være relevant; Direktoratet for byggkvalitet nevner massedeponier og terrenginngrep knyttet til slikt anleggsarbeid som tiltak som etter konkret vurdering kan omfattes.

Skal massene mellomlagres på en annen eiendom, i større volum eller over lengre tid, bør søknadsplikt og forholdet til gjeldende arealplan avklares med kommunen før etablering. Hva som gjelder for terrengendringer generelt, er forklart i terrengendring og byggetillatelse. Kommunen kan i byggesaken stille vilkår om geoteknisk vurdering for mellomlagre, og gjør det regelmessig i områder med bløt grunn eller registrert kvikkleire. Uavhengig av søknadsplikt må den geotekniske sikkerheten ivaretas.

Krav i veiledere og håndbøker

Tre dokumenter er sentrale. NVEs Sikringshåndboka modul K0.003 gir den faglige rammen for deponering og mellomlagring i kvikkleireområder og er den mest konkrete veiledningen som finnes om massenes egenstabilitet. NVEs veileder 1/2019 er kravgrunnlaget for områdestabilitet. Statens vegvesens håndbok N200 Vegbygging (N200:2024) fastsetter i krav 1.13-4 at geoteknisk stabilitet skal være sikret ved mellomlagring av masser, og dette kravet følger med i de fleste offentlige anleggskontrakter. I tillegg kommer kommunens egne krav i byggesaken og byggherrens krav i SHA-planen; hvordan grunnforhold skal håndteres mellom byggherre og entreprenør, er beskrevet i byggherrens ansvar for geoteknikk ved gravearbeid.

Når bør mellomlagring vurderes geoteknisk, og hva skal vurderingen inneholde?

Mellomlagring bør vurderes geoteknisk når lasten kan påvirke grunnens bæreevne, stabilitet eller setningsforhold. Det er særlig aktuelt på bløt grunn, nær skråninger, grøfter og byggegroper, i områder med kvikkleire, der lageret kan påvirke bygninger, veier eller nedgravde ledninger, der massene selv er bløte eller telefarlige, og der lagringen skal vare gjennom en vinter eller over lengre tid. I praksis gjelder ett eller flere av disse punktene på de fleste byggeplasser i leirområder. Behovet for beregninger og grunnundersøkelser vurderes konkret.

Vurderingen skal gi entreprenøren konkrete rammer, ikke generelle forbehold: tillatte lagringsområder tegnet inn på plan, maksimal lagringshøyde per område, tillatt fronthelning for de aktuelle massene, nødvendig avstand fra fyllingsfot til skråningskant, grøft, nabogrense og ledninger, krav til drenslag eller underlag, oppfyllingsrekkefølge, og eventuelle restriksjoner knyttet til årstid, lagringstid eller samtidig graving i nærheten. Der lageret ligger på bløt grunn eller nær skråning, kan vurderingen også kreve geoteknisk overvåking med poretrykksmålere eller setningsbolter mens lageret står.

Rammene bør inn i grøfteplanen eller riggplanen, slik at de er tilgjengelige for den som kjører massene – og endringer i plassering skal tilbake til geoteknikeren før de gjennomføres.

Hva kan Geotekniker AS bistå med?

Geotekniker AS vurderer mellomlagre som det de er: fyllinger på grunn med begrenset bæreevne. Vi kartlegger grunnforholdene der massene skal ligge, beregner bæreevne, setninger og stabilitet for lageret og omgivelsene, fastsetter tillatt plassering, høyde, helning og avstand, og dokumenterer det i en kort geoteknisk rapport eller et notat som kan legges ved byggesøknaden, SHA-planen eller anleggskontrakten. I kvikkleireområder inngår mellomlagring i vurderingen av områdestabilitet, og vi følger opp med geoteknisk tilsyn i anleggsfasen der det kreves. Klassifisering av forurensede masser og tiltaksplan samordnes med miljøteknisk fagkompetanse.

Avklar lagringsområdene før gravingen starter – det er billigere enn å flytte en haug på tusen kubikk. Kontakt oss for en vurdering av mellomlagringsområdet.

Ofte stilte spørsmål om mellomlagring av masser

Er mellomlagring av masser søknadspliktig?

Det kan være det. Vesentlige terrenginngrep er søknadspliktige etter plan- og bygningsloven, mens mindre fyllinger og midlertidige anlegg i direkte tilknytning til en pågående byggeplass kan være unntatt etter SAK10 § 4-1 og § 4-2 etter konkret vurdering. Lagring på annen eiendom, i stort volum eller over lang tid bør avklares med kommunen. Forurensede masser krever i tillegg tiltaksplan eller tillatelse fra Statsforvalteren.

Hvor høyt kan masser mellomlagres?

Det avhenger av grunnen under og massene selv. På fast grunn med friksjonsmasser er flere meter som regel uproblematisk. På bløt leire kan to–tre meter gi setninger og poretrykksoppbygging som krever vurdering, og bløte leirmasser må legges med slak front. Høyden skal fastsettes i den geotekniske vurderingen, ikke på stedet.

Kan masser mellomlagres i kvikkleireområder?

Ja, men plasseringen skal inngå i vurderingen av områdestabilitet etter NVEs veileder 1/2019. Masser på toppen av en skråning kan redusere sikkerheten, mens masser ved foten under riktige forutsetninger kan virke stabiliserende. Sikringshåndboka modul K0.003 gir den faglige rammen; se artikkelen om anleggsfase i kvikkleireområder for sammenhengen med graving og arbeidsrekkefølge.

Hva er forskjellen på mellomlagring og massedeponi?

Mellomlagring er midlertidig, i påvente av gjenbruk eller transport. Et deponi er permanent. Geoteknisk er forskjellen liten – lasten på grunnen er den samme – men søknadsplikten og kravene til forurensningskontroll er strengere for permanent deponering.

Kan jeg mellomlagre masser på naboens tomt?

Bare med naboens samtykke, og ansvaret for setninger, skader på ledninger og stabilitet ligger likevel hos den som lagrer. Lagring tett mot nabogrense uten avtale kan i tillegg være i strid med avstandskravet i byggesaksforskriften.

Må forurensede masser lagres annerledes enn rene?

Ja. Forurensede masser skal lagres adskilt, på egnet underlag, tildekket og med kontroll på avrenning, slik tiltaksplanen beskriver. Utenfor tiltaksområdet kreves som hovedregel egen tillatelse. Rene masser har ikke disse kravene, men kan regnes som avfall avhengig av disponering, kan være søknadspliktige og er like geoteknisk relevante.

Hva skjer med masser som ligger over vinteren?

Leire og silt fryser og får telehiv; ved tining mister de styrke og kan sige ut selv fra slake hauger. Lagre som skal stå gjennom vinteren, bør legges med ekstra slak front, drenslag og større avstand til skråninger, og vurderes på nytt før vårløsningen.

Kilder