I geoteknikk brukes klassifisering av jord som grunnlag for å forstå grunnforholdene og vurdere fundamentering, stabilitet og anleggsarbeider.
Klassifisering av jord utføres etter prinsippene i NS-EN ISO 14688, som omhandler identifisering, beskrivelse og klassifisering av jord til geotekniske formål. Undersøkelsene kan omfatte visuelle observasjoner i felt, prøvetaking, kornfordelingsanalyser og andre laboratorieforsøk.
Jordartsklassifisering er særlig relevant i områder med varierende løsmasser, der grunnforholdene kan endre seg betydelig både horisontalt og med dybden.
Det er viktig å skille geoteknisk jordartsklassifisering fra geologisk klassifisering av løsmasser og jordsmonnklassifikasjon. Systemene beskriver ulike egenskaper og brukes til forskjellige formål.
Hva er jordartsklassifisering?
Jordartsklassifisering innebærer å dele jordmaterialer inn i grupper med sammenlignbar sammensetning og relevante geotekniske egenskaper.
En jordprøve kan for eksempel beskrives som sand, silt, leire eller grus, eller som en blanding av flere jordfraksjoner. Betegnelser som siltig sand, sandig grus og siltig leire gir mer informasjon om materialet enn en generell beskrivelse av jord.
Klassifiseringen bygger blant annet på:
- Kornstørrelse: Fordelingen mellom leirpartikler, silt, sand og grus.
- Korngradering: Om materialet har et bredt eller smalt spekter av kornstørrelser.
- Plastisitet: Hvordan finkornig jord deformeres ved ulikt vanninnhold.
- Organisk innhold: Forekomst av organisk materiale som påvirker jordas egenskaper.
- Struktur og lagdeling: Hvordan jordmassene er organisert i grunnen.
- Tilstand og konsistens: Observasjoner av fasthet, vannforhold og sammenheng mellom partiklene.
Klassifiseringen inngår i beskrivelsen av grunnforholdene, men erstatter ikke undersøkelser av jordas styrke og skjærfasthet, deformasjonsegenskaper eller poretrykk.
Bildet øverst: Jordklassifisering ved geotekniske grunnundersøkelser i Lunner, oktober 2026. Geotekniker AS gjennomførte prøvegraving for å undersøke jordmassenes sammensetning og variasjoner i grunnforholdene. Bildet viser utgravde masser med synlige innslag av stein og grus samt finere jordmateriale. Under feltundersøkelsen ble det tatt ut jordprøver for kornfordelingsanalyse, som gir grunnlag for å bestemme fordelingen mellom ulike kornstørrelser og klassifisere jordmassene etter geotekniske prinsipper. Undersøkelsen viser hvordan visuelle feltobservasjoner kombinert med laboratorieanalyser gir et mer dokumentert grunnlag for vurdering av jordarter og deres geotekniske egenskaper. Foto: Geotekniker AS.
Klassifisering av jord etter NS-EN ISO 14688
NS-EN ISO 14688 er en sentral standardserie for identifisering og klassifisering av jord i geotekniske undersøkelser. Den består av to deler som utfyller hverandre.
NS-EN ISO 14688-1 omhandler identifisering og beskrivelse av jord, blant annet gjennom visuelle og manuelle metoder. Typiske observasjoner er dominerende jordart, kornstørrelse, farge, lagdeling og organisk innhold.
NS-EN ISO 14688-2 beskriver prinsippene for å gruppere jordmaterialer etter sammensetning og relevante geotekniske egenskaper, basert på informasjon fra felt- og laboratorieundersøkelser.
Ved jordartsbenevning angis hovedfraksjonen som den dominerende jordartsbetegnelsen, mens underordnede fraksjoner beskrives med tillegg. Et materiale kan eksempelvis benevnes sandig, grusig SILT.
For finkornige jordarter er plastisiteten særlig viktig. Etter ISO 14688 identifiseres leire og silt ut fra materialets plastiske oppførsel, ikke bare andelen partikler innenfor bestemte kornstørrelsesintervaller.
Det er derfor viktig å skille mellom en foreløpig identifikasjon i felt og en dokumentert klassifisering basert på tilstrekkelige undersøkelsesdata.
Jordarter og kornstørrelser
Kornstørrelse er en grunnleggende egenskap ved klassifisering av mineralske jordmaterialer. Fordelingen mellom de enkelte kornfraksjonene påvirker blant annet drenering, komprimering og mekanisk oppførsel.
NS-EN ISO 14688-1 benytter følgende hovedinndeling av partikkelstørrelser:
| Kornfraksjon | Kornstørrelse |
|---|---|
| Leirpartikler | ≤ 0,002 mm |
| Siltpartikler | > 0,002–0,063 mm |
| Sand | > 0,063–2 mm |
| Grus | > 2–63 mm |
| Stein | > 63–200 mm |
| Blokk | > 200–630 mm |
| Stor blokk | > 630 mm |
Kornstørrelsesgrensene beskriver partikler og fraksjoner. De innebærer ikke at en jordart automatisk klassifiseres som leire eller silt utelukkende på bakgrunn av partikkelstørrelsen.
Eldre norsk praksis har også benyttet grensene 0,06 mm og 60 mm. Ved formell klassifisering skal den aktuelle standardens inndeling benyttes.
En naturlig jordart inneholder ofte flere fraksjoner samtidig. Fordelingen mellom dem undersøkes ved kornfordeling, der resultatene kan fremstilles som en kornfordelingskurve.
Leire, silt, sand og grus – de vanligste jordartene
Leire er en finkornig jordart der plastiske egenskaper er sentrale ved identifiseringen. Leire har normalt lav permeabilitet, og fasthet, konsolideringshistorie og sensitivitet har stor betydning for oppførselen ved belastning og terrenginngrep. Klassifisering som leire sier ikke i seg selv om materialet er kvikkleire. Les mer om leire og dens egenskaper.
Silt er finkornet og kan være vannfølsomt, erosjonsutsatt og telefarlig. Siltige masser kan gi utfordringer ved graving og anleggsgjennomføring, særlig når vannforholdene endres. Materialets egenskaper er nærmere beskrevet under silt.
Sand har normalt bedre drenerende egenskaper enn finkornige masser, avhengig av finstoffinnhold og korngradering. Lagringstetthet har stor betydning for styrke- og deformasjonsegenskapene. Løst lagret sand kan ha vesentlig andre egenskaper enn fast lagret sand.
Grus består av grove partikler og inngår ofte i materialer med gode egenskaper for drenering og komprimering. Grusige masser kan imidlertid inneholde betydelige mengder sand, silt og leire. Betegnelsen grus dokumenterer derfor ikke alene materialets bæreevne eller egnethet som konstruksjonsmateriale.
Morene og blandede jordarter
Morene er en geologisk avsetningstype, ikke én bestemt kornfraksjon.
Morenemateriale kan inneholde alt fra leir og silt til sand, grus, stein og blokk. Sammensetningen varierer betydelig mellom ulike avsetninger.
Ved geoteknisk prosjektering må materialet derfor beskrives og klassifiseres etter sine faktiske egenskaper, ikke bare etter dannelsesmåten.
Dette er nærmere forklart i artikkelen om morene.
Jordartsklassifisering i felt
Jordartsklassifisering begynner ofte med visuelle observasjoner og en foreløpig jordartsbeskrivelse under feltarbeid.
Ved prøvegraving og prøvetaking undersøkes hvordan løsmassene varierer med dybden. Feltbeskrivelsen kan omfatte dominerende jordart, synlig kornstørrelse, farge, lagdeling, organisk materiale og vannforhold ved prøveuttaket.
For finkornige jordarter kan enkle håndforsøk gi indikasjoner på plastisitet og konsistens, blant annet gjennom hvordan materialet reagerer ved rulling og bearbeiding.
Feltbeskrivelsen har likevel begrensninger. Den nøyaktige kornfordelingen kan ikke fastslås ut fra visuelle observasjoner alene.
Ved behov for dokumentasjon tas det derfor ut geotekniske grunnprøver for laboratorieundersøkelser.
En visuell klassifisering kan ikke alene dokumentere skjærfasthet, sensitivitet eller forekomst av kvikkleire.
Jordartsklassifisering i laboratoriet
Geotekniske laboratorieundersøkelser brukes når jordas sammensetning og egenskaper skal dokumenteres mer presist.
Valg av forsøk avhenger av materialtype og problemstillingen i prosjektet.
Kornfordelingsanalyse viser fordelingen mellom ulike partikkelstørrelser. For grovere materialer benyttes normalt sikteanalyse, mens finere fraksjoner kan undersøkes ved sedimentasjonsanalyse eller andre egnede metoder.
Vanninnhold beskriver forholdet mellom vannmassen og tørrstoffmassen i en jordprøve. Parameteren er særlig relevant for finkornige jordarter og brukes sammen med andre resultater ved vurdering av materialets tilstand. Les mer om vanninnhold i jord.
Konsistensgrenser benyttes ved karakterisering av plastiske jordarter. Flytegrense, plastisitetsgrense og plastisitetsindeks gir informasjon om materialets plastiske egenskaper og er relevante ved klassifisering av finkornig jord.
Organisk innhold kan ha betydning for blant annet styrke, komprimerbarhet og langtidsdeformasjoner. Sterkt organiske jordarter som torv kan kreve særskilte geotekniske vurderinger.
Undersøkelsene utfyller hverandre. Kornfordeling alene gir ikke alle opplysningene som kreves for å vurdere et materiales geotekniske egenskaper.
Sensitivitet, sprøbruddmateriale og kvikkleire
For leire kan det være nødvendig å undersøke både uforstyrret og omrørt skjærfasthet.
Sensitivitet uttrykker forholdet mellom disse styrkeverdiene under sammenlignbare forsøksbetingelser. Høy sensitivitet innebærer at materialet kan tape en betydelig del av styrken ved omrøring.
Dette er særlig relevant ved vurdering av sprøbruddmateriale og kvikkleire.
Etter definisjonene i NVE veileder 1/2019 gjelder følgende grenser for omrørt skjærfasthet:
| Materiale | NS 8015 | ISO 17892-6:2017 |
|---|---|---|
| Kvikkleire | ≤ 0,5 kPa | ≤ 0,33 kPa |
| Sprøbruddmateriale | ≤ 2,0 kPa | ≤ 1,27 kPa |
NS 8015 er en tilbaketrukket standard, men benyttes fortsatt som referanse ved beskrivelse av de tradisjonelle norske grenseverdiene.
Kvikkleire er en type sprøbruddmateriale, men ikke alt sprøbruddmateriale er kvikkleire.
Klassifisering av jordarten og dokumentasjon av sensitivitet er dermed forskjellige, men beslektede deler av en geoteknisk undersøkelse.
En vanlig jordartsklassifisering kan ikke alene fastslå om det forekommer kvikkleire. Dette krever relevante undersøkelser og laboratoriebestemmelse av materialets egenskaper.
Jordartsklassifisering, løsmassekart og jordsmonn – tre ulike systemer
Geoteknisk jordartsklassifisering beskriver jordmaterialets sammensetning og relevante tekniske egenskaper. Formålet er blant annet å skaffe grunnlag for geotekniske analyser og prosjektering.
Geologisk klassifisering av løsmasser tar utgangspunkt i hvordan materialene er dannet og avsatt. NGUs løsmassekart viser blant annet morene, havavsetninger, elveavsetninger og breelvavsetninger.
NGUs løsmassekart gir verdifull informasjon om forventede avsetningstyper, men dokumenterer ikke nødvendigvis detaljert lagdeling eller materialegenskaper på en bestemt eiendom.
Et område kartlagt som havavsetning kan inneholde flere jordarter og lag med ulike egenskaper.
Jordsmonnklassifikasjon benyttes særlig innen jordkartlegging og jordbruk. NIBIO anvender en norsk tilpasning av World Reference Base for Soil Resources (WRB), med jordgrupper som Podzol, Cambisol og Histosol.
Disse betegnelsene beskriver jordsmonnets utvikling og egenskaper og tilsvarer ikke geotekniske jordartsbetegnelser som sand, silt og leire.
Hva brukes jordartsklassifisering til i geoteknisk prosjektering?
Jordartsklassifisering inngår som en del av grunnlaget for å etablere en geoteknisk grunnmodell, sammen med sonderboringer, prøvetaking og laboratorieresultater.
Fundamentering: Ved fundamentering av byggverk må det vurderes hvilke jordarter som finnes under konstruksjonen, hvordan massene er lagret, og hvilke styrke- og deformasjonsegenskaper de har. Jordartsnavnet alene er ikke tilstrekkelig for å dokumentere bæreevne eller setningsforhold.
Skråningsstabilitet: Ved stabilitetsvurderinger har jordartenes sammensetning, styrke, lagdeling og vannforhold stor betydning. I områder med marine leiravsetninger kan klassifiseringen inngå i grunnlaget for vurdering av områdestabilitet.
Gravearbeider: Siltige masser kan være vannfølsomme, mens sandige masser under grunnvannstanden kan kreve tiltak mot innstrømming og ustabile graveskråninger. I leire kan stabiliteten påvirkes av udrenert skjærfasthet og poretrykksforhold. Ved prosjektering av en graveskråning må klassifiseringen derfor vurderes sammen med blant annet terrenggeometri, vannforhold og belastninger.
Massehåndtering: Kornfordeling og finstoffinnhold har betydning for komprimerbarhet, drenering og telefarlighet. Klassifiseringen kan bidra til å vurdere massenes egnethet, men erstatter ikke særskilte tekniske krav eller nødvendige materialundersøkelser.
Geoteknisk klassifisering dokumenterer heller ikke om massene er kjemisk forurenset. Ved mistanke om forurensning kan det være nødvendig med en separat miljøteknisk grunnundersøkelse.
Praktisk eksempel: klassifisering av et jordprofil
Et jordprofil kan bestå av flere lag med forskjellige jordarter og egenskaper.
Et tenkt eksempel er:
| Dybde | Jordartsbeskrivelse | Geoteknisk betydning |
|---|---|---|
| 0–0,5 m | Fyllmasser med sand og grus | Varierende sammensetning og komprimeringsgrad |
| 0,5–2,0 m | Siltig sand | Vannforhold og lagringstetthet kan være viktige |
| 2,0–8,0 m | Leire | Styrke, konsolidering og deformasjoner må vurderes |
| Under 8,0 m | Fast lagrede friksjonsmasser | Andre forutsetninger for bæreevne og fundamentering |
Eksemplet er illustrativt og representerer ikke faktiske undersøkelser fra en bestemt eiendom.
Selv når jordartene er klassifisert, gjenstår det å dokumentere relevante materialparametere, grunnvannsnivå, laggrenser og lokale variasjoner.
Dette viser hvorfor jordartsklassifisering må inngå i en helhetlig geoteknisk grunnmodell.
Kan jordarter vurderes uten grunnundersøkelser?
En foreløpig vurdering av hvilke jordarter som finnes på en eiendom, kan gjøres ved hjelp av geologiske kart, tidligere geotekniske rapporter og tilgjengelige grunnundersøkelsesdata.
Slike opplysninger kan gi et godt utgangspunkt, men et løsmassekart dokumenterer normalt ikke detaljert lagdeling, skjærfasthet eller fundamenteringsforhold på en bestemt eiendom.
Når grunnforholdene har betydning for prosjekteringen, kan det derfor være nødvendig med stedsspesifikke grunnundersøkelser.
Omfanget tilpasses tiltaket, eksisterende kunnskap og usikkerheten i prosjektet.
Jordartsklassifisering og krav i byggesak
Ved prosjektering av byggverk må grunnforholdene vurderes i den grad de har betydning for sikkerhet og stabilitet.
TEK17 § 10-2 omhandler konstruksjonssikkerhet, mens § 7-3 stiller krav til sikkerhet mot skred.
Jordartsklassifisering kan inngå i dokumentasjonsgrunnlaget for slike vurderinger. Dette betyr ikke at alle byggeprosjekter må gjennomføre et bestemt sett med laboratorieundersøkelser.
Behovet avhenger av tiltakets art, grunnforholdene og hva som er nødvendig for å dokumentere tilstrekkelig sikkerhet.
Ved usikre grunnforhold må klassifiseringen suppleres med relevante geotekniske undersøkelser og analyser.
Jordartsklassifisering – erfaring fra Geotekniker AS
Geotekniker AS arbeider med geotekniske vurderinger av grunnforhold ved bygge- og anleggsprosjekter.
I Oslo og på Romerike kan grunnforholdene omfatte marine leiravsetninger, sandige og siltige masser, morene og menneskeskapte fyllmasser.
Ved feltarbeid i Lunner i oktober 2026 ble det tatt opp jordprøver for kornfordelingsanalyse. Slike undersøkelser bidrar til å dokumentere materialenes sammensetning og danne grunnlag for videre geoteknisk vurdering.
For bygge- og anleggsprosjekter er det viktig å skille mellom den geologiske beskrivelsen av løsmassene og de faktiske geotekniske materialegenskapene.
Geotekniker AS bistår med geotekniske vurderinger, tolkning av eksisterende grunnundersøkelser og avklaring av behovet for videre dokumentasjon.
Ofte stilte spørsmål om jordartsklassifisering
Hva betyr jordartsklassifisering?
Jordartsklassifisering innebærer å identifisere og gruppere jordmaterialer etter egenskaper som kornfordeling, plastisitet og sammensetning. I geoteknikk brukes klassifiseringen som grunnlag for å forstå jordas tekniske egenskaper.
Hva er forskjellen mellom en jordart og en løsmasse?
Løsmasser er en samlebetegnelse for løse eller ukonsoliderte materialer over berggrunnen. En geoteknisk jordartsbeskrivelse angir materialets karakter, for eksempel leire, silt, sand eller grus. En geologisk løsmasseavsetning kan inneholde flere forskjellige jordarter.
Hvilken standard brukes til klassifisering av jord?
NS-EN ISO 14688-1 og NS-EN ISO 14688-2 brukes til identifisering, beskrivelse og klassifisering av jord i geoteknikk.
Kan jordartsklassifisering avdekke kvikkleire?
Klassifiseringen kan identifisere leire og danne grunnlag for videre undersøkelser. Sikker påvisning av kvikkleire krever normalt laboratorieundersøkelser av egnede prøver. Visuell klassifisering alene er ikke tilstrekkelig.
Er jordartsklassifisering og kornfordelingsanalyse det samme?
Nei. Kornfordelingsanalyse bestemmer fordelingen av partikkelstørrelser. Jordartsklassifisering er et bredere begrep som også omfatter blant annet plastisitet og andre relevante materialegenskaper.
Hva er forskjellen mellom jordartsklassifisering og jordsmonnklassifikasjon?
Jordartsklassifisering brukes i geoteknikk for å beskrive jordmaterialets sammensetning og tekniske egenskaper. Jordsmonnklassifikasjon brukes særlig innen jordkartlegging og jordbruk og beskriver jordsmonnets dannelse og utvikling over tid.
Hva brukes jordartsklassifisering til?
Jordartsklassifisering brukes blant annet ved fundamentering, stabilitetsvurderinger, gravearbeider, massehåndtering og geoteknisk prosjektering. Klassifiseringen gir et grunnlag for videre undersøkelser og analyser, men gir ikke alene alle nødvendige dimensjoneringsparametere.
Trenger du en geoteknisk vurdering av grunnforholdene?
Geotekniker AS bistår private og profesjonelle tiltakshavere med vurdering av grunnforhold ved bygging, terrenginngrep og andre anleggsarbeider.
Gjennom vurdering av jordarter, eksisterende grunnundersøkelser og relevante geotekniske problemstillinger kan behovet for videre undersøkelser og prosjektering avklares.
Ta kontakt med Geotekniker AS dersom du trenger en geoteknisk rapport eller vurdering til prosjektet.
Kilder
- ISO 14688-1:2017 – Identification and description of soil. Norsk utgave: NS-EN ISO 14688-1:2018.
- ISO 14688-2:2017 – Principles for a classification. Norsk utgave: NS-EN ISO 14688-2:2018.
- NVE veileder 1/2019 – Sikkerhet mot kvikkleireskred, særlig definisjoner av kvikkleire og sprøbruddmateriale.
- NGUs løsmassekart – Norges geologiske undersøkelse.
- NIBIO Kilden – Jordsmonnkartlegging og klassifikasjon.
- DiBK – TEK17 – §§ 7-3 og 10-2.
Fagansvarlig geotekniker og daglig leder i Geotekniker AS. Han har M.Sc. i faststoffmekanikk (UiO) med videreutdanning i geoteknikk (NTNU, OsloMet) og hydrologi (NMBU). Han har 20 års ingeniørerfaring, blant annet fra Det Norske Veritas, hvorav de siste 12 årene er innen geoteknikk, blant annet som kommunegeotekniker i Lørenskog kommune og i Bane NOR. Geotekniker AS har sentral godkjenning fra DiBK i tiltaksklasse 3.