Jordprøver – prøvetaking, analyse og pris

Jordprøver brukes til å undersøke jordas sammensetning, egenskaper og eventuell forurensning

Ved bygging gir analyser av jordprøver viktig informasjon om bæreevne, setninger, stabilitet og miljøforhold. Hvilke prøver som trengs, og hvordan de skal tas, avhenger av formålet med undersøkelsen.

En jordprøve kan være alt fra en enkel poseprøve fra hagen til en tilnærmet uforstyrret sylinderprøve hentet fra flere meters dybde med borerigg. Begrepet brukes om ulike undersøkelser innen landbruk, miljøkartlegging og geoteknikk. Prøvene kan ikke uten videre erstatte hverandre: En jordprøve tatt for gjødslingsplanlegging dokumenterer ikke byggegrunnens bæreevne, og en geoteknisk grunnprøve analyseres normalt ikke for næringsinnhold.

Geotekniker AS planlegger grunnundersøkelser, vurderer behovet for prøvetaking og laboratorieanalyser og tolker resultatene i bygge- og anleggsprosjekter over hele landet.

Hva er jordprøver?

En jordprøve er en mindre mengde jord eller løsmasser som tas ut av grunnen for nærmere undersøkelse. Formålet er å bestemme egenskaper som ikke nødvendigvis kan fastslås ved visuell inspeksjon eller ved å studere kart.

Avhengig av formålet kan jordprøver brukes til å bestemme:

  • Jordart og kornfordeling: Om massene består av leire, silt, sand eller grus, og hvordan kornstørrelsene fordeler seg.
  • Vanninnhold og tyngdetetthet: Grunnleggende parametere for klassifisering og geotekniske vurderinger.
  • Plastisitet og konsistensgrenser: Hvordan finkornede jordarter oppfører seg ved forskjellig vanninnhold.
  • Styrke- og deformasjonsegenskaper: Hvordan jordmassene reagerer på belastning.
  • Kjemisk innhold: Om jorden inneholder tungmetaller, oljeprodukter eller andre miljøgifter.
  • Næringsinnhold og pH: Dyrkingsforhold og gjødslingsbehov i landbruk og hage.

De geotekniske egenskapene er særlig relevante ved bygging og grunnarbeid, mens kjemiske analyser brukes ved miljøundersøkelser. Analyser av næringsinnhold og pH benyttes hovedsakelig i landbruk og hagebruk.

Bildet øverst: Prøvegraving og jordprøvetaking i Lunner, oktober 2026. I forbindelse med geotekniske undersøkelser ble det gjennomført prøvegraving med minigraver for å avdekke jordlagene og hente ut representative jordprøver til analyse av kornfordeling. Kornfordelingsanalysen gir informasjon om massenes sammensetning av leire, silt, sand og grus, og danner grunnlag for jordklassifisering og videre geotekniske vurderinger. Foto: Geotekniker AS.

Hvordan tar man jordprøver?

Prøvetakingen må planlegges ut fra hva prøven skal gi svar på. Plassering, prøvedybde, antall prøver og forventet variasjon i grunnen avgjør om resultatene blir representative.

En enkelt jordprøve beskriver sjelden grunnforholdene på hele eiendommen. Selv innenfor en mindre tomt kan jordart, lagtykkelse og styrke variere betydelig.

Enkle prøver fra overflaten kan tas med håndutstyr eller jordbor. I geoteknikken brukes naverprøver til kartlegging av jordlag og opptak av omrørte prøver. En prøvegrop kan benyttes når man ønsker å observere massene og lagdelingen direkte.

Skal prøver hentes fra større dybde eller fra bestemte jordlag, brukes gjerne borerigg med egnet prøvetakingsutstyr, ofte i kombinasjon med sonderinger.

Valg av prøvetakingsmetode må tilpasses jordart, dybde og hvilke egenskaper som skal undersøkes.

Omrørte og uforstyrrede jordprøver

I geoteknikken skilles det mellom omrørte og tilnærmet uforstyrrede jordprøver. Dette skillet har stor betydning for hvilke laboratorieundersøkelser som kan gjennomføres, og hvordan resultatene kan brukes.

Omrørte jordprøver har fått den opprinnelige jordstrukturen endret under prøvetakingen. Typiske eksempler er poseprøver fra naverboring eller gravearbeider. De egner seg blant annet til klassifisering, bestemmelse av vanninnhold og kornfordeling, men er normalt ikke egnet til å bestemme jordas opprinnelige styrke- og deformasjonsegenskaper.

Tilnærmet uforstyrrede jordprøver tas med utstyr som skal bevare jordstrukturen best mulig. I Norge benyttes blant annet 54 mm sylinderprøvetakere. Slike prøver kan brukes til mer avanserte laboratorieforsøk på skjærfasthet, kompressibilitet og sensitivitet.

I spesielt krevende prosjekter kan blokkprøver være aktuelle. Blokkprøvetaking kan gi svært god prøvekvalitet i egnede jordarter, særlig ved undersøkelser av sensitiv leire.

Selv en prøve som omtales som uforstyrret, påvirkes av opptak, transport, lagring og håndtering. Prøvekvaliteten må derfor inngå i tolkningen av laboratorieresultatene.

Ved større undersøkelser velges metode for geoteknisk prøvetaking ut fra jordart, dybde og hvilke parametere som skal bestemmes.

Jordprøver ved grunnundersøkelser og bygging

Jordlagene under en tomt kan variere betydelig over korte avstander. Under et tilsynelatende fast tørrskorpelag kan det ligge bløt leire, silt, torv eller ukontrollerte fyllmasser med begrenset bæreevne.

Ved en geoteknisk undersøkelse kartlegges grunnforholdene gjennom blant annet sonderinger, prøvetaking og eventuelle poretrykksmålinger.

Jordprøvene gir detaljert kunnskap om massenes sammensetning og egenskaper som sonderingene alene ikke nødvendigvis kan dokumentere. Prøver og sonderinger må derfor tolkes sammen.

Laboratorieanalyser av representative jordprøver kan gi materialparametere som brukes ved vurdering av fundamentering, bæreevne og stabilitet.

Jordas kompressibilitet er særlig viktig ved vurdering av risikoen for setninger i grunnen. I bløt leire kan setninger utvikle seg over mange år etter at bygget er oppført, avhengig av belastning, dreneringsforhold og leiras egenskaper.

Det er derfor viktig at prøvetakingen tilpasses de aktuelle problemstillingene. Enkle klassifiseringsprøver er ikke nødvendigvis tilstrekkelige dersom prosjektet krever detaljerte setningsberegninger eller stabilitetsanalyser.

Jordprøver ved kvikkleire og sensitiv leire

Prøvetaking er spesielt viktig der det kan forekomme sensitiv leire eller kvikkleire.

Slik leire kan ha betydelig styrke i sin opprinnelige tilstand, men miste store deler av styrken når strukturen brytes ned. Forholdet mellom uomrørt og omrørt skjærfasthet beskriver leiras sensitivitet.

Kvikkleire kan påvises gjennom egnede laboratorieundersøkelser, blant annet konusforsøk.

Etter NVE-veileder 1/2019 defineres kvikkleire ved en omrørt skjærfasthet på 0,5 kPa eller lavere etter tidligere NS 8015. Dette tilsvarer omtrent 0,33 kPa etter NS-EN ISO 17892-6:2017.

For sprøbruddmateriale er grensen høyere: 2,0 kPa etter NS 8015, tilsvarende omtrent 1,27 kPa etter ISO-standarden.

Det er viktig å skille mellom kvikkleire og øvrige sprøbruddmaterialer. Ikke all leire med sprøbruddegenskaper oppfyller definisjonen av kvikkleire.

For bestemmelse av omrørt skjærfasthet er det ikke alltid nødvendig med samme prøvekvalitet som ved avanserte styrke- og deformasjonsforsøk. Prøven må likevel være representativ, og blant annet vanninnhold og håndtering må ivaretas. Skal leiras sensitivitet bestemmes, må også den uomrørte skjærfastheten måles på prøver av tilstrekkelig kvalitet.

Ved vurdering av områdestabilitet må laboratorieresultatene ses i sammenheng med terreng, lagdeling, poretrykk og aktuelle bruddmekanismer.

Hva analyseres i laboratoriet?

Valg av laboratorieanalyser avhenger av hvilke spørsmål prosjektet trenger svar på.

Ved geotekniske laboratorieundersøkelser kan rutineforsøk omfatte bestemmelse av vanninnhold, tyngdetetthet, kornfordeling, konsistensgrenser og udrenert skjærfasthet.

Mer avanserte undersøkelser kan omfatte:

  • Ødometerforsøk: Bestemmelse av jordas deformasjons- og konsolideringsegenskaper, blant annet som grunnlag for setningsberegninger.
  • Treaksialforsøk: Undersøkelse av styrke- og deformasjonsegenskaper under kontrollerte spennings- og dreneringsforhold.

Når formålet er å bestemme egenskapene til naturlig avsatte jordlag, er prøver av god kvalitet særlig viktige ved slike forsøk.

En sandprøve analyseres ikke nødvendigvis på samme måte som en prøve av bløt leire. Prøver som skal undersøkes for miljøgifter, krever dessuten andre analysemetoder enn geotekniske prøver.

Laboratorieresultatene gir grunnlag for å bestemme materialparametere til prosjektering, men må vurderes opp mot prøvekvalitet, feltundersøkelser og variasjonen i grunnforholdene.

Hva koster jordprøver og analyser?

Prisen på jordprøver varierer betydelig med formålet.

En enkel jordprøveanalyse for landbruk kan koste noen hundre kroner, mens en geoteknisk undersøkelse kan omfatte borerigg, feltmannskap, laboratorieforsøk og faglig rapportering. Kostnadene er derfor ikke direkte sammenlignbare.

Ved geotekniske og miljøtekniske undersøkelser påvirkes prisen blant annet av:

  • Antall prøvepunkter og prøvedybde.
  • Tilgjengelighet på eiendommen.
  • Behov for borerigg eller gravemaskin.
  • Valg av prøvetakingsmetode og krav til prøvekvalitet.
  • Antall og type laboratorieanalyser.
  • Behov for faglig tolkning, rapportering og dokumentasjon.

Det er viktig å skille mellom pris per laboratorieanalyse og samlet pris for prøvetaking og undersøkelse. En laboratoriepris dekker normalt ikke feltarbeid, transport, faglig vurdering eller dokumentasjon til byggesaken.

I enkelte prosjekter kan eksisterende grunnundersøkelser gi tilstrekkelig informasjon. I andre er nye jordprøver nødvendige for å redusere usikkerheten.

En geotekniker kan avklare hensiktsmessig undersøkelsesomfang før prøvetaking bestilles. Dette kan redusere risikoen for både mangelfull dokumentasjon og unødvendige undersøkelser.

Jordprøver ved forurenset grunn

Jordprøver brukes også til å undersøke om grunnen inneholder helse- eller miljøfarlige stoffer.

Dette kan være aktuelt på eiendommer med tidligere industri, verkstedvirksomhet, lagring av oljeprodukter, avfallshåndtering eller ukjente fyllmasser.

Ved en miljøteknisk grunnundersøkelse planlegges prøvetakingen ut fra eiendommens historikk, mulige forurensningskilder, jordlag og planlagte terrenginngrep.

Avhengig av historikken kan miljøprøvene analyseres for blant annet metaller, oljehydrokarboner, PAH, PCB og andre relevante forbindelser.

Prøvene må tas med egnet utstyr og håndteres slik at de ikke forurenses underveis. Emballasje, oppbevaring og transport må tilpasses stoffene som skal analyseres.

Resultatene vurderes blant annet mot normverdiene for forurenset grunn og tilstandsklassene for forurenset grunn.

Normverdiene brukes blant annet til å vurdere om grunnen er forurenset etter forurensningsregelverket, mens tilstandsklassene benyttes ved vurdering av gjenværende forurensning opp mot aktuell arealbruk.

Påvist forurensning betyr ikke nødvendigvis at alle massene må fjernes. Videre håndtering avhenger av forurensningsnivå, arealbruk, risiko og gjeldende regelverk.

Riktig prøvetaking av forurenset grunn er viktig for å kunne vurdere behovet for tiltak og videre massehåndtering.

Jordprøver for infiltrasjon og avløp

Jordas sammensetning og lagdeling er viktig når det skal vurderes om vann kan infiltrere i grunnen.

Sandige og grusige masser har normalt større evne til å lede vann enn tette leirmasser. Den faktiske infiltrasjonsevnen påvirkes imidlertid også av finstoffinnhold, jordstruktur, komprimering, vannmetning og grunnvannsforhold.

Jordprøver kan gi informasjon om massenes sammensetning, men en analyse av jordarten dokumenterer ikke alene infiltrasjonskapasiteten på stedet.

Ved prosjektering av overvannsløsninger eller infiltrasjonsanlegg for avløpsvann kan det derfor være aktuelt å gjennomføre en infiltrasjonstest i felt.

Ved separate avløpsanlegg kan det i tillegg være nødvendig å dokumentere massenes renseevne, tilgjengelig infiltrasjonsareal og risiko for påvirkning av grunnvann eller nærliggende vannforekomster.

Jordprøver i hage og landbruk

I hager, jordbruk og grøntanlegg tas jordprøver for å undersøke dyrkingsforhold, næringsinnhold og behov for kalking eller gjødsling.

Aktuelle analyser omfatter blant annet jordart, pH, fosforinnhold, kaliuminnhold og organisk materiale.

For jordprøver som omfattes av gjødselbrukforskriften, stiller Landbruksdirektoratet krav til representativ prøvetaking. Minimumskravene til analyse omfatter jordart, pH, fosforinnhold målt som P-AL-verdi og jordas organiske innhold. Kaliumanalyse anbefales også for riktig gjødsling.

En jordprøve tatt for gjødslingsplanlegging dokumenterer imidlertid ikke grunnens bæreevne, stabilitet eller egnethet for fundamentering.

Dette er en viktig forskjell mellom landbruksfaglig og geoteknisk bruk av jordprøver, og noe tiltakshavere bør være oppmerksomme på dersom det allerede er gjennomført jordprøvetaking på eiendommen.

Når krever byggesaken jordprøver?

Det finnes ikke noe generelt krav om jordprøver i alle byggesaker.

TEK17 § 10-2 stiller krav til konstruksjonssikkerhet, herunder at grunnforhold og nødvendige sikringstiltak ivaretas både under utførelse og i endelig tilstand.

Bestemmelsen innebærer ikke i seg selv at alle tomter må undersøkes med en bestemt prøvetype. Det avgjørende er at sikkerheten kan dokumenteres på et tilstrekkelig faglig grunnlag.

Der skredfare er relevant, må også kravene til sikkerhet mot skred etter TEK17 § 7-3 vurderes. I områder med mulig kvikkleire kan dette innebære behov for geotekniske grunnundersøkelser og vurdering av områdestabilitet.

Prøvetaking kan særlig være aktuelt ved:

  • Bløt leire eller mistanke om sensitive jordmasser.
  • Ukjente eller ukontrollerte fyllmasser.
  • Store laster og krevende fundamenteringsforhold.
  • Dype utgravinger og større terrenginngrep.
  • Behov for detaljerte stabilitets- eller setningsberegninger.
  • Mistanke om forurensning i grunnen.

I andre tilfeller kan eksisterende rapporter, kvartærgeologiske kart og sonderinger gi et tilstrekkelig grunnlag.

Målet er ikke å ta flest mulig jordprøver, men å skaffe et representativt undersøkelsesgrunnlag som svarer på de aktuelle problemstillingene.

Ofte stilte spørsmål om jordprøver

Hva er hensikten med jordprøver ved grunnarbeid?

Hensikten er å dokumentere jordmassenes sammensetning og egenskaper. Resultatene kan brukes til å vurdere fundamentering, setninger, stabilitet, massehåndtering og mulig forurensning.

Hvor kan man levere jordprøver til analyse?

Jordprøver sendes til laboratorier som utfører de aktuelle analysene. Geotekniske prøver undersøkes ved et geoteknisk laboratorium, mens miljøprøver og landbruksprøver analyseres ved laboratorier med egnede kjemiske analysemetoder og relevant kvalitetssikring.

Kan jeg ta jordprøver selv?

Enkle jordprøver fra hage eller dyrket mark kan ofte tas med håndutstyr. Geotekniske prøver som skal dokumentere styrke- og deformasjonsegenskaper, krever riktig prøvetakingsmetode og kontroll av prøvekvaliteten. Miljøteknisk prøvetaking krever også egnede rutiner for å sikre representative resultater og unngå at prøvene forurenses.

Hvor mange jordprøver må tas?

Antallet avhenger av undersøkelsens formål, arealets størrelse, variasjonen i grunnen og hvilke forhold som skal dokumenteres. Det finnes ikke ett bestemt antall som passer alle undersøkelser.

Kan jordprøver påvise kvikkleire?

Ja. Egnede jordprøver og laboratorieforsøk kan benyttes til å påvise kvikkleire. Grensen er omrørt skjærfasthet på 0,5 kPa eller lavere etter tidligere NS 8015, tilsvarende omtrent 0,33 kPa etter NS-EN ISO 17892-6:2017. Resultatene må vurderes sammen med øvrige grunnundersøkelser.

Hva koster en jordprøveanalyse?

Det avhenger av analysen. En enkel næringsanalyse er normalt betydelig rimeligere enn geotekniske spesialforsøk eller omfattende miljøanalyser. Feltarbeid, prøvetaking, transport og rapportering kan komme i tillegg og utgjøre en vesentlig del av den samlede kostnaden.

Geotekniker AS – vurdering av prøvetaking og grunnforhold

Geotekniker AS bistår tiltakshavere, entreprenører, utbyggere og kommuner med geotekniske vurderinger og dokumentasjon av grunnforhold.

Vi kan avklare hvilke grunnundersøkelser, jordprøver og laboratorieanalyser prosjektet trenger, og vurdere resultatene opp mot planlagt bygging eller terrenginngrep.

Riktig planlegging gjør det mulig å målrette undersøkelsene mot forholdene som faktisk har betydning for sikkerhet, kostnader og gjennomføring.

Trenger du vurdering av grunnforhold eller behovet for jordprøver? Kontakt Geotekniker AS med informasjon om eiendommen, planlagt tiltak og eventuell eksisterende dokumentasjon.

Kilder