Steinsprang – hva det er, hvorfor det skjer og hvordan faren vurderes

Volumet er lite sammenlignet med steinskred og fjellskred, men energien i én blokk er nok til å skade hus, vei og mennesker. Denne artikkelen forklarer hva steinsprang er, hvordan det skiller seg fra steinskred, hvorfor det utløses, hva aktsomhetskartet for steinsprang viser – og hva som kreves når du skal bygge i et område der steinsprang kan nå bebyggelsen.

Hva er steinsprang?

Steinsprang er en skredtype der én eller noen få steinblokker løsner fra bratt berg og beveger seg nedover ved fritt fall, sprett, rulling og glidning. Det som definerer steinsprang, er skreddynamikken: blokkene beveger seg i hovedsak uavhengig av hverandre. Ved større steinskred påvirker blokkene hverandre i større grad, og massene får en mer samlet bevegelse og langt lengre rekkevidde. Volumet i et steinsprang er lite – fra én enkelt blokk opp til noen hundre kubikkmeter. Den eldre praktiske klassifiseringen med volumgrenser (steinsprang under om lag 100 m³, steinskred 100–10 000 m³, fjellskred over 10 000 m³) brukes fortsatt i kartdata, men er et hjelpemiddel, ikke en absolutt definisjon.

Steinsprang er en form for massebevegelse og hører til gruppen «skred i bratt terreng» sammen med snøskred, sørpeskred og jordskred. Det er denne gruppen NVEs veileder Sikkerhet mot skred i bratt terreng dekker, og det er denne faregruppen en skredfarevurdering for byggesak normalt skal utrede.

Steinsprang eller steinskred – hva er forskjellen?

Spørsmålet dukker ofte opp: går steinsprang under kategorien steinskred? Faglig sett er svaret nei. Begge er skred i fast fjell, men steinsprang er den minste kategorien og defineres av at blokkene beveger seg enkeltvis. I et steinskred er volumet større, blokkene kolliderer og delvis knuses underveis, massene beveger seg mer samlet, og utløpet blir lengre enn for enkeltblokker. Fjellskred er igjen en annen størrelsesorden, med helt andre konsekvenser – blant annet flodbølger når massene treffer vann.

I dagligtale brukes ordene om hverandre, og i medier omtales små steinsprang gjerne som «ras» eller «steinras». I en fareutredning er skillet avgjørende, fordi utløpslengde, sannsynlighet og aktuelle sikringstiltak er forskjellige for de tre kategoriene. Et område kan være utsatt for hyppige steinsprang uten at det er noen reell fare for steinskred, og omvendt.

Hvorfor oppstår steinsprang?

Steinsprang krever to ting: berg som er oppsprukket nok til at blokker kan løsne, og en prosess som til slutt utløser dem. Forutsetningene ligger i berggrunnen. Sprekker, lagdeling og foliasjon i bergarten deler fjellet opp i blokker, og der sprekkeplanene heller ut av fjellsiden, dannes glideplan som blokkene kan gli ut langs. Bergarter med tett oppsprekking eller svake lag – for eksempel skifrige bergarter – er mer utsatt enn massivt berg.

En viktig utløsende prosess i Norge er frostforvitring. Vann trenger inn i sprekkene, fryser og utvider seg med rundt ni prosent. Trykket presser sprekkene litt videre for hver fryse-tine-syklus, til blokken til slutt mister festet. Perioder der temperaturen svinger rundt null, kombinert med nedbør, er derfor ugunstige. Generell forvitring over lang tid svekker også berget kjemisk og mekanisk.

Andre utløsende faktorer er vanntrykk i sprekkene ved kraftig regn eller snøsmelting, temperatursvingninger, rotsprengning fra trær som vokser i sprekkene, deformasjon langs svakhetssoner, erosjon ved foten av fjellsiden, jordskjelv – som er sjeldent, men forekommer – og menneskelig aktivitet. Sprengning, skjæringer for vei og tomt og endret dreneringsmønster kan destabilisere berg som har stått i tusenvis av år.

Hvordan beveger steinsprang seg i terrenget?

Blokken som løsner, faller først fritt der fjellsiden er svært bratt, treffer deretter skråningen og spretter eller ruller videre. Hvor langt den når, avhenger av fallhøyden, blokkstørrelsen, formen på blokken og hva den treffer: ur og løsmasser demper energien, mens bart fjell og frossen mark gir lange sprett. Skog bremser små og middels store blokker effektivt, men stopper sjelden de største.

I fareutredninger beskrives rekkevidden ofte med en skyggevinkel: vinkelen fra blokkens stoppunkt opp til toppen av uren eller løsneområdet. Erfaringstall for steinsprang ligger ofte rundt 30 grader, men vinkelen varierer med terrengform, og den brukes i dag som kontroll av numeriske utløpsmodeller heller enn som eneste metode. Terrenget deles inn i et løsneområde og et utløpsområde, og det er grensen for utløpsområdet som avgjør om bebyggelsen er utsatt.

Aktsomhetskart for steinsprang – hva viser det?

NVE har et nasjonalt aktsomhetskart for steinsprang, utviklet av NGU. Kartet er laget automatisk fra en digital terrengmodell med 25 × 25 meters oppløsning: bratte partier identifiseres som potensielle løsneområder, og en enkel utløpsmodell beregner hvor langt steinene kan nå. Aktsomhetsområdet omfatter både løsneområdet og det beregnede utløpsområdet. Kartet dekker hele landet og ligger i NVEs kartløsninger sammen med aktsomhetskartene for snøskred og jord- og flomskred.

Det er viktig å lese kartet riktig. Aktsomhetskartet for steinsprang sier ikke noe om sannsynlighet eller hvor ofte steinsprang faktisk skjer. Det tar ikke hensyn til skog, eksisterende sikring eller lokale bergforhold, og det er ikke befart i felt. Små skrenter under terrengmodellens oppløsning fanges ikke opp, slik at en lokal skjæring eller en lav bergvegg bak huset kan utgjøre en reell fare uten å være markert. Kartet er derfor et grovt verktøy for å avgjøre om faren må utredes – ikke en dokumentasjon av at det er trygt eller farlig.

For byggesak betyr det at en tomt innenfor aktsomhetsområdet utløser behov for nærmere avklaring av skredfaren – aktsomhetskartet er grunnlaget for å avgjøre om fagkyndig utredning er nødvendig. En tomt utenfor aktsomhetsområdet trenger normalt ikke utredning, med mindre lokale forhold tilsier det. Hvordan de ulike aktsomhetskartene brukes i byggesak, og hvordan du leser NVEs skredkart for tomten din, er forklart i egne artikler.

Steinsprang og bebyggelse – kravene i TEK17 § 7-3

Byggteknisk forskrift stiller krav om sikkerhet mot skred for alle byggverk der mennesker oppholder seg. Kravet uttrykkes som en største tillatt nominell årlig sannsynlighet, fordelt på tre sikkerhetsklasser: S1 med 1/100, S2 med 1/1000 og S3 med 1/5000. En vanlig enebolig plasseres i S2, som betyr at tomten ikke kan være utsatt for steinsprang oftere enn gjennomsnittlig én gang per 1000 år. Hvilken klasse som gjelder for ulike tiltak, er beskrevet i artikkelen om sikkerhetsklasser for skred.

Steinsprang skiller seg fra andre skredtyper på ett punkt som ofte overrasker: faren kan være reell selv om fjellsiden er lav. Et steinsprang fra en ti meter høy skrent kan ha nok energi til å gå gjennom en yttervegg, og slike skrenter er vanlige på tomter i bratt terreng i både byer og tettsteder. Derfor gjelder kravet om dokumentert sikkerhet mot skred også for små tiltak, og kommunen kan kreve utredning uavhengig av aktsomhetskartet.

Hvordan vurderes frekvensen av steinsprang?

Med frekvens menes hvor ofte steinsprang når et gitt punkt i terrenget – uttrykt som årlig sannsynlighet eller som gjentaksintervall. For steinsprang finnes det sjelden lange måleserier, så frekvensen vurderes ut fra sporene i terrenget. Fersk ur uten lav og mose, knuste blokker, skader på trestammer i ulik høyde og alder, og blokker som ligger oppå løsmasser og vegetasjon, viser at aktiviteten er høy. Gammel, bevokst ur med stabile blokker tyder på lav frekvens. Historiske hendelser, kommunens kjennskap og NVEs skredhendelsesdatabase supplerer feltobservasjonene.

Deretter kobles frekvensen til rekkevidden. Ved hjelp av utløpsmodellering for steinsprang beregnes hvor langt blokker av ulik størrelse kan nå, og resultatet sammenholdes med feltobservasjoner og skyggevinkel. Sluttproduktet er faresoner for 1/100, 1/1000 og 1/5000, tegnet på kart. Dette er kjernen i en skredfarevurdering, og det er dette kommunen trenger for å behandle byggesaken.

Sikring mot steinsprang – kort om tiltakene

Når utredningen viser at bebyggelsen ligger innenfor faresonen for den aktuelle sikkerhetsklassen, finnes det tre veier: flytte tiltaket ut av faresonen, dimensjonere bygget for å tåle treff, eller sikre fjellsiden. Sikring kan skje i løsneområdet gjennom rensk, bolting og steinsprangnett, eller i utløpsområdet med fanggjerder og fangvoller. Hvilke tiltak som passer mot steinsprang, hva de innebærer og hvem som har ansvaret, er beskrevet i artikkelen om rassikring. Hvordan et sikringsprosjekt gjennomføres fra utredning til ferdig anlegg, finner du under skredsikring.

Felles for alle tiltak er at de må dimensjoneres ut fra en fareutredning. Et nett eller gjerde som er plassert eller dimensjonert uten kjennskap til blokkstørrelse, fallhøyde og sprettbane, gir falsk trygghet.

Hva kan Geotekniker AS bidra med?

Vi utreder steinsprangfare for byggesak og reguleringsplan over hele landet. Utredningen omfatter gjennomgang av aktsomhetskart og berggrunnskart, befaring med registrering av løsneområder, sprekkeforhold og ur, vurdering av frekvens og utløp, og en rapport med faresoner og konklusjon mot TEK17 § 7-3. Der sikring er nødvendig, gir vi anbefaling om tiltak og dimensjoneringsgrunnlag. Arbeidet utføres av geolog og ingeniørgeolog i samarbeid med våre geoteknikere, slik at steinsprang, ingeniørgeologiske forhold og eventuelle løsmasseskred vurderes samlet.

Ta kontakt for en skredfarevurdering hvis tomten din ligger under en fjellside eller skrent – eller hvis aktsomhetskartet for steinsprang er markert der du skal bygge.

Ofte stilte spørsmål om steinsprang

Hva er steinsprang?

Steinsprang er et skred i fast fjell der én eller noen få blokker løsner fra bratt berg og faller, spretter eller ruller nedover. Blokkene beveger seg i hovedsak uavhengig av hverandre, og volumet er lite – fra én blokk opp til noen hundre kubikkmeter.

Går steinsprang under kategorien steinskred?

Nei. Begge er skred i fast fjell, men steinsprang defineres av at én eller få blokker beveger seg uavhengig av hverandre. I et steinskred er volumet større, blokkene påvirker hverandre og massene beveger seg mer samlet. Fjellskred er igjen en større størrelsesorden.

Hva er årsaken til steinsprang?

Oppsprukket berg med ugunstige sprekkeplan er forutsetningen. Frostforvitring er en viktig utløsende prosess: vann i sprekkene fryser, utvider seg og presser sprekkene videre for hver fryse-tine-syklus. Nedbør, temperatursvingninger, rotsprengning, erosjon og menneskelige inngrep er andre utløsende faktorer.

Hva viser aktsomhetskartet for steinsprang?

Kartet viser områder der steinsprang teoretisk kan løsne og nå, beregnet automatisk fra en terrengmodell. Det sier ikke noe om sannsynlighet, tar ikke hensyn til skog eller sikring, og fanger ikke opp små skrenter. Markert tomt betyr at faren må utredes, ikke at den er bekreftet.

Hvor langt kan steinsprang nå?

Det avhenger av fallhøyde, blokkstørrelse og underlag. Som tommelfingerregel stopper steinsprang der skyggevinkelen fra toppen av uren til stoppunktet kommer ned mot rundt 30 grader, men rekkevidden må beregnes med utløpsmodeller i hvert enkelt tilfelle.

Må jeg utrede steinsprangfare for et lite tiltak?

Det kan være nødvendig. Ligger tiltaket innenfor et aktsomhetsområde, eller lokale forhold tilsier mulig steinsprangfare, må sikkerheten avklares. Om det kreves en full skredfareutredning, avhenger blant annet av tiltaket og hvilken dokumentasjon som allerede finnes. Sikkerhetskravet i TEK17 § 7-3 gjelder også tiltak som ikke er søknadspliktige, men forskriften har særregler for enkelte mindre tilbygg, påbygg og bruksendringer.

Hva menes med frekvens av steinsprang?

Hvor ofte steinsprang når et gitt punkt, uttrykt som årlig sannsynlighet (for eksempel 1/1000). Frekvensen vurderes ut fra spor i terrenget – fersk ur, treskader, blokker på vegetasjon – og historiske hendelser, og kobles til beregnet rekkevidde.

Hvem kan vurdere steinsprangfare?

En geolog eller ingeniørgeolog med skredfaglig kompetanse. Utredningen følger NVEs veileder for skred i bratt terreng og leveres som en skredfarevurdering med faresoner for byggesaken.