Rassikring – tiltak mot skred, ansvar og hva som må vurderes først

Tiltakene velges ut fra skredtype, terreng og hva som skal beskyttes – og de kan aldri velges før skredfaren er vurdert. Her får du oversikt over hvilke tiltak som finnes mot steinsprang, jordskred, flomskred og snøskred, hvem som har ansvaret, og hva byggesaken krever.

Hva er rassikring?

Rassikring er samlebetegnelsen på tiltak som reduserer faren for at et skred treffer noe vi vil beskytte. Tiltakene deles i to hovedgrupper: de som hindrer at skredet løsner i det hele tatt, og de som fanger opp, bremser eller leder skredet når det først er i bevegelse. Hvilken gruppe som er aktuell, avhenger av skredtypen, hvor bratt terrenget er, hvor stort området er og hva som ligger i utløpsområdet.

Ordet ras brukes i dagligtale om alt fra steinsprang til kvikkleireskred, mens fagmiljøene i stor grad bruker skred og skredsikring – det er begrepet du finner i NVEs veiledere. Rassikring brukes likevel også i offentlig og faglig sammenheng, blant annet av Statens vegvesen. Betydningen er den samme, og denne artikkelen bruker begge ordene. Når kommunen, NVE eller en fagkyndig omtaler sikringstiltak mot skred, er det tiltak som hindrer at skredet løsner, eller som reduserer konsekvensene dersom det går.

I NVEs sikringshåndbok er sikring mot skred i bratt terreng delt inn etter skredtype – steinsprang, snøskred, sørpeskred, jordskred og flomskred – og etter fase: planlegging, prosjektering, utførelse og drift. Det er en nyttig inndeling også for en privat grunneier, fordi den viser at selve byggingen av tiltaket bare er ett av fire steg.

Aktive og passive tiltak – løsneområde og utløpsområde

Et skred har et løsneområde og et utløpsområde, og rassikring kan settes inn i begge. Tiltak i løsneområdet kalles ofte aktive tiltak: de reduserer sannsynligheten for at skredet går. Bolting av fjell, drenering av en vannmettet skråning og støtteforbygninger som holder snøen på plass er eksempler. Tiltak i utløpsområdet kalles passive tiltak: de endrer ikke sannsynligheten for skred, men reduserer konsekvensen. Fanggjerder, fangvoller, ledevoller og bremsekjegler hører hjemme her.

Valget mellom aktive og passive tiltak er i praksis et spørsmål om hva som er mulig og hva som koster. Et lite løsneområde rett over et hus kan ofte sikres direkte. Et stort fjellparti eller en hel dalside kan ikke, og da er det utløpsområdet som må sikres – eller bygningen som må flyttes.

Sikring mot steinsprang og fjellskred

Steinsprang er den skredtypen der rassikring oftest er både mulig og rimelig i forhold til nytten. I løsneområdet brukes rensk, der løse blokker fjernes kontrollert, bolting som låser blokker til fast fjell, og steinsprangnett eller sprøytebetong som holder oppsprukket fjell på plass. I utløpsområdet brukes fanggjerder, som er dimensjonert for en bestemt energimengde, og fangvoller eller fanggrøfter som stopper blokkene før de når bebyggelsen.

Fjellskred – store volumer fra en hel fjellside – lar seg i praksis ikke sikre med fysiske tiltak. Der er overvåking, varsling og arealrestriksjoner virkemidlene. Vurdering av fjellstabilitet, sprekkesystemer og blokkstørrelse er ingeniørgeologi, og det er den vurderingen som avgjør om et nett er tilstrekkelig eller om det trengs et gjerde med langt høyere kapasitet.

Sikring mot jordskred og flomskred

Jordskred og flomskred løsner i løsmasser, nesten alltid når skråningen er vannmettet. Rassikring handler derfor først og fremst om vann: avskjærende grøfter som leder overflatevann utenom skråningen, drenering som senker poretrykket, og erosjonssikring i bekkeløp og skråningsfot slik at vannet ikke graver bort støtten nedenfra. Terrengforming – avlasting i toppen og motfylling i foten – reduserer drivkreftene i skråningen, og støttekonstruksjoner som støttemur kan holde mindre partier.

Flomskred, som er jordskred med så mye vann at massene oppfører seg som en strøm, følger bekkeløp og raviner. De sikres med ledevoller, fangdammer og sedimentbasseng som tar imot massene før de når bebyggelsen, og med oppgradering av stikkrenner og kulverter slik at de ikke går tett og sender skredet en ny vei. Her går rassikring og flomsikring over i hverandre, og tiltakene må vurderes samlet.

Sikring mot snøskred og sørpeskred

Mot snøskred brukes støtteforbygninger – rekker av stål- eller trekonstruksjoner i løsneområdet – som holder snødekket på plass så det ikke kan gli ut som flak. I utløpsområdet brukes skredvoller som fanger eller leder skredet, bremsekjegler som sprer og stopper massene, og for vei og jernbane skredoverbygg og tunneler. Hvor tiltakene plasseres, avhenger av rasvinkel og hvor langt skredet kan gå.

Sørpeskred – vannmettet snø som løsner i slakere terreng enn snøskred – er vanskeligere å sikre, fordi det kan starte i bekkeløp og myrer som ikke ser skredutsatte ut. Ledevoller og frie vannveier er de vanligste tiltakene.

Sikring mot kvikkleireskred er et annet fagområde

Kvikkleireskred er ikke skred i bratt terreng, og sikringen følger en annen logikk. Der dreier det seg om områdestabilitet: motfylling, avlasting, erosjonssikring langs bekker og elver, og i noen tilfeller grunnforsterkning. Hvis eiendommen ligger under marin grense og kommunen spør etter kvikkleire, er det stabilisering av kvikkleire og kvikkleirevurdering du skal lese om – ikke rassikring.

Hvem har ansvaret for rassikring?

Statens vegvesen og fylkeskommunene sikrer riks- og fylkesveier, Bane NOR sikrer jernbanen, og det er disse prosjektene som preger nyhetsbildet når «rassikring» omtales.

For eksisterende bebyggelse er ansvarsbildet sammensatt. Grunneier har ansvar for egen eiendom, mens kommunen har ansvar knyttet til arealplanlegging, byggesaksbehandling og beredskap mot naturfare, og kan etter naturskadeloven ha plikt til å treffe tiltak. Kommunen kan også søke NVE om støtte til sikring av eksisterende bebyggelse når faren er dokumentert og vilkårene for ordningen er oppfylt.

For nye tiltak må sikkerheten mot skred avklares som del av plan- eller byggesaken. Ligger tiltaket i et område med aktuell skredfare, må det dokumenteres at kravene er oppfylt – gjennom plassering, dimensjonering eller sikringstiltak – før tillatelse gis.

Rassikring i byggesak – hva TEK17 § 7-3 krever

Byggteknisk forskrift sier at byggverk i skredfareområde skal «plasseres, dimensjoneres eller sikres mot skred» slik at den nominelle årlige sannsynligheten for skred ikke overskrider grensen for tiltakets sikkerhetsklasse. Formuleringen gir tre veier til samme mål. Plassering – flytte tiltaket ut av faresonen – er alltid den enkleste. Dimensjonering – bygge konstruksjonen slik at den tåler skredlasten – er aktuelt for mindre steinsprang og begrensede snøskredlaster. Sikring – rassikring – er det tredje alternativet.

Når sikringstiltak brukes for å oppnå kravet, må det dokumenteres at tiltaket faktisk gir den sikkerheten sikkerhetsklassen krever, at det er dimensjonert for det skredet som kan komme, og at det vedlikeholdes. Hva dokumentasjonen skal inneholde, og når kommunen kan kreve den, er beskrevet under sikkerhet mot skred. Et aktsomhetskart som viser at tomten ligger i aktsomhetsområde, er det som normalt utløser kravet.

Hvorfor skredfaren må vurderes før sikring

Det er fristende å gå rett på tiltaket – bestille et nett, bygge en voll – når en skråning ser utrygg ut. Men et sikringstiltak som ikke er dimensjonert for riktig skredtype, riktig volum og riktig utløpslengde, gir falsk trygghet. Et steinsprangnett hjelper ikke mot et jordskred. En voll som er plassert for langt opp i skråningen, blir selv et løsneområde. Og et tiltak som ikke dokumenteres, godkjennes ikke i byggesaken uansett hvor godt det er bygget.

Derfor starter all rassikring med en skredfarevurdering. Den fastslår hvilke skredtyper som er aktuelle, hvor de kan løsne, hvor langt de kan gå og med hvilken sannsynlighet. Først da kan det avgjøres om sikring i det hele tatt er nødvendig, om plassering eller dimensjonering er tilstrekkelig, og hvilket tiltak som gir ønsket sikkerhet til lavest kostnad. I mange saker er konklusjonen at tiltaket kan flyttes noen meter, eller at skredfaren er lavere enn aktsomhetskartet antyder – og da trengs ingen rassikring.

Hva kan Geotekniker AS bidra med?

Geotekniker AS vurderer skredfare for tomter, byggesaker og reguleringsplaner, og avklarer om kravet i TEK17 § 7-3 kan oppfylles ved plassering, dimensjonering eller sikring. Der sikring er nødvendig, vurderer vi hvilke tiltak som er egnet for skredtypen og terrenget, prosjekterer geotekniske tiltak som voller, støttekonstruksjoner, drenering og erosjonssikring, og lager dokumentasjonen kommunen krever. For steinsprang og fjellstabilitet samarbeider vi med ingeniørgeolog.

Vi utfører ikke bolting, montering av nett og gjerder eller anleggsarbeid. Det gjør fjellsikrings- og anleggsentreprenører, på grunnlag av en vurdering og prosjektering som vi kan levere.

Send inn adresse, gårds- og bruksnummer og en kort beskrivelse av tiltaket, så får du tilbakemelding på hva som trengs. Kontakt Geotekniker AS hvis du trenger vurdering av skredfare eller sikringstiltak før bygging.

Ofte stilte spørsmål om rassikring

Er rassikring og skredsikring det samme?

Ja. Rassikring er det folkelige ordet, skredsikring er fagordet NVE og Statens vegvesen bruker. Begge betegner fysiske tiltak som hindrer at skred løsner, eller som stopper og leder skredet før det gjør skade.

Må jeg sikre huset mitt hvis det ligger i aktsomhetsområde for skred?

Aktsomhetskartet viser hvor skred kan forekomme, ikke at det er fare for akkurat din bygning, og det utløser i seg selv ingen plikt til å sikre eksisterende hus. Kravet om å dokumentere sikkerhet oppstår når du skal bygge nytt, bygge på eller endre bruk.

Hva koster rassikring?

Kostnaden varierer betydelig med skredtype, terreng, størrelsen på området som skal sikres og hvilket sikkerhetsnivå som må oppnås. En skredfarevurdering bør derfor gjennomføres før tiltak og kostnader vurderes. I noen saker viser utredningen at bygget kan plasseres annerledes, eller at skredfaren er lavere enn aktsomhetskartet antyder, slik at omfattende sikring ikke er nødvendig.

Kan jeg bygge rassikring selv?

Ikke uten videre. Enkelte mindre tiltak, som lokal drenering, kan være unntatt søknadsplikt, mens større terrenginngrep, konstruksjoner og tiltak som endrer vannveier kan være søknadspliktige. Tiltak som skal dokumentere sikkerhet mot skred i en byggesak, må være faglig vurdert og dokumentert, og dimensjonerte konstruksjoner som fanggjerder, skredvoller og bolting skal prosjekteres for den aktuelle skredtypen og belastningen.

Hvem betaler for rassikring av eksisterende bebyggelse?

Grunneier har ansvar for egen eiendom, men kommunen har ansvar for beredskap mot naturfare og kan søke NVE om støtte til sikring av eksisterende bebyggelse når faren er dokumentert og vilkårene er oppfylt. Det er kommunen som søker, ikke den enkelte huseier.

Hjelper et steinsprangnett mot jordskred?

Nei. Steinsprangnett er dimensjonert for å holde eller fange stein, ikke vannmettede løsmasser. Jordskred sikres med drenering, erosjonssikring og terrengtiltak. Feil tiltak mot feil skredtype er den vanligste feilen ved rassikring uten forutgående vurdering.

Hva gjør jeg hvis skråningen bak huset ser utrygg ut?

Se etter tegn som nye sprekker i terrenget, trær som heller, vann som kommer ut av skråningen eller stein som har falt nylig. Kontakt kommunen hvis du mener det er akutt fare, og bestill en skredfarevurdering for å få avklart hva som faktisk kan skje og hvilke tiltak som eventuelt er nødvendige.

Kilder

• TEK17
• NVE Sikringshåndboka
• NVE
• DIBK