Minirenseanlegg – pris, krav, utslipp og grunnforhold

Et minirenseanlegg renser kloakk og avløpsvann fra boliger og hytter som ikke er tilknyttet kommunalt avløpsnett

Hva er et minirenseanlegg, og hvordan fungerer det?

Et minirenseanlegg er et kompakt renseanlegg for sanitært avløpsvann fra én eller noen få boenheter, der rensingen skjer inne i selve enheten. Det skiller seg fra en slamavskiller ved at slamavskilleren bare holder tilbake slam og flytestoffer før vannet ledes videre til annen rensing, mens minirenseanlegget også bryter ned organisk stoff og reduserer fosfor.

Prosessen går i hovedtrekk slik: Avløpsvannet gjennomgår først mekanisk forbehandling i et slamkammer, enten en separat slamavskiller eller et integrert kammer i anlegget. Deretter følger et biologisk trinn, der mikroorganismer bryter ned organisk stoff med tilført luft. I anlegg med kjemisk rensing doseres et fellingskjemikalie som binder fosfor til slam. Til slutt skilles slammet fra, og det rensede vannet ledes til utslippsstedet.

Det finnes rent biologiske anlegg og biologisk-kjemiske anlegg. Hvilken type som kreves, avhenger av rensekravene for resipienten der vannet skal slippes ut – og de kravene fastsettes av kommunen, ikke av leverandøren. De fleste anlegg etableres som nedgravde tanker, og alle krever strøm, service og regelmessig slamtømming.

Bildet øverst viser Klargester Biosafe minienseanlegg fra Kingspan.

Minirenseanlegg eller slamavskiller med infiltrasjon?

Valget av avløpsløsning bør ikke starte med valg av leverandør, men med spørsmålet om hva grunnen på tomta tillater. Der løsmassene har tilstrekkelig hydraulisk kapasitet og gode renseegenskaper, kan slamavskiller kombinert med infiltrasjon i stedlige masser være både rimeligere i drift og mer robust. Jorda gjør rensejobben, anlegget har ingen bevegelige deler og trenger ikke strøm.

Sand og grus har som regel vesentlig høyere infiltrasjonsevne enn leire og andre finkornige masser, men det betyr ikke at enhver sandforekomst egner seg. Lagdeling, grunnvannstand, avstand til berg, tilgjengelig areal og nærhet til drikkevannskilder avgjør. Der grunnen består av leire, siltig morene eller tynt jorddekke over fjell, er infiltrasjon normalt ikke mulig å få godkjent, og minirenseanlegg blir det aktuelle alternativet – fordi rensingen skjer i tanken uavhengig av jordarten.

Minirenseanlegget løser altså et problem grunnforholdene skaper. Det fjerner ikke behovet for å vite hva grunnen består av, siden både plassering av tanken og utslippssted for det rensede vannet fortsatt må dokumenteres. En prøvegrop som viser jordprofilen, og en infiltrasjonstest der det er aktuelt, er derfor ofte første steg. Merk at testing for avløpsinfiltrasjon må tilpasses formålet og ikke er det samme som en enkel infiltrasjonstest for overvann fra terrengnivå.

Minirenseanlegg for kloakk fra bolig

Minirenseanlegg er særlig aktuelle for helårsboliger med innlagt vann og vannklosett der tilkobling til offentlig nett ikke er mulig eller uforholdsmessig dyrt. For en helårsbolig er tilførselen av avløpsvann relativt jevn gjennom året, og det gir forutsigbare driftsbetingelser for det biologiske trinnet. Dimensjoneringen tar utgangspunkt i antall personekvivalenter boligen regnes for, og kommunen stiller ofte krav til dette i utslippstillatelsen.

Minirenseanlegg på hytte

På hytter og fritidsboliger kan belastningen variere kraftig. Hytta kan stå ubrukt i måneder og deretter få høy belastning i helger og ferier. Den biologiske rensingen er avhengig av jevn tilførsel for å holde en stabil bakteriekultur, og etter lange opphold svekkes rensefunksjonen inntil prosessen er i gang igjen. NIBIO peker på at anlegg som skal brukes ved varierende belastning, må være dokumentert for det, og at egnetheten må vurderes konkret ut fra bruksmønster, drift og forurensningsrisiko.

Minirenseanlegg er dermed ikke utelukket for hytter, men det er heller ikke standardsvaret. Gråvannsrenseanlegg kombinert med tett tank for toalettavløp, eller slamavskiller med infiltrasjon der grunnen tillater det, er ofte bedre egnet ved sporadisk bruk. Mange kommuner har egne retningslinjer for hytteavløp som styrer valget. Hytter ligger dessuten ofte på tynt jorddekke med varierende bergdybde, og det påvirker både avløpsløsningen og fundamentering av hytte.

Krav til minirenseanlegg og utslippstillatelse

Utslipp av sanitært avløpsvann fra bolighus, hytter og lignende som ikke er tilknyttet offentlig nett, reguleres av forurensningsforskriften kapittel 12 når utslippet er mindre enn 50 personekvivalenter. Kommunen er forurensningsmyndighet og behandler søknader om utslippstillatelse. Et nytt utslipp kan ikke etableres før tillatelsen foreligger, og selve anlegget må i tillegg avklares etter plan- og bygningsloven – normalt som søknadspliktig tiltak.

Forskriften stiller fire typer krav som har direkte betydning for hva som kan godkjennes på en tomt: rensekrav som avhenger av resipienten, dokumentasjonskrav til anlegget og til grunnforholdene, krav til utslippssted, og krav til drift og vedlikehold. Kommunen kan i tillegg ha lokal forskrift eller stille særskilte vilkår, for eksempel krav om etterpolering, minsteavstand til drikkevannskilder eller at søknaden utarbeides av nøytral fagkyndig.

Rensekrav etter forurensningsforskriften § 12-8

Rensekravene for utslipp til følsomt og normalt område er ikke ett tall, men tre kombinasjoner som avhenger av forholdene i resipienten. Der det foreligger brukerinteresser – drikkevann, bading, jordvanning – kreves minst 90 prosent reduksjon av både fosfor og organisk stoff (BOF5). Der det er fare for eutrofiering, men ikke brukerinteresser, kreves 90 prosent fosforreduksjon og 70 prosent BOF5-reduksjon. Der det verken foreligger brukerinteresser eller fare for eutrofiering, er kravet 60 prosent fosfor og 70 prosent BOF5. For utslipp til mindre følsomt område gjelder egne bestemmelser i § 12-9.

Det er kommunen som vurderer hvilken kategori resipienten tilhører. I praksis betyr det at et rent biologisk anlegg kan være tilstrekkelig ett sted og utilstrekkelig et annet, og at kravet om kjemisk fosforfelling følger av resipienten, ikke av produktet.

Dokumentasjon av rensegrad og grunnforhold – § 12-10

Forurensningsforskriften § 12-10 krever at renseanlegget har dokumentasjon på at anerkjent dimensjonering og utforming er benyttet. For minirenseanlegg skal dokumentasjonen tilfredsstille NS-EN 12566-3 eller tilsvarende standard for rensegrad, slamproduksjon og driftsforhold.

Samme bestemmelse stiller et eget krav som ofte overses i leverandørenes materiell: Renseanlegg med naturlig infiltrasjon i grunnen skal i tillegg ha dokumentasjon på at anleggets størrelse og plassering er tilpasset vannmengdene og grunnforholdene på stedet. Denne dokumentasjonen skal omfatte en grunnundersøkelse med opplysninger om hydraulisk kapasitet, infiltrasjonskapasitet, løsmassenes egenskaper som rensemedium og risiko for forurensning. Når renset vann fra et minirenseanlegg skal etterpoleres eller slippes ut i stedegne løsmasser, stiller kommunene i praksis tilsvarende krav til dokumentasjonen av grunnen. Det er her grunnundersøkelsen blir en del av søknaden, ikke et tillegg til den.

Godkjente minirenseanlegg – hva godkjenningen dekker, og hva den ikke dekker

Når det snakkes om godkjente minirenseanlegg, menes normalt prefabrikkerte anlegg som er CE-merket med ytelseserklæring etter den harmoniserte standarden NS-EN 12566-3. Enkelte produkter har i tillegg SINTEF Teknisk Godkjenning, men det er ikke et generelt lovkrav. Produktdokumentasjonen beskriver anleggets egenskaper og dokumenterte rensegrad under definerte testforhold, og den er nødvendig for å få utslippstillatelse.

Det er like viktig å forstå hva godkjenningen ikke sier noe om. Den sier ingenting om tomta: ikke om grunnvannstanden der tanken skal graves ned, ikke om leira tåler byggegropa, ikke om løsmassene kan ta imot utslippet, og ikke om avstanden til naboens brønn. Et anlegg med dokumentert rensegrad kan derfor få avslag på utslippssøknaden hvis utslippsstedet ikke oppfyller kravene, det er fare for forurensning av drikkevann, grunnforholdene ikke tillater planlagt etterpolering, eller plasseringen skaper geotekniske problemer. Produktets rensekapasitet og tomtas egnethet er to forskjellige forhold som begge må dokumenteres.

Hva koster et minirenseanlegg?

Prisen på et minirenseanlegg varierer med antall personer anlegget dimensjoneres for, om det er biologisk eller biologisk-kjemisk, og – ikke minst – hva som må gjøres på tomta. Totalkostnaden består av flere poster som lett undervurderes når man bare ser på prisen for selve tanken.

Anlegget med styring og eventuell separat slamavskiller er den synlige posten. Graving, transport av overskuddsmasser, fundamentering, forankring og tilbakefylling kommer i tillegg, og her er grunnforholdene avgjørende: Graving i faste, tørre løsmasser er enkelt, graving i bløt leire kan kreve tiltak mot setninger og ustabile gravesider, høyt grunnvann gir oppdrift og vanninntrengning i gropa, og grunt berg kan bety sprengning. Rør, pumper og elektrisk installasjon, utslippsledning og eventuell etterpoleringsgrøft eller filterkum er egne poster. Prosjektering, søknadsdokumentasjon, grunnundersøkelser der de kreves, og kommunale gebyrer kommer på toppen. I drift følger strøm, serviceavtale, slamtømming og fellingskjemikalier år etter år.

I medieomtaler av kommunale pålegg til hytteeiere er komplette anlegg anslått til i størrelsesorden 150 000 kroner per stykk, men tallet varierer mye med tomt og løsning, og det bør alltid innhentes et spesifisert tilbud. To tilsynelatende like anlegg kan få svært ulik installasjonskostnad. Det rimeligste anlegget er sjelden det billigste over tid hvis plasseringen gir oppdriftsproblemer, setninger eller en utslippsløsning kommunen ikke godkjenner. Å avklare grunnforhold og utslippsmuligheter før anleggstype og plassering bestemmes, koster en brøkdel av et anlegg som må flyttes eller bygges om.

Utslippssted og etterpolering – hvor skal det rensede vannet?

Forskriften § 12-11 setter rammene for hvor renset vann kan slippes ut: Utslipp til sjø og ferskvann skal ligge minst to meter under laveste vannstand, utslipp til elv skal bare skje til elv med helårsavrenning, og utslipp til grunnen skal bare skje til stedegne løsmasser. Utslippsstedet skal dessuten lokaliseres slik at miljøvirkninger og brukerkonflikter begrenses. En bekk som tørker ut om sommeren er altså ikke et lovlig utslippssted, og dokumentasjonen av utslippsstedet er en del av søknaden uansett hvilken løsning som velges.

Vann fra et minirenseanlegg er renset for organisk stoff og fosfor, men det er ikke fritt for sykdomsfremkallende mikroorganismer. Ved utslipp til sårbare resipienter – små bekker, vassdrag som brukes til bading eller drikkevann, områder nær brønner – krever kommunen derfor ofte etterpolering. Etterpolering er et ekstra trinn etter renseanlegget, oftest en kort infiltrasjonsgrøft i stedlige løsmasser, en filterkum med filtermasse, eller særskilt hygienisering.

Etterpolering i stedlige masser er den mest effektive og rimeligste varianten, men den stiller de samme kravene til grunnen som et vanlig infiltrasjonsanlegg. Det må vurderes om vannet kan transporteres gjennom massene uten oppstuving, overflateutslag eller forurensning av nærliggende vannkilder, og det krever kunnskap om permeabilitet, lagdeling, grunnvannstand og avstand til berg. En måling av infiltrasjonskapasitet alene er ikke tilstrekkelig til å dokumentere at løsmassene egner seg som rensemedium for avløpsvann.

Grunnforhold og plassering av minirenseanlegg

Selv om rensingen foregår inne i anlegget, stiller en nedgravd tank med betydelig volum de samme kravene til grunnen som andre nedgravde konstruksjoner. Fire forhold bør avklares før plasseringen bestemmes.

Grunnvann og oppdrift: Når tanken ligger under grunnvannstanden, oppstår oppdriftskrefter, og risikoen er størst når tanken er tom eller delvis tømt – under installasjon, ved slamtømming og ved vedlikehold. Høyeste grunnvannstand gjennom året må være kjent, og i våt grunn må tanken forankres eller fundamenteres på betongplate etter leverandørens anvisninger og nødvendig prosjektering. Dette er samme problemstilling som for en samletank eller en nedgravd pumpestasjon.

Setninger og bæreevne: I bløt leire eller andre setningsømfintlige masser kan tanken og rørene sette seg ulikt, slik at fall på innløp og utløp forsvinner og rørtilkoblinger blir utette. Massene under tanken må være bæredyktige, og tilbakefyllingen må gjøres med egnede masser.

Stabilitet i byggegropa: Et nedgravd anlegg krever en forholdsvis dyp byggegrop. Ved graving i bløt leire, silt eller vannmettede masser er det fare for utrasing og påvirkning av nærliggende bygg, og der det kan være kvikkleire, må dette avklares før graving. Behovet for sikring eller slakere graveskråning vurderes ut fra stedlige forhold, på samme måte som ved VA-grøfter og ledningsanlegg.

Terreng og adkomst: Anlegget må kunne nås av slambil, utslippsledningen må ha fall til utslippsstedet eller pumpes, og avstandene til bygninger, eiendomsgrenser, vannkilder og vassdrag må overholdes. Kommunenes minsteavstander til drikkevannsbrønner kan styre plasseringen mer enn tomtas form.

Når grunnforholdene ikke tillater infiltrasjon

På tomter med tett leire, tynt jorddekke eller andre ugunstige masser faller etterpolering ved infiltrasjon bort. Det betyr ikke automatisk at et minirenseanlegg med direkte utslipp er tillatt – først må det finnes et lovlig og miljømessig forsvarlig utslippssted etter § 12-11.

Alternativene er i hovedsak tre. Utslipp til sjø eller til vassdrag med helårsavrenning, eventuelt med filterkum eller annen etterpolering som ikke er avhengig av grunnen, forutsatt at resipienten og avstandene godkjennes. Separat håndtering av gråvann og toalettavløp, der toalettavløpet går til tett tank og gråvannet renses for seg – det fjerner det mest forurensede utslippet, men gir tømmekostnader. Eller felles avløpsanlegg med naboer, som kan gi en bedre resipient og lavere kostnad per boenhet. Hvilken vei som er farbar, kan ikke avgjøres fra kontoret: Det krever at jordprofilen er dokumentert og at grunnvannstanden og avstanden til berg er kjent – og det er opplysninger kommunen uansett vil be om.

Grunnundersøkelser for minirenseanlegg – hva Geotekniker AS kan bistå med

Geotekniker AS leverer ikke minirenseanlegg og prosjekterer ikke renseprosessene. Vår rolle er grunnen rundt anlegget og dokumentasjonen av den, der grunnforholdene har betydning for løsningen. Behovet avhenger av utslippsløsningen: Ved etterpolering eller utslipp til stedegne løsmasser krever § 12-10 dokumentasjon av grunnforholdene; ved utslipp til sjø eller vassdrag er behovet knyttet til plassering, grunnvann og graving og må vurderes særskilt.

En prøvegrop dokumenterer jordprofilen, lagdelingen og dybden til grunnvann og berg. Kornfordelingsanalyse av prøver fra gropa beskriver massenes egenskaper og er grunnlaget for å vurdere om de kan infiltrere og fungere som rensemedium. Infiltrasjonsundersøkelser i felt gjøres der det er aktuelt, med metode tilpasset kravene til avløpsløsningen. Grunnvannsforholdene vurderes både for infiltrasjonsmuligheten og for sikker plassering av tanken. Ved krevende grunnforhold vurderer vi bæreevne, setninger, oppdrift og stabilitet i byggegropa. Resultatene sammenstilles i en kort, nøytral fagrapport som kan legges ved utslippssøknaden og byggesøknaden, uten binding til noen leverandør. Der prosjektet krever en samlet vurdering av renseprosess, utslippsløsning og resipient, samordnes vår dokumentasjon med VA- og miljøfaglig rådgiver.

Ta kontakt før løsningen velges, ikke etter at anlegget er bestilt. Les mer om hva en geoteknisk undersøkelse omfatter, eller kontakt oss for en vurdering av hvilke grunnundersøkelser som er aktuelle på din eiendom.

Ofte stilte spørsmål om minirenseanlegg

Trenger jeg grunnundersøkelse for å sette ned et minirenseanlegg?

Ikke for alle anlegg. Ved etterpolering eller utslipp i stedegne løsmasser krever forurensningsforskriften § 12-10 dokumentasjon av grunnforholdene, inkludert infiltrasjonskapasitet og forurensningsrisiko. Ved utslipp til sjø eller vassdrag er behovet knyttet til plassering av tanken, grunnvann og graving, og må vurderes ut fra tomta og kommunens krav.

Hva er forskjellen på minirenseanlegg og septiktank?

Septiktank brukes ofte som betegnelse på slamavskiller. En slamavskiller holder bare tilbake slam og flytestoffer, mens et minirenseanlegg i tillegg renser organisk stoff og fosfor i selve enheten. Slamavskiller alene godkjennes normalt bare i kombinasjon med infiltrasjon eller annet rensetrinn.

Kan jeg ha minirenseanlegg på hytta?

Ja, men sporadisk bruk svekker den biologiske rensingen, og anlegget må være dokumentert for varierende belastning. Egnetheten vurderes konkret ut fra bruksmønster, resipient og kommunens retningslinjer for hytteavløp. Gråvannsanlegg med tett tank for toalett, eller infiltrasjon der grunnen tillater det, er ofte bedre egnet.

Hva er etterpolering, og må jeg ha det?

Etterpolering er et ekstra trinn etter minirenseanlegget som reduserer bakterier i det rensede vannet, oftest en infiltrasjonsgrøft eller en filterkum. Om det kreves, avhenger av resipienten og kommunens vilkår. Etterpolering i jordmasser forutsetter at grunnforholdene er dokumentert og egnet.

Kan et minirenseanlegg stå i leire?

Ja, selve tanken kan stå i leire hvis oppdrift, setninger og stabilitet i byggegropa ivaretas. Etterpolering ved infiltrasjon i tett leire er derimot normalt ikke mulig, og utslippet må da gå til sjø eller vassdrag, eller løses på annen måte.

Hvem søker om utslippstillatelse?

Eieren av eiendommen er ansvarlig for søknaden til kommunen. Søknaden krever faglig dokumentasjon, og mange kommuner krever at den utarbeides av nøytral fagkyndig. Geotekniker AS leverer grunnlagsdokumentasjonen om grunnforhold og utslippssted.

Må jeg ha serviceavtale på minirenseanlegget?

Ja. Forurensningsforskriften § 12-13 krever at minirenseanlegg driftes og vedlikeholdes etter skriftlig drifts- og vedlikeholdsavtale, og kommunen kan stille ytterligere vilkår til oppfølging. Service og slamtømming kommer i tillegg til investeringen.

Kilder