Kapillaritet er evnen vann har til å trekkes inn i og stige gjennom små porer og smale rør som følge av overflatespenning og samspillet mellom vann og materialoverflater. Fenomenet kalles også kapillæreffekt, kapillærvirkning eller hårrørsvirkning. I jord gjør kapillariteten at vann kan stige over grunnvannsspeilet og holdes tilbake mellom jordpartiklene, slik at jordmassene kan være fuktige selv om grunnvannet ligger betydelig dypere.
Kapillær stigehøyde avhenger særlig av porenes størrelse. Finkornige jordarter som silt og leire kan utvikle stort kapillært sug, mens grove materialer som grus og pukk vanligvis har liten kapillær oppsuging. Kapillaritet har derfor betydning innen geoteknikk ved vurdering av grunnvann, poretrykk, jordas stabilitet, telehiv, fundamentering og fukt fra grunnen.
Hva er kapillaritet?
Kapillaritet er et fysisk fenomen der væske beveger seg eller holdes tilbake i små åpninger og porer som følge av overflatekrefter.
Fenomenet skyldes samspillet mellom adhesjon, kohesjon og overflatespenning.
Adhesjon er tiltrekningen mellom vannmolekyler og andre materialoverflater, eksempelvis mineralpartikler. Kohesjon er tiltrekningen mellom vannmolekylene innbyrdes og bidrar til vannets overflatespenning.
Når vann fukter en overflate, kan det dannes en krummet vannoverflate, kalt en menisk. Krummingen gir en trykkforskjell mellom vannet og luften. I et smalt kapillærrør kan denne trykkforskjellen føre til at vannet stiger over nivået til den frie vannoverflaten.
Stigningen fortsetter til de kapillære kreftene balanseres av tyngden av vannsøylen.
Hvor stor stigningen blir, avhenger blant annet av rørets radius, overflatespenningen og kontaktvinkelen mellom væsken og materialet.
Dersom en væske ikke fukter overflaten, kan kapillariteten i stedet føre til at væsken står lavere inne i røret enn utenfor. Kapillaritet er dermed ikke bare en egenskap ved vannet, men ved samspillet mellom væske og overflate.
Fenomenet forekommer i jord, papir, tekstiler, tegl, betong og andre porøse materialer. Kapillær fukttransport kan blant annet bidra til oppfukting av en grunnmur dersom konstruksjonen mangler tilstrekkelig beskyttelse mot fukt fra grunnen.
Bilde øverst: Erfaring fra Ullensaker, juni 2026: Ved et byggeprosjekt i Ullensaker dokumenterte Geotekniker AS oppbygningen av masser langs en grunnmur, med et lag av grov pukk inntil konstruksjonen. Bildet illustrerer hvordan grove steinmaterialer benyttes ved fundamentering og fuktsikring mot grunnen. Pukkens kornfordeling, finstoffinnhold og kapillære stigehøyde er avgjørende for om massene fungerer som et kapillærbrytende sjikt. Et kapillærbrytende lag må samtidig ses i sammenheng med drenering og øvrig fuktsikring.
Hvordan fungerer kapillaritet i jord?
I jord finnes det små hulrom mellom mineralpartiklene. Disse hulrommene kalles porer og kan være fylt med vann, luft eller en kombinasjon av begge.
Porenes størrelse, form og innbyrdes forbindelse bestemmer i stor grad hvordan vann holdes tilbake og transporteres i jordmassene.
I grove jordarter er porene vanligvis forholdsvis store. Vann kan strømme raskt gjennom materialet når det er mettet, men de kapillære kreftene gir begrenset stigehøyde.
I finkornige jordarter er porene mindre. Her kan vannet holdes tilbake ved betydelig større sug og trekkes opp til større høyder over grunnvannsspeilet.
Dette innebærer at en jordprøve kan være fuktig selv om den er hentet fra et nivå over grunnvannsspeilet.
Kapillærkreftene påvirker ikke bare oppadrettet vanntransport. De kan også bidra til sideveis og nedadrettet omfordeling av vann. Den faktiske strømningen bestemmes av den samlede hydrauliske gradienten, der både gravitasjon og trykk- eller sugeforskjeller inngår.
Ved nedbør kan kapillære krefter bidra til å trekke vann inn i tørr jord. Hvor raskt vannet trenger ned, avhenger også av jordas vannledningsevne og er nærmere forklart i artikkelen om infiltrasjon i grunnen.
Kapillær stigehøyde – hvor høyt kan vann stige?
Kapillær stigehøyde er høyden vann kan trekkes opp over en fri vannoverflate eller et grunnvannsspeil som følge av kapillære krefter.
Stigehøyden påvirkes blant annet av porestørrelse, poreform, kornfordeling, lagringstetthet, overflatespenning, kontaktvinkel og jordas metningshistorikk.
Den viktigste grunnleggende sammenhengen er at små porer gir større teoretisk kapillær stigehøyde enn store porer.
Derfor kan finkornige jordarter utvikle langt større kapillært sug enn grove jordarter.
Jurins lov – formel for kapillær stigehøyde
For et idealisert, sirkulært kapillærrør kan stigehøyden beregnes med Jurins lov:
h = (2γ · cos θ) / (ρ · g · r)
Her er:
- h: kapillær stigehøyde (m)
- γ: væskens overflatespenning (N/m)
- θ: kontaktvinkel mellom væsken og røroverflaten
- ρ: væskens tetthet (kg/m³)
- g: tyngdeakselerasjon (m/s²)
- r: kapillærrørets innvendige radius (m)
Formelen viser at den teoretiske stigehøyden er omvendt proporsjonal med rørets radius når de øvrige parameterne holdes konstante.
Dersom radius halveres, dobles den teoretiske stigehøyden.
Eksempel på beregning av kapillær stigning
For rent vann ved romtemperatur kan overflatespenningen settes til omtrent 0,073 N/m.
Med kontaktvinkel nær null gir et kapillærrør med radius 0,1 mm en beregnet stigehøyde på omtrent 0,15 meter.
Reduseres radius til 0,01 mm, øker den beregnede stigehøyden til omtrent 1,5 meter.
Eksempelet viser hvor stor betydning porenes størrelse har for kapillærvirkningen.
Naturlig jord består imidlertid ikke av rette, ensartede kapillærrør. Porene varierer i størrelse og form, og vanntransporten påvirkes av poreforbindelser, mineraloverflater og metningsforhold.
Jurins lov er derfor nyttig for å forklare prinsippet, men kan ikke alene bestemme kapillær stigehøyde i naturlige jordmasser.
Maksimal kapillær stigehøyde og kapillær metningshøyde
Det er viktig å skille mellom maksimal kapillær stigehøyde og høyden på den tilnærmet vannmettede kapillærsonen.
Maksimal kapillær stigehøyde beskriver hvor høyt kapillært vann kan nå gjennom sammenhengende, tilstrekkelig små porer under gitte forhold.
Kapillær metningshøyde beskriver høyden på sonen over grunnvannsspeilet der jordporene fortsatt er tilnærmet fullstendig vannfylte.
I jord med varierende porestørrelse kan de minste porene holde vann betydelig høyere enn de største porene.
Dermed kan vann forekomme over den tilnærmet mettede kapillærsonen uten at hele porevolumet er vannfylt.
Dette skillet er spesielt viktig i finkornige jordarter. En stor teoretisk stigehøyde betyr verken at hele jordprofilet er vannmettet, eller at betydelige vannmengder kan transporteres raskt til denne høyden.
Kapillaritet i ulike jordarter
Kapillariteten varierer betydelig mellom grus, sand, silt, leire og morene.
Forskjellene skyldes først og fremst porestrukturen, som igjen påvirkes av kornfordeling, lagringstetthet, mineralogi og jordas sammensetning.
| Jordart | Kapillær stigeevne | Orienterende stigehøyde | Vanntransport |
|---|---|---|---|
| Grov grus og pukk | Svært lav | Vanligvis centimeter | Rask ved metning |
| Grov sand | Lav | Centimeter til desimeter | Relativt rask |
| Fin sand | Moderat | Desimeter, eventuelt høyere | Relativt rask |
| Silt | Høy | Kan være flere meter | Moderat til langsom |
| Leire | Svært høy | Kan være svært stor teoretisk | Svært langsom |
| Morene | Varierende | Avhenger av sammensetning | Varierende |
Tabellen viser generelle tendenser og størrelsesordener. Verdiene er ikke dimensjonerende og må ikke brukes til å fastsette kapillær stigehøyde uten vurdering av det aktuelle materialet.
Kapillaritet i sand og grus
Sand og grus har relativt store porer sammenlignet med silt og leire.
Dette gir normalt lavere kapillær stigehøyde og bedre vannledningsevne ved metning.
Ren, grov grus og egnet pukk har vanligvis så store porer at kapillær oppsuging blir begrenset. Derfor brukes slike materialer ofte i kapillærbrytende sjikt under konstruksjoner.
Fin sand som jordart kan derimot ha betydelig kapillær oppsuging, særlig dersom materialet er tett lagret og har en porestruktur som holder vannet tilbake.
Fuktig sand kan også få en tilsynelatende sammenbinding mellom kornene som følge av kapillærsug. Dette forklarer hvorfor en fuktig sandhaug kan holde formen bedre enn helt tørr sand.
Kapillaritet i silt
Silt har ofte stor kapillær stigeevne samtidig som vann kan transporteres raskere gjennom materialet enn gjennom tett leire.
Denne kombinasjonen gjør silt særlig interessant innen geoteknikk.
Når frosten trenger ned i jordmassene, kan kapillære krefter og fryseindusert sug bidra til å trekke vann mot frysefronten. Dersom vannforsyningen er tilstrekkelig, kan det dannes og vokse islinser.
Silt er derfor ofte blant de mest telefarlige jordartene.
Den faktiske risikoen avhenger imidlertid også av vanntilgang, temperatur, lagdeling, kornfordeling og frostens varighet.
Kapillaritet i leire
Leire består av svært små mineralpartikler med stor spesifikk overflate og vanligvis små porer.
Dette gjør at leire kan holde tilbake vann ved betydelig sug.
Den teoretiske kapillære stigehøyden kan være svært stor, men den hydrauliske konduktiviteten i intakt leire er normalt lav.
Det betyr at leire kan utvikle stort sug uten å transportere store vannmengder på kort tid.
I leire har også adsorpsjon og elektrokjemiske krefter mellom vann og mineraloverflater betydning. Vannets oppførsel kan derfor ikke forklares utelukkende ved hjelp av enkle kapillærrørmodeller.
Kapillaritet i leire må vurderes i sammenheng med porestruktur, mineralogi, vanninnhold og metningsforhold.
Kapillaritet i morene
Morene består av en blanding av ulike kornstørrelser, ofte fra leire og silt til sand, grus og stein.
Kapillære egenskaper kan derfor variere betydelig mellom forskjellige moreneavsetninger.
En grovkornig morene med lite finstoff kan ha relativt lav kapillær stigeevne.
En siltrik morene kan derimot ha betydelig kapillær oppsuging og være utsatt for telehiv.
Lagringstetthet, finstoffinnhold, lagdeling og lokale vannførende soner påvirker egenskapene ytterligere.
Det er derfor ikke tilstrekkelig å klassifisere massene som morene for å avgjøre kapillariteten. En vurdering av morene som jordart og byggegrunn må også omfatte massenes sammensetning og vannforhold.
Kapillært vann og kapillærsonen over grunnvannsspeilet
Kapillært vann er vann som holdes tilbake eller transporteres i jordporene som følge av kapillære krefter.
Under et fritt grunnvannsspeil er jordporene normalt vannmettet.
Over grunnvannsspeilet kan kapillærkreftene holde porene helt eller delvis vannfylte.
Den tilnærmet mettede sonen umiddelbart over grunnvannsspeilet kalles gjerne kapillærsonen eller den kapillære frynsen.
Over denne kan det finnes en umettet sone der både luft og vann forekommer i porene.
I naturlige jordavsetninger er ikke overgangene nødvendigvis skarpe. Porestruktur, jordart og tidligere oppfukting eller uttørking påvirker hvordan vannet fordeler seg.
Kapillærsonen kan være relativt tynn i grovkornige masser, mens finkornige jordarter kan holde vann i betydelig større høyder over grunnvannsspeilet.
Kapillært vann må derfor ikke forveksles med fritt grunnvann.
En jordprøve kan være svært fuktig uten at prøven er tatt under grunnvannsspeilet.
Dette skillet er viktig ved vurdering av grunnvann og grunnvannsstand i byggegrunnen, fordi synlig fuktighet i massene ikke alene viser hvor grunnvannsnivået ligger.
Kapillære krefter påvirker også markvann og fuktighet i den umettede sonen, blant annet ved oppfukting, uttørking og omfordeling av vann etter nedbør.
Kapillærsug, matriksug og negativt poretrykk
Kapillaritet har nær sammenheng med vanntrykket i jordporene.
I en kapillærvannssone over et fritt grunnvannsspeil kan vanntrykket være negativt i forhold til atmosfæretrykket.
Dette betegnes som negativt porevannstrykk eller kapillærsug.
Kapillærsug oppstår blant annet på grunn av trykkforskjellen mellom vann og luft over krummede vannoverflater i jordporene.
I umettet jord benyttes også begrepet matriksug, som beskriver vannets binding til jordmatriksen. Kapillære krefter utgjør en viktig del av dette suget, mens adsorptive virkninger også kan ha betydning, særlig i finkornige jordarter.
Under idealiserte hydrostatiske forhold øker det negative porevannstrykket med høyden over grunnvannsspeilet, så lenge vannfasen er sammenhengende.
Én meter over grunnvannsspeilet tilsvarer da omtrent 10 kPa negativt porevannstrykk.
I naturlig jord kan forholdene være mer kompliserte som følge av varierende metningsgrad, porestruktur, infiltrasjon, fordamping og vanntransport.
Forståelsen av kapillærsug må derfor ses i sammenheng med poretrykk i jord og hvordan vanntrykket påvirker jordas mekaniske egenskaper.
Kan kapillaritet påvirke jordas stabilitet?
Ja. Kapillært sug kan påvirke jordas skjærmotstand, særlig i umettede sandige og siltige masser.
Når vann danner menisker mellom jordpartiklene, kan kapillærkreftene bidra til en tilsynelatende sammenbinding mellom kornene.
Dette omtales ofte som tilsynelatende kohesjon.
Fenomenet forklarer blant annet hvorfor fuktig sand kan holde formen, og hvorfor enkelte midlertidige graveskråninger kan fremstå som stabile selv med bratt helning.
Virkningen er imidlertid avhengig av jordas vanninnhold og sugetilstand.
Dersom jordmassene blir våtere, kan matriksuget reduseres. Da kan også det ekstra bidraget til skjærmotstanden avta.
Dette kan være relevant ved nedbør, stigende grunnvann eller vanninntrengning i en graveskråning.
I geoteknisk prosjektering må det derfor skilles mellom permanent styrkebidrag og styrkebidrag som er avhengig av endringer i metningsgrad.
Matriksug må ikke uten videre brukes som et permanent bidrag i ordinære effektivspenningsanalyser. For umettet jord kreves særskilte forutsetninger og egnede modeller dersom slike virkninger skal inngå i beregningene.
En vurdering av skråningsstabilitet må derfor ta hensyn til både aktuelle vannforhold og mulige endringer gjennom året eller anleggsperioden.
Kapillaritet og permeabilitet – hva er forskjellen?
Kapillaritet og permeabilitet beskriver forskjellige sider ved vannets oppførsel i jord.
Kapillaritet beskriver hvordan porestruktur og overflatekrefter gir opphav til kapillært sug og vannoppsuging.
Permeabilitet beskriver materialets evne til å slippe væske gjennom. I geoteknisk praksis brukes begrepet ofte om vannledningsevne, som vanligvis uttrykkes ved hydraulisk konduktivitet.
En jordart kan ha høy kapillær stigeevne og samtidig lav vannledningsevne.
Leire er et typisk eksempel. De små porene gir stort sug, men begrenser hvor raskt vannet kan strømme gjennom materialet.
Grus har normalt motsatte egenskaper: lav kapillær stigeevne og høy vannledningsevne ved metning.
Silt ligger ofte mellom disse ytterpunktene. Materialet kan kombinere betydelig kapillært sug med en vannledningsevne som gjør transport av vann mot en frysefront mulig.
Dette er en viktig årsak til at silt kan være særlig telefarlig.
Forskjellen mellom kapillær sugeevne og permeabilitet er derfor sentral ved vurdering av vanntransport i jord.
I den mer tekniske beskrivelsen brukes hydraulisk konduktivitet, som angir hvor lett vann strømmer gjennom jord under en hydraulisk gradient.
Vannstrømning gjennom mettet jord kan under egnede forutsetninger beskrives med Darcys lov. For umettet jord må det i tillegg tas hensyn til at den hydrauliske konduktiviteten varierer med metningsgrad og matriksug.
Kapillaritet og telehiv
Kapillaritet er en viktig del av vanntransporten som kan bidra til utvikling av telehiv.
Når jord fryser, kan vann transporteres fra underliggende eller omkringliggende jordlag mot frysefronten.
Transporten påvirkes av kapillære krefter, fryseindusert sug og jordas hydrauliske konduktivitet.
Vannet som transporteres til frysefronten, kan fryse og bidra til dannelse og vekst av islinser.
Når islinsene vokser, kan de løfte overliggende jordmasser og konstruksjoner.
For at betydelig telehiv skal utvikles, må tre hovedbetingelser normalt være oppfylt: temperaturen må være tilstrekkelig lav, det må være tilgang på vann, og jordmassene må ha egenskaper som tillater dannelse og vekst av islinser.
Silt er ofte særlig utsatt fordi jordarten kombinerer kapillær sugeevne med tilstrekkelig vannledningsevne.
Leire kan utvikle større kapillært sug, men den lave vannledningsevnen kan begrense hastigheten på vanntransporten.
Grus og grov sand har normalt mindre kapillær oppsuging og er ofte mindre telefarlige.
Kapillaritet er dermed en av mekanismene som forklarer hvorfor forskjellige jordarter reagerer ulikt ved frost.
Prosessen er nærmere forklart i artikkelen om telehiv og dannelse av islinser.
Ved klassifisering av telefarlige masser brukes blant annet kornfordeling og finstoffinnhold som grunnlag for vurderingen.
Risikoen må også ses i sammenheng med frostfri dybde og frostsikring, særlig ved fundamentering og konstruksjoner i kontakt med telefarlig jord.
Kapillærbrytende sjikt – hvordan hindres kapillær oppsuging?
Et kapillærbrytende sjikt, også kalt kapillærbrytende lag, er et materialsjikt som begrenser oppadrettet kapillær vanntransport.
Slike sjikt brukes blant annet under gulv på grunn og ved konstruksjoner mot terreng for å redusere risikoen for kapillær fukttransport fra underliggende jordmasser.
Ren, grov pukk kan være egnet fordi materialet normalt har relativt store porer og liten kapillær stigehøyde.
Et kapillærbrytende sjikts funksjon avhenger imidlertid av flere forhold: kornfordeling, finstoffinnhold, materialets egen kapillære stigehøyde, lagtykkelse og risikoen for at finstoff trenger inn i sjiktet.
Et grovt materiale er ikke nødvendigvis tilstrekkelig kapillærbrytende dersom det inneholder mye finstoff.
Finstoff kan fylle hulrommene mellom de grovere partiklene og dermed endre porestrukturen og materialets kapillære egenskaper.
For å begrense innblanding av finstoff kan geotekstil og fiberduk benyttes som separasjons- eller filtersjikt der dette er egnet.
Kapillærbrytning må også skilles fra drenering og beskyttelse mot vanntrykk.
Et kapillærbrytende lag begrenser kapillær oppsuging, men hindrer ikke nødvendigvis vanninntrengning dersom konstruksjonen utsettes for positivt vanntrykk.
Derfor må kapillærbrytende, drenerende og trykkbrytende funksjoner vurderes samlet der konstruksjonens fuktsikkerhet er avhengig av dem.
Krav til kapillærbrytende sjikt i TEK17
Byggteknisk forskrift (TEK17) § 13-10 om fukt fra grunnen stiller krav til tiltak som skal lede bort sigevann og hindre at fukt trenger inn i konstruksjoner.
I Direktoratet for byggkvalitets veiledning til bestemmelsen er det angitt preaksepterte ytelser for beskyttelse mot fukt fra grunnen.
En av ytelsene er at yttervegger og gulv under eller i kontakt med terreng må beskyttes av et kapillærbrytende, trykkbrytende og drenerende sjikt.
For pukk som benyttes som kapillærbrytende sjikt, angir veiledningen en tykkelse på minst to ganger materialets kapillære stigehøyde.
Dersom en bestemt pukk eksempelvis har dokumentert kapillær stigehøyde på 50 mm, tilsvarer dette en minimumstykkelse på 100 mm etter dette tykkelseskriteriet. Eksempelet er kun en illustrasjon av beregningsprinsippet og innebærer ikke at 100 mm er tilstrekkelig for enhver konstruksjon.
Andre krav og funksjoner må også ivaretas.
Veiledningen angir dessuten at drenerende masser må sikres mot inntrengning av slam, eksempelvis ved bruk av fiberduk.
Det er derfor materialets dokumenterte egenskaper og den samlede konstruksjonsoppbygningen som må legges til grunn.
Se TEK17 § 13-10 – Fukt fra grunnen hos Direktoratet for byggkvalitet.
Hvordan måles og vurderes kapillaritet i jord?
Kapillære egenskaper kan undersøkes gjennom laboratorieforsøk og vurdering av jordas kornfordeling, porestruktur og vannretensjon.
En kornfordelingsanalyse kan gi en første indikasjon på materialets kapillære egenskaper.
Analysen beskriver fordelingen mellom forskjellige kornstørrelser og kan blant annet brukes til å vurdere finstoffinnholdet.
Kornfordeling alene gir imidlertid ikke nødvendigvis en entydig bestemmelse av kapillær stigehøyde.
Direkte kapillærstigningsforsøk kan utføres ved å registrere hvordan vann trekkes opp i et jordmateriale fra en fri vannoverflate.
Andre metoder kan undersøke vannretensjonskurven, som beskriver sammenhengen mellom matriksug og vanninnhold eller metningsgrad.
Målinger av vanninnhold i jord kan gi relevant tilleggsinformasjon, men vanninnhold alene viser ikke hvor stor den kapillære stigehøyden er.
For naturlige jordarter kan lagdeling, jordstruktur, mineralogi og tidligere oppfukting eller uttørking ha stor betydning.
Det er også viktig å skille mellom maksimal stigehøyde og stigehastighet.
Et materiale kan ha svært stor teoretisk kapillær stigehøyde, men bruke lang tid på å transportere vann opp gjennom jordprofilet.
Dersom vannforholdene har betydning for et byggeprosjekt, kan geotekniske grunnundersøkelser bidra til å dokumentere jordartenes sammensetning, lagdeling og relevante hydrogeologiske forhold.
Når har kapillaritet betydning i geotekniske vurderinger?
Kapillaritet er relevant når vanninnhold, kapillærsug eller vanntransport kan påvirke jordas egenskaper eller en planlagt konstruksjon.
Ved fundamentering kan kapillært vann ha betydning for fuktforhold og frostpåvirkning i grunnen.
Ved veier, plasser og andre terrengkonstruksjoner kan kapillær vanntransport bidra til utvikling av telehiv dersom jordmassene er telefarlige.
Ved støttemurer, fyllinger og graveskråninger kan endringer i vanninnhold og sugetilstand påvirke jordas skjærmotstand og stabilitet.
Ved vurdering av grunnvannsforhold kan kapillær oppsuging gjøre det vanskelig å fastsette grunnvannsnivået utelukkende ut fra hvor fuktige jordmassene fremstår.
Ved materialvalg kan dokumentert kapillær stigehøyde være relevant for å vurdere om et materiale er egnet i et kapillærbrytende sjikt.
Kapillaritet må likevel ikke vurderes isolert. Det er nødvendig å se fenomenet i sammenheng med jordart, lagdeling, grunnvann, poretrykk, metningsgrad, belastning og temperaturforhold.
For prosjekter med usikre grunnforhold kan dette inngå i en samlet geoteknisk utredning, der behovet for undersøkelser, beregninger og dokumentasjon vurderes ut fra tiltakets art og kompleksitet.
Geotekniker AS bistår med geoteknisk vurdering og rapport når grunnforhold, vannforhold eller telefarlige masser må vurderes som en del av et byggeprosjekt.
Ved behov kan du kontakte Geotekniker AS for en vurdering av prosjektet.
Ofte stilte spørsmål om kapillaritet
Hva betyr kapillaritet?
Kapillaritet betyr at en væske kan bevege seg i smale rør eller porer som følge av overflatespenning og samspillet mellom væsken og materialoverflatene. I jord kan fenomenet føre til at vann stiger over grunnvannsspeilet.
Hva er kapillæreffekt og kapillærvirkning?
Kapillæreffekt, kapillærvirkning og hårrørsvirkning er betegnelser på det samme grunnleggende fenomenet som kapillaritet. Et vanlig eksempel er vann som trekkes opp i et tørkepapir eller gjennom små porer i jord.
Hva er kapillærkraft?
Kapillærkraft er kraftvirkningen som oppstår som følge av overflatespenning og samspillet mellom væske og faste overflater. I jord kan kapillærkreftene bidra til vannoppsuging og tilsynelatende sammenbinding mellom jordpartikler.
Hva er kapillært vann?
Kapillært vann er vann som holdes tilbake eller transporteres i porene i jord eller andre porøse materialer på grunn av kapillære krefter. I jord kan dette vannet forekomme over grunnvannsspeilet.
Hvor høyt kan vann stige kapillært i jord?
Stigehøyden varierer med jordart og porestruktur. I grov grus er den vanligvis liten, mens fin sand og silt kan ha betydelig kapillær stigning. I leire kan den teoretiske stigehøyden være svært stor, men vanntransporten går normalt langsomt.
Hvilken jordart har størst kapillaritet?
Leire kan ha svært stor kapillær sugeevne på grunn av små porer og stor mineraloverflate. Silt har også stor kapillær stigeevne og kan ofte transportere vann raskere enn leire. Derfor er silt særlig relevant ved vurdering av telehiv.
Hva er forskjellen på kapillaritet og permeabilitet?
Kapillaritet beskriver kapillære krefter, sug og vannoppsuging, mens permeabilitet beskriver hvor lett væske strømmer gjennom et materiale. Leire kan ha stor kapillær stigehøyde og samtidig lav vannledningsevne.
Hva er et kapillærbrytende sjikt?
Et kapillærbrytende sjikt er et lag som begrenser oppadrettet kapillær vanntransport. Grov, ren pukk brukes ofte fordi materialet har store porer og vanligvis lav kapillær stigehøyde.
Hvor tykt må et kapillærbrytende lag være?
Etter en preakseptert ytelse i veiledningen til TEK17 § 13-10 skal pukk brukt som kapillærbrytende sjikt ha en tykkelse på minst to ganger materialets kapillære stigehøyde. Andre funksjonskrav og forhold ved konstruksjonen må også vurderes.
Er morene kapillær?
Ja. Morene kan ha kapillær oppsuging, men egenskapene varierer med kornfordeling, finstoffinnhold og porestruktur. Siltrik morene kan ha betydelig kapillær stigeevne, mens grovkornig morene med lite finstoff vanligvis har lavere kapillaritet.
Kilder
- Store norske leksikon – Kapillaritet
- Statens vegvesen – N-V220:2025 Geoteknikk i vegbygging
- Bane NOR – Underbygning, prosjektering og bygging: Frost
- Direktoratet for byggkvalitet – TEK17 § 13-10 Fukt fra grunnen
- NVE – Grunnvannsundersøkelsene i Sunndalen, rapport 3/1968
Fagansvarlig geotekniker og daglig leder i Geotekniker AS. Han har M.Sc. i faststoffmekanikk (UiO) med videreutdanning i geoteknikk (NTNU, OsloMet) og hydrologi (NMBU). Han har 20 års ingeniørerfaring, blant annet fra Det Norske Veritas, hvorav de siste 12 årene er innen geoteknikk, blant annet som kommunegeotekniker i Lørenskog kommune og i Bane NOR. Geotekniker AS har sentral godkjenning fra DiBK i tiltaksklasse 3.