No-dig – gravefrie metoder og grunnforholdene som avgjør

Metodene sparer graving, trafikkomlegging og gjenoppbygging av veier og hager – men de flytter ikke problemet med grunnforholdene, de flytter det under bakken der ingen ser det. Hvilken no-dig-metode som er mulig, hvor traseen kan gå og hva som kan gå galt underveis, bestemmes av leire, silt, grunnvann, blokk og fjell langs hele strekningen. Denne artikkelen forklarer hva no-dig er, hvilke metoder som finnes, og hvilke grunnundersøkelser som trengs før metoden velges.

Hva er no-dig?

No-dig – også skrevet nodig eller NoDig, på norsk gravefrie eller grøftefrie metoder – betyr at et rør etableres i grunnen fra to punkter, en startgrop og en mottaksgrop, i stedet for fra en åpen grøft langs hele traseen. Begrepet brukes om både nye ledninger og fornying av eksisterende. Metodene har vært standard i vann- og avløpssektoren i flere tiår og brukes i økende grad også for kabler, fjernvarme og private stikkledninger, særlig der graving er dyrt eller umulig: under veier og jernbane, gjennom hager og eksisterende bebyggelse, under elver og bekker, og i trange bygater.

Det som skiller no-dig fra åpen grøft, er at du aldri ser massene du går gjennom. I en grøft ser du leira, blokkene og vannet etter hvert som du graver, og kan tilpasse deg. Ved no-dig må grunnforholdene være kjent på forhånd, fordi borehodet eller pressrøret møter dem i blinde. Det er derfor grunnundersøkelser langs traseen ikke er en formalitet ved no-dig, men selve forutsetningen for å velge riktig metode.

No-dig-metoder – en oversikt

Styrt boring, eller horisontal boring, er den vanligste no-dig-metoden for nye ledninger i løsmasser. Et styrbart borehode bores fra startgropa langs en planlagt trasé til mottaksgropa, hullet rømmes opp i ett eller flere trinn, og røret – oftest PE – trekkes inn i det ferdige hullet. Borevæske holder hullet åpent og transporterer masse ut. Metoden egner seg for lengder fra noen titalls til flere hundre meter og tåler kurver i både plan og profil.

Rørpressing betyr at rør presses fra en pressgrop til en mottaksgrop med hydrauliske jekker, mens massen foran røret fjernes med skrue eller spyling. Metoden brukes for stive rør av betong eller stål, typisk under veier og jernbane der traseen er rett og kort. Pilotrørsboring er en styrt variant: Et tynt pilotrør bores først med styring og nøyaktig fall, deretter rømmes hullet og produktrøret presses etter. Det gir presisjonen som selvfallsledninger krever.

Mikrotunnelering er rørpressing med en fjernstyrt tunnelboremaskin i front. Metoden brukes for større dimensjoner og lange strekk, og en lukket maskinfront gjør det mulig å bore under grunnvannstanden og gjennom vekslende masser uten at fronten raser inn.

Utblokking er en fornyingsmetode: Et gammelt rør sprenges eller blokkes ut fra innsiden, og et nytt rør – gjerne med større dimensjon – trekkes inn i samme trasé. Massene rundt røret fortrenges, og det er nettopp dette som gjør grunnforholdene relevante. Strømpeforing og annen innvendig rørfornying er også no-dig, men berører ikke grunnen rundt røret og omtales ikke videre her.

No-dig eller åpen grøft – hva avgjør valget?

Valget står sjelden bare om kostnad. Åpen grøft er ofte billigst per meter i enkle grunnforhold og åpent terreng, men prisen stiger raskt når grøfta krever graveskråning eller spunt, når veier må stenges, eller når hager og innkjørsler skal reetableres. No-dig har høyere riggkostnad, men unngår alt dette og gir kortere anleggstid der overflaten er verdifull.

Grunnforholdene trekker valget i begge retninger. I bløt leire kan åpen grøft kreve omfattende sikring, og no-dig blir attraktivt. I blokkrik morene eller der fjellet ligger grunt og ujevnt, kan styrt boring bli stoppet eller avvike fra traseen, og åpen grøft eller rørpressing med annen metode blir mer forutsigbart. Hvordan grunnforholdene påvirker en konvensjonell grøft, er beskrevet i VA-grøft og grunnforhold og grøfteplan. Poenget er at metodevalget ikke kan tas før grunnen er kjent, og at en grunnundersøkelse som gjøres tidlig, betaler seg i begge alternativene.

Grunnforholdene avgjør metodevalget

Hver no-dig-metode har sitt arbeidsområde i grunnen, og det er disse forholdene som bør kartlegges før metoden velges.

Leire og silt er i utgangspunktet gunstige for styrt boring: homogene, lette å bore, og borevæsken holder hullet stabilt. Men bløt leire gir risiko for at borevæske presser seg opp til overflaten eller inn i kjellere og ledninger, og for setninger eller hevninger over traseen når hullet rømmes i større dimensjon. Silt og finsand under grunnvannstanden kan flyte inn i hullet og gjøre inntrekkingen vanskelig. Hvor mye massene tåler, henger sammen med poretrykket og grunnvannstanden langs traseen.

Kvikkleire krever særskilt vurdering. No-dig reduserer gravingen, men start- og mottaksgroper er byggegroper på vanlig måte, og boring eller pressing gjennom kvikkleire kan endre poretrykk og spenninger i massene. Ligger traseen i en kvikkleiresone, gjelder kravene til områdestabilitet etter NVEs veileder 1/2019 uavhengig av at røret legges gravefritt.

Morene og fyllmasser er den vanligste årsaken til at styrt boring går galt. Blokker og stein styrer borehodet av kurs, og i fyllmasser kan det ligge alt fra betongrester til gamle ledninger. Her gir totalsondering langs traseen svar på om massene er borbare, og rørpressing eller mikrotunnelering kan være mer robust enn styrt boring.

Fjell kan bores med egnet utstyr, men overgangen mellom løsmasse og fjell er den vanskeligste sonen i en no-dig-trasé. Et borehode som treffer skrått fjell, skrenser av og følger fjelloverflaten i stedet for traseen. Kjennskap til dybde til fjell langs hele strekningen – ikke bare i gropene – er derfor avgjørende for om traseen kan legges under, over eller gjennom fjellet.

Rørpressing og pilotrørsboring under vei og jernbane

Rørpressing er metoden som oftest velges når en ledning skal krysse vei eller jernbane uten å forstyrre trafikken. Røret presses fra en pressgrop på den ene siden til en mottaksgrop på den andre, og kravene til presisjon er strenge: En selvfallsledning som ender opp med feil fall, er ubrukelig. Pilotrørsboring gir denne presisjonen ved at traseen fastsettes med det styrte pilotrøret før produktrøret presses etter.

Grunnforholdene bestemmer om pressingen lykkes. Pressgropa må tåle de store horisontale kreftene fra jekkene, og veggen den presser mot må være dimensjonert for det. Massene foran røret må være stabile nok til at fronten ikke raser inn og skaper hulrom som senere gir setninger i veibanen over – det er den klassiske skaden ved rørpressing. Under grunnvannstanden må fronten holdes lukket, eller grunnvannet senkes, og begge deler krever at vannforholdene er kjent. Ved kryssing av jernbane stiller Bane NOR egne krav til dokumentasjon av grunnforhold og stabilitet, se geoteknisk vurdering for Bane NOR.

Utblokking – no-dig i eksisterende ledninger

Utblokking fortrenger massene rundt det gamle røret for å gi plass til et nytt med større dimensjon. I faste, friksjonsrike masser er det uproblematisk. I bløt leire og silt kan fortrengningen gi hevning av overflaten, skade på kryssende ledninger og kabler, og i verste fall ukontrollert deformasjon av nabokonstruksjoner. Avstanden til andre ledninger og til fundamenter må derfor vurderes sammen med massenes stivhet før metoden velges. Rørfornying med strømpe er alternativet der grunnen ikke tåler fortrengning, men den gir ikke større dimensjon.

Hvilke krav stilles til grunnundersøkelser ved no-dig?

Kommunale VA-normer, Norsk Vanns Vannstandard og entreprenørenes egne metodebeskrivelser forutsetter at grunnforholdene langs boretraseen er undersøkt og dokumentert før gravefrie metoder benyttes, og at metoden velges ut fra disse. Dokumentasjonen skal normalt vise jordart og lagdeling langs traseen, dybde til fjell, grunnvannstand og poretrykk, og en vurdering av stabilitet for start- og mottaksgroper. I kvikkleiresoner kommer kravene i NVEs veileder 1/2019 i tillegg.

I byggesak er no-dig-anlegg underlagt de samme kravene til sikker byggegrunn som andre tiltak i grunnen. Kommunen kan kreve geoteknisk vurdering når traseen går gjennom bløte masser, under bygg eller vei, eller i områder med registrert kvikkleire. Hvordan dette dokumenteres for styrt boring konkret, er beskrevet på siden om horisontal boring.

De aktuelle undersøkelsene er de samme som ellers i geoteknikken, men plassert langs en linje i stedet for på en tomt: totalsondering med jevne mellomrom langs traseen for lagdeling og dybde til fjell, CPTU og prøvetaking der massene er bløte eller sensitive, og poretrykksmålere der traseen ligger under grunnvannstanden eller i kvikkleire. Omfanget tilpasses lengden på traseen, metoden og hva som ligger over og ved siden av den. Les mer om hva en geoteknisk undersøkelse omfatter.

Geoteknikerens rolle i et no-dig-prosjekt

No-dig-prosjekter går galt når grunnforholdene oppdages av borehodet i stedet for av en sondering. Geoteknikerens bidrag kommer derfor tidligst mulig: i forprosjektet, før metode og trasé er låst. Da kan traseen legges utenom blokkrike partier og skrått fjell, metoden velges etter massene i stedet for omvendt, og gropene plasseres der grunnen tåler dem.

I detaljprosjekteringen leverer geoteknikeren grunnlaget entreprenøren trenger: lagdeling og materialparametere langs traseen, dimensjonering av start- og mottaksgroper som byggegroper, vurdering av setnings- og hevningsrisiko for overflaten og nabokonstruksjoner, og rammer for tillatt borevæsketrykk i bløte masser. I utførelsen følges poretrykk og bevegelser opp der risikoen tilsier det. Hvordan geofaglig rådgivning fordeler seg over prosjektfasene generelt, er beskrevet i geofaglig rådgivning i prosjektfasene.

Hva kan Geotekniker AS bistå med?

Geotekniker AS leverer ikke no-dig-tjenester og velger ikke utstyr. Vår rolle er grunnen langs traseen og dokumentasjonen av den, for tiltakshavere, VA-rådgivere, entreprenører og kommuner. Vi planlegger og utfører grunnundersøkelser langs boretraseer, utarbeider geoteknisk grunnmodell med lagdeling, dybde til fjell og grunnvann, vurderer stabilitet og dimensjonerer start-, press- og mottaksgroper, vurderer setningsrisiko for vei, bygg og kryssende ledninger, og leverer geoteknisk rapport til byggesak, Bane NOR eller kommunens VA-avdeling. Omfanget tilpasses metode, grunnforhold og prosjektets størrelse.

Ta kontakt før trasé og metode er låst – det er der vi sparer deg mest. Kontakt oss for en vurdering av traseen din.

Ofte stilte spørsmål om no-dig

Hva betyr no-dig?

No-dig betyr «uten graving» og er samlebetegnelsen på metoder for å legge eller fornye rør uten åpen grøft. Det omfatter styrt boring, rørpressing, pilotrørsboring, mikrotunnelering, utblokking og innvendig rørfornying. På norsk brukes også gravefri eller grøftefri metode.

Er no-dig billigere enn å grave?

Ikke per meter i enkle forhold, men ofte totalt. No-dig sparer gjenoppbygging av vei og hage, trafikkomlegging og grøftesikring. I bløt leire eller under veier og jernbane er no-dig som regel rimeligst; i blokkrik morene eller grunt fjell kan åpen grøft være mer forutsigbart.

Trenger jeg grunnundersøkelse før no-dig?

Ja, i praksis alltid. Metoden velges ut fra grunnforholdene, og VA-normer og metodebeskrivelser forutsetter at jordart, dybde til fjell og grunnvann langs traseen er dokumentert. I kvikkleiresoner kommer NVEs krav i tillegg.

Kan no-dig brukes i kvikkleire?

Ja, men det krever geoteknisk vurdering. Start- og mottaksgroper er byggegroper i kvikkleire, og boring eller pressing kan påvirke poretrykk og spenninger. Kravene til områdestabilitet gjelder uavhengig av at røret legges gravefritt.

Hva er forskjellen på styrt boring og rørpressing?

Styrt boring borer et styrbart hull som røret trekkes inn i etterpå, og brukes for fleksible rør og kurvede traseer. Rørpressing skyver stive rør gjennom massene fra en pressgrop, og brukes for rette, korte kryssinger med strenge fallkrav, typisk under vei og jernbane.

Kan no-dig gi setninger på overflaten?

Ja. Innras foran et pressrør, overrømming ved styrt boring eller fortrengning ved utblokking kan gi setninger eller hevninger over traseen. Risikoen vurderes ut fra massenes stivhet, overdekning og hva som ligger over, og styres med riktig metode og trykk.

Hvem har ansvaret for grunnforholdene i et no-dig-prosjekt?

Tiltakshaver er ansvarlig for at grunnforholdene er tilstrekkelig undersøkt, og i byggesak ivaretas dette gjennom ansvarlig prosjekterende for geoteknikk. Entreprenøren prosjekterer selve boringen ut fra grunnlaget som foreligger – jo bedre grunnlag, jo mindre risiko for alle parter.