Landformer – hva er landformer, og hva forteller de om grunnen?

Landformer er naturlige former i jordoverflaten, som daler, fjorder, raviner, elveterrasser, deltaer og morenerygger

De er dannet gjennom prosesser som erosjon, avsetning, isbrebevegelser og skred. Landformene kan fortelle hvordan løsmassene er avsatt, hvilke geologiske prosesser som har påvirket området, og hvilke grunnforhold som bør undersøkes nærmere før bygging.

I Norge er mange landformer i løsmasser dannet under og etter siste istid. For geoteknikk er særlig raviner, elveterrasser, deltaer, morenerygger og skredspor viktige, fordi de kan gi indikasjoner på sedimenttyper, erosjon og mulig skredfare. Landformen alene dokumenterer likevel ikke grunnens styrke, lagdeling eller stabilitet.

Hva er landformer?

En landform er et avgrensbart terrengtrekk som kjennetegnes av formen sin og prosessene som har dannet den. Landformer kan være store, som fjorder og dalfører, eller små, som erosjonsrenner, morenerygger og skredgroper.

Landformer deles ofte inn etter hvordan de er dannet:

  • Erosjonsformer: Oppstår når vann, is eller andre prosesser fjerner berggrunn eller løsmasser. Eksempler er V-daler, U-daler og raviner.
  • Avsetningsformer: Bygges opp ved avsetning av transportert materiale, for eksempel deltaer, elvesletter og morenerygger.
  • Skredformer: Oppstår når jord, stein eller andre masser beveger seg nedover en skråning. Eksempler er skredgroper, skredkanter og skredvifter.
  • Tektoniske landformer: Terrengformer preget av bevegelser og deformasjon i jordskorpen, som fjellkjeder, forkastningsskrenter og riftdaler.

Landformene er resultatet av samspillet mellom geologi, klima, vann, is og tyngdekraft.

Fagområdet som undersøker hvordan landformene dannes og utvikler seg, kalles geomorfologi. Mens landformer beskriver selve terrengformene, handler geomorfologi om prosessene som har skapt og endret dem.

Bilde øverst: Fotografiet fra Lofoten i august 2022 viser et karakteristisk alpint fjordlandskap med spisse fjelltopper, skarpe egger, bratte bergskrenter og fjordarmer formet av tidligere isbreer. Landskapet illustrerer hvordan breerosjon har påvirket berggrunnen og skapt markerte landformer. Fra et geoteknisk og ingeniørgeologisk perspektiv er de bratte bergskrentene og skråningene særlig interessante, ettersom bergsprekker, forvitring og tyngdekraft kan bidra til steinsprang og andre skråningsprosesser. Bildet illustrerer sammenhengen mellom landformer, geologiske prosesser og naturfare, men dokumenterer ikke stabiliteten i de enkelte fjellsidene.

Hvordan dannes landformer?

Landformer dannes når naturlige prosesser endrer terrengoverflaten. Noen prosesser virker over millioner av år, mens andre kan endre landskapet under én enkelt flom- eller skredhendelse.

De viktigste prosessene er erosjon, transport, sedimentasjon, forvitring, brebevegelser og massebevegelser i skråninger.

Den samme prosessen kan både fjerne og avsette materiale. En elv kan erodere i yttersvingen og avsette sedimenter i innersvingen. En isbre kan slipe ned berggrunnen samtidig som den transporterer og senere avsetter løsmasser.

Derfor finnes erosjonsformer og avsetningsformer ofte i det samme landskapet.

Landformer dannet av elver

Rennende vann former landskapet gjennom erosjon, sedimenttransport og avsetning.

Når vann graver seg ned i terrenget, kan det dannes V-daler, gjel og raviner. Når transportevnen avtar, kan sand, grus, silt og finere sedimenter bli avsatt og bygge opp nye terrengformer.

Typiske landformer dannet av elver er:

  • V-daler og gjel
  • Raviner
  • Elvesletter og elveterrasser
  • Meandersvinger og kroksjøer
  • Elvevifter og deltaer

En elveterrasse er en tidligere elveslette eller avsetningsflate som ligger høyere enn dagens elveløp. Slike terrasser kan dannes når elven graver seg ned i tidligere avsatte sedimenter.

Flere terrassenivåer kan vise at elven har senket løpet sitt i flere perioder, blant annet som følge av landheving, endret sedimenttilførsel eller endringer i vannføringen.

Landformer dannet av elver kan også fortsette å utvikle seg. En elv kan grave seg ned i bunnen, erodere sideveis mot elvebredden eller legge igjen nye sedimenter under flom.

Denne elveerosjonen kan ha geoteknisk betydning dersom erosjon ved skråningsfoten fjerner masser som bidrar til stabiliteten i skråningen.

Landformer dannet av isbreer

Isbreene har hatt stor betydning for utformingen av det norske landskapet.

Under istidene eroderte breene berggrunnen, transporterte løsmasser og avsatte materiale under og langs isen. Ved avsmeltingen transporterte smeltevannet store mengder sand og grus og dannet nye avsetningsformer.

Landformer dannet gjennom breerosjon omfatter blant annet U-daler, fjorder, botner, hengende daler og rundsva.

Isbreer og smeltevann har også dannet en rekke avsetningsformer:

  • Morenerygger: Rygger av løsmasser avsatt av isbreer, ofte langs tidligere brekanter.
  • Drumliner: Langstrakte, strømlinjeformede rygger dannet under isen.
  • Eskere: Lange rygger av sand og grus avsatt av smeltevann i tunneler under eller inne i isen.
  • Breelvdeltaer: Deltaer bygd opp der smeltevann førte sedimenter ut i havet eller en innsjø.
  • Dødisgroper: Forsenkninger som oppstår når begravde isrester smelter og overliggende sedimenter synker sammen.

Eskere, breelvdeltaer og sandurflater er eksempler på landformer som inneholder breelvavsetninger. Slike avsetninger består ofte av sortert og lagdelt sand og grus, men sammensetning og mektighet kan variere betydelig.

For geoteknikk kan disse landformene gi informasjon om mulige grunnforhold og grunnvannsforhold, men de dokumenterer ikke alene materialets bæreevne eller stabilitet.

Alpine landformer

Alpine landformer er karakteristiske terrengformer i bratte fjellområder, blant annet spisse tinder, skarpe egger og botner med bratte fjellvegger.

Mange alpine landformer er dannet ved at breer har erodert fjellsidene fra flere kanter. Når botner utvides mot hverandre, kan det bli stående igjen smale fjellrygger og spisse tinder.

Alpine landformer finnes blant annet i Jotunheimen, Sunnmørsalpene og Lofoten.

I slike områder kan bratte fjellsider, oppsprukket berg og løse blokker være relevante for vurdering av steinsprang, steinskred og andre naturfarer. Den alpine landformen er likevel bare én del av vurderingsgrunnlaget.

Landformer dannet av skred

Skred kan endre landskapet raskt og etterlate tydelige spor i terrenget.

Et jordskred kan danne en skredgrop eller skredkant i løsneområdet og en avsetning lenger ned i skråningen.

Gjentatte skredhendelser kan bygge opp skredvifter ved foten av bratte skråninger. Flomskred kan også danne vifter med grove sedimenter og markerte avsetninger langs tidligere skredløp.

Store leirskred kan etterlate skredgroper og markerte bruddkanter. Steinsprang og steinskred kan bygge opp urer og blokkavsetninger nedenfor fjellsider.

Slike landformer kan være spor etter tidligere massebevegelser og kan i enkelte tilfeller identifiseres i digitale terrengmodeller lenge etter hendelsen.

Skredformer må imidlertid tolkes med forsiktighet. En vifteformet avsetning kan for eksempel være dannet av flere prosesser, og terrengformen alene er ikke alltid tilstrekkelig til å identifisere skredtypen.

Landformer i Norge – gamle og unge landformer

Norge har et variert landskap hvor gamle og unge landformer finnes side om side.

De store trekkene i landskapet er påvirket av langvarige geologiske prosesser gjennom millioner av år. Mange daler og fjorder er senere blitt vesentlig omformet gjennom gjentatte istider.

Yngre landformer er ofte knyttet til siste istid og utviklingen etter at innlandsisen smeltet. Dette omfatter blant annet morenerygger, breelvdeltaer, strandterrasser, elveterrasser og raviner.

Eksempler på landformer i Norge er:

  • Raet: Et omfattende system av morenerygger som markerer tidligere isfrontposisjoner.
  • Gardermosletta: Et stort område med breelvavsetninger og deltaavsetninger.
  • Ravinelandskap på Romerike: Områder hvor bekker og elver har gravd seg ned i marine sedimenter.
  • Elveterrasser langs større vassdrag: Tidligere elvesletter som i dag ligger høyere enn elveløpet.

Under marin grense finnes også landformer knyttet til tidligere havnivåer, som hevede strandlinjer og strandterrasser.

Etter siste istid førte landheving til at tidligere havbunn ble løftet over havnivå. Elver og bekker kunne deretter grave seg ned i de marine avsetningene og danne raviner og andre erosjonsformer.

Disse landformene er særlig interessante innen geoteknikk fordi de kan gi informasjon om forekomst av marin leire, sedimentlag og tidligere erosjon.

Landformer i løsmasser – hvorfor er de viktige i geoteknikk?

Landformer i løsmasser kan gi informasjon om grunnens dannelseshistorie, mulige sedimenttyper og tidligere erosjon eller skredaktivitet.

En geoteknisk vurdering starter ofte med å undersøke eksisterende kart, terrengmodeller og geologiske opplysninger. Landformene kan bidra til å identifisere hvilke forhold som bør undersøkes nærmere.

Sammenhengen mellom terrengformene og de underliggende løsmassene er spesielt viktig fordi forskjellige avsetningsprosesser kan gi svært ulike grunnforhold.

En landform viser imidlertid ikke nødvendigvis hvilke masser som finnes under terrengoverflaten. Et område kan ha flere sedimentlag med forskjellige egenskaper, og marine leiravsetninger kan ligge skjult under sand, grus eller andre løsmasser.

Raviner og erosjon i leire

En ravine er en nedskjæring i løsmasser dannet av rennende vann, ofte med bratte skråninger og et bekke- eller elveløp i bunnen.

I Norge finnes karakteristiske raviner i områder med marine leiravsetninger, blant annet på Romerike og i Trøndelag.

Når en bekk eller elv eroderer ved skråningsfoten, kan masser som bidrar til stabiliteten bli fjernet. Dette kan påvirke stabilitetsforholdene, særlig dersom grunnen inneholder sensitiv leire eller kvikkleire.

Ravineterreng kan derfor være viktig å undersøke ved planlegging av graving, oppfylling, fundamentering og andre terrenginngrep.

Erosjon langs bekk og elv må i slike tilfeller vurderes sammen med terrenggeometri og lokale grunnforhold.

Elveterrasser og deltaer

Elveterrasser og deltaer er landformer som bygges opp av sedimenter transportert av rennende vann.

Elveavsetninger består ofte av sand og grus, men kan også inneholde silt og finere sedimenter. Under avsetningene kan det finnes andre jordlag med helt forskjellige egenskaper.

Et delta dannes når en elv fører sedimenter ut i havet eller en innsjø. Et delta kan ha relativt flate overflater, men under overflaten kan sedimentene være lagdelte og ha skrånende avsetningsflater.

For geotekniske vurderinger kan dette ha betydning for bæreevne, setninger, grunnvann og skråningsstabilitet.

En jevn terrengflate betyr derfor ikke nødvendigvis at grunnforholdene er ensartede.

Morenerygger og breavsetninger

Morenerygger består av materiale som er avsatt av isbreer, ofte langs tidligere brekanter.

Morene er vanligvis dårlig sortert og kan inneholde en blanding av leire, silt, sand, grus, stein og blokk.

Morenematerialets sammensetning, lagringstetthet og mektighet kan variere betydelig.

En morenerygg kan derfor gi informasjon om tidligere isbrebevegelser og avsetningsprosesser, men den dokumenterer ikke hvor fast materialet er, eller hvor dypt det er til berggrunn.

Ved grunnundersøkelser kan store blokker i morene også føre til sonderingsstopp som må skilles fra faktisk påvist berg.

Skredkanter og tidligere skredområder

Skredkanter og skredgroper kan vise hvor masser tidligere har løsnet fra en skråning.

En gammel skredgrop kan indikere tidligere ustabilitet, men det betyr ikke nødvendigvis at området fortsatt er ustabilt. Skredet kan ha endret terrengformen og massenes fordeling.

Tilsvarende betyr fravær av synlige skredspor ikke at området er uten skredfare.

Ved vurdering av tidligere skredområder må landformene derfor tolkes sammen med geologiske kart, historiske opplysninger, grunnundersøkelser og relevante stabilitetsanalyser.

Hvordan kartlegges landformer?

Landformer kan kartlegges ved hjelp av geologiske kart, flybilder, digitale terrengmodeller og befaringer.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) kartlegger landformer som del av den kvartærgeologiske kartleggingen. Kartleggingen kan bidra til å dokumentere landskapets utvikling og identifisere geologiske forhold som er relevante for arealplanlegging og naturfare.

NGUs løsmassekart og landformdata

NGUs løsmassekart viser hvilke løsmassetyper som dominerer i eller nær terrengoverflaten.

Kartene kan også inneholde landformer som linje- og punktobjekter, blant annet morenerygger, strandlinjer og spor etter smeltevann.

NGU har i tillegg kartlagt utvalgte rødlistede landformer, blant annet leirraviner, leirskredgroper, fossile deltaer og dødisgroper.

Kartleggingen bygger blant annet på laserskanning, flybilder og geologiske kart, supplert med feltkontroll.

Dette gir verdifull informasjon om landformer som både kan ha geologisk verneverdi og være relevante for forståelsen av terrengutviklingen.

Kartgrunnlaget må likevel vurderes ut fra målestokk og detaljgrad. Løsmassekart dokumenterer ikke nødvendigvis hvilke jordlag som finnes i dybden.

Terrengmodeller og LiDAR

Digitale terrengmodeller basert på laserskanning (LiDAR) kan vise små og store terrengformer med høy detaljgrad.

Ved å undersøke terrengets høyder, helninger og skyggerelieff kan man identifisere raviner, terrasser, gamle elveløp, skredkanter og andre geomorfologiske trekk.

En beskrivelse av terrengets høyder, helninger og geometri inngår i topografi, mens landformtolkning også omfatter hvordan terrengformene er dannet, og hva de kan fortelle om geologiske forhold.

Terrengmodeller kan være særlig nyttige i skogkledde områder hvor landformer er vanskelige å oppdage på vanlige flybilder.

Befaring og grunnundersøkelser

Kart og terrengmodeller gir ikke alltid tilstrekkelig informasjon om de faktiske forholdene på stedet.

Befaring kan være nødvendig for å undersøke aktiv erosjon, bergblotninger, våte partier, spor etter tidligere skred og menneskeskapte terrenginngrep.

Dersom grunnens lagdeling, styrke og andre egenskaper må dokumenteres, kan det være nødvendig med grunnundersøkelser.

Landformtolkning kan blant annet bidra til å planlegge hvor undersøkelsene bør utføres, slik at borpunktene plasseres i områder som er relevante for problemstillingen.

Hvorfor er landformer viktige ved bygging?

Landformer kan bidra til å identifisere områder hvor grunnforholdene bør vurderes nærmere før bygging eller andre terrenginngrep.

Særlig relevante forhold er:

  • Bratte skråninger i løsmasser.
  • Erosjon langs bekker og elver.
  • Raviner i områder med marin leire.
  • Spor etter tidligere skred.
  • Deltaer og terrasser med lagdelte sedimenter.
  • Moreneområder med varierende løsmassesammensetning.

I en geoteknisk vurdering kan landformene brukes til å forstå hvordan løsmassene er avsatt, om terrenget har vært påvirket av erosjon, og hvilke forhold som bør undersøkes videre.

Terrenghelning, skråningshøyde, erosjon og tidligere terrengendringer kan være relevante ved vurdering av skråningsstabilitet.

Landformer, kvikkleire og områdestabilitet

I områder med marin leire kan raviner og erosjonsskråninger være særlig viktige.

NVEs veileder 1/2019 bruker blant annet følgende terrengkriterier for å identifisere mulige løsneområder for områdeskred:

  • Total skråningshøyde i løsmasser over 5 meter.
  • Jevnt hellende terreng brattere enn 1:20, med høydeforskjell over 5 meter.

Kriteriene inngår i en større prosedyre for avgrensning av aktsomhetsområder. Mulige utløpsområder må også vurderes. Terrengformen alene avgjør derfor ikke om det finnes kvikkleire, eller om sikkerheten mot områdeskred er tilfredsstillende.

Ved mulig fare for områdeskred må forholdene vurderes etter relevant regelverk og NVEs veileder 1/2019.

En vurdering av områdestabilitet kan kreve geotekniske undersøkelser, analyser av terrengforhold og stabilitetsberegninger.

Kunnskap om landformer er dermed et nyttig supplement, men ikke en erstatning for geoteknisk dokumentasjon.

Ofte stilte spørsmål om landformer

Hva er en landform?

En landform er en naturlig terrengform, som en dal, ravine, morenerygg eller elveterrasse. Landformer dannes gjennom geologiske prosesser som erosjon, avsetning, isbrebevegelser og skred.

Hva er eksempler på landformer i Norge?

Eksempler på landformer i Norge er fjorder, U-daler, V-daler, raviner, elveterrasser, morenerygger, breelvdeltaer, strandterrasser og skredvifter. Mange av landformene i norske løsmasser er knyttet til istidene og utviklingen etter isavsmeltingen.

Hvilke landformer dannes av elver?

Elver kan danne V-daler, gjel, raviner, elvesletter, meandersvinger, kroksjøer, elveterrasser og deltaer. Landformene oppstår gjennom erosjon, transport og avsetning av sedimenter.

Hvilke landformer dannes av isbreer?

Isbreer danner blant annet U-daler, fjorder, botner, hengende daler, rundsva og morenerygger. Smeltevann fra breene kan danne eskere, breelvdeltaer og andre avsetningsformer. Slike landformer omtales ofte som glasiale og glasifluviale landformer.

Hva er alpine landformer?

Alpine landformer er karakteristiske terrengformer i bratte fjellområder, som spisse tinder, skarpe egger og botner. Mange er dannet gjennom breerosjon fra flere sider av fjellmassivet.

Hva er forskjellen på gamle og unge landformer?

Gamle landformer har en lang geologisk utviklingshistorie og kan være påvirket av flere perioder med forvitring og erosjon. Unge landformer er dannet eller vesentlig omformet i nyere geologisk tid, for eksempel under og etter siste istid. Inndelingen avhenger av landformens dannelseshistorie.

Kan landformer avsløre grunnforholdene?

Landformer kan gi indikasjoner på sedimenttyper, tidligere erosjon og avsetningsprosesser. De kan derimot ikke alene dokumentere massenes styrke, lagdeling, mektighet eller stabilitet. Slike forhold kan kreve geotekniske undersøkelser.

Hva er forskjellen på landformer og geomorfologi?

Landformer er selve terrengformene. Geomorfologi er fagområdet som undersøker hvordan landformene dannes, utvikles og påvirkes av geologiske og andre naturlige prosesser.

Geotekniske vurderinger av grunnforhold og naturfare

Geotekniker AS utfører geotekniske og geologiske vurderinger av byggegrunn, skråningsstabilitet og naturfare over hele landet.

Landformer og terrengutvikling kan inngå som en del av vurderingsgrunnlaget, særlig i områder med marine avsetninger, raviner, erosjon eller spor etter tidligere skred.

Trenger du en geoteknisk rapport eller en vurdering av grunnforhold og naturfare for tomten eller prosjektet ditt, kan du kontakte Geotekniker AS for en faglig vurdering.

Kilder