Forvitringsmateriale – hva er det, og hva betyr det for byggegrunn?

Forvitringsmateriale er løsmasser som dannes når berggrunn brytes ned på stedet gjennom fysiske eller kjemiske prosesser

Materialet kan inneholde alt fra finstoff til stein og blokk, og har ofte en gradvis overgang til underliggende fast berg. Norges geologiske undersøkelse (NGU) kartlegger forvitringsmateriale som en egen løsmassetype. Ved bygging kan materialets sammensetning, tykkelse og vannforhold ha betydning for graving, fundamentering og stabilitet.

Hva er forvitringsmateriale?

Forvitringsmateriale er en type løsmasser som er dannet ved nedbryting av berggrunnen der materialet ligger. I motsetning til mange andre løsmassetyper har materialet ikke blitt transportert og avsatt av is, vann eller vind, men er dannet på stedet.

Ifølge NGUs klassifikasjon kjennetegnes forvitringsmateriale av at massene er usorterte, har varierende kornstørrelse og ofte viser en gradvis overgang til underliggende fast berg.

Materialet kan bestå av leire, silt, sand, grus, stein og blokk i ulike mengder. Sammensetningen påvirkes blant annet av den opprinnelige bergarten, nedbrytningsprosessen og hvor lenge forvitringen har pågått.

Det viktigste kjennetegnet er dannelsesmåten: Forvitringsmateriale er dannet på stedet og kan derfor ha andre egenskaper enn løsmasser som er transportert og avsatt andre steder.

Bilde øverst: Forvitringsmateriale og oppsprukket berg på Bygdøy i Oslo. Fotografiet viser tydelig lagdeling, oppsprekking og oppdeling av berg i kantete fragmenter. NGUs løsmassekart viser også forekomster av forvitringsmateriale i området. Bildet illustrerer hvordan berggrunn kan brytes ned langs lagflater og sprekker, og hvordan overgangen mellom fast berg, forvitret berg og løse fragmenter kan være relevant ved geologiske og geotekniske vurderinger. Kartlagt forvitringsmateriale innebærer ikke nødvendigvis at alle synlige bergflater eller løse fragmenter tilhører denne løsmassetypen. Ved byggearbeider er det derfor viktig å vurdere både bergkvalitet, forvitringsgrad og lokale grunnforhold. Foto: Geotekniker AS, Bygdøy, Oslo.

Hvordan dannes forvitringsmateriale?

Forvitringsmateriale dannes gjennom forvitring, der bergarter og mineraler gradvis brytes ned.

Mekanisk forvitring innebærer at berg brytes opp i mindre fragmenter uten at mineralenes kjemiske sammensetning nødvendigvis endres. Frostforvitring er et eksempel. Når vann fryser i sprekker, kan gjentatte fryse- og tineprosesser bidra til oppsprekking og nedbryting av berget.

Kjemisk forvitring innebærer at mineralene reagerer med vann, oksygen eller andre kjemiske forbindelser. Enkelte mineraler kan omdannes til leirmineraler, mens andre kan løses opp. Dette kan gi mer finkornet materiale og svakere bergsoner.

Hvilken prosess som dominerer, avhenger av bergart, klima, vanntilgang og geologisk utvikling.

Samspillet mellom forvitring og erosjon har også betydning. Dersom erosjonen fjerner materialet raskere enn det dannes, kan forvitringsdekket bli tynt. Der materialet bevares over lengre tid, kan tykkere dekker utvikles.

Forvitringsmateriale på NGUs løsmassekart

Forvitringsmateriale er en egen kategori i NGUs kvartærgeologiske kartlegging.

På NGUs løsmassekart kan et område være klassifisert som forvitringsmateriale. Kartbetegnelsen forteller om den geologiske dannelsesmåten, men gir ikke alene dokumentasjon av bæreevne, faktisk lagtykkelse eller stabilitet på en bestemt tomt.

NGU benytter følgende klassifisering:

NGU-kodeKlassifiseringBeskrivelse
70Forvitringsmateriale, ikke inndelt etter mektighetDet er ikke skilt mellom sammenhengende og usammenhengende dekke
71ForvitringsmaterialeUsorterte masser dannet på stedet, med tykkelse over 0,5 meter
72Forvitringsmateriale, usammenhengende eller tynt dekke over berggrunnenTynt eller usammenhengende dekke med gradvis overgang til berg
73Forvitringsmateriale, stein- og blokkrikt (blokkhav)Blokkrike masser, ofte dannet ved langvarig frostforvitring i fjellområder

Kilde: NGUs kodeliste for løsmassetyper.

Sammenhengende dekke av forvitringsmateriale

NGU-klasse 71 beskriver forvitringsmateriale med tykkelse over 0,5 meter.

Det betyr ikke at tykkelsen er lik over hele området. Mektighet, bergnivå og materialegenskaper kan variere betydelig, og overgangen fra løsmasser via forvitret berg til fastere berg kan være gradvis.

Usammenhengende eller tynt dekke

NGU-klasse 72 beskriver områder med tynt eller usammenhengende forvitringsmateriale over berggrunnen.

Slike områder kan ha fjellblotninger og stedvis liten overdekning, samtidig som forsenkninger og sprekkesoner kan inneholde mer løsmateriale.

Et tynt løsmassedekke betyr derfor ikke nødvendigvis at egnet fundamenteringsberg finnes på samme dybde over hele tomten.

Stein- og blokkrikt forvitringsmateriale

NGU-klasse 73 omfatter blant annet blokkhav, som særlig forekommer i høyfjellsområder. Materialet er ofte dannet ved langvarig frostforvitring på stedet.

Selv om overflaten domineres av store blokker, kan materialet være mer finkornet under blokkene.

Dette viser hvorfor overflatens utseende alene ikke er tilstrekkelig for å vurdere massenes sammensetning eller egenskaper.

Forskjellen mellom forvitringsmateriale, morene og ur

Forvitringsmateriale og morene kan begge være usorterte og inneholde mange ulike kornstørrelser. Den viktigste forskjellen er hvordan materialene er dannet.

En morene består av materiale som er transportert og avsatt av isbreer, mens forvitringsmateriale er dannet ved nedbryting av lokal berggrunn.

EgenskapForvitringsmaterialeMorene
DannelseNedbryting på stedetTransport og avsetning av isbre
KornstørrelserFinstoff til blokkLeire til store blokker
SorteringVanligvis usortertVanligvis dårlig sortert
Overgang til bergOfte gradvisKan være mer markert
MaterialegenskaperPåvirkes av bergart og forvitringsgradPåvirkes av sammensetning og avsetningsforhold

Forvitringsmateriale må heller ikke forveksles med urmasser.

Ur består hovedsakelig av stein og blokk som har løsnet fra bergvegger og beveget seg nedover før materialet har samlet seg i terrenget.

Forvitringsmateriale er derimot i hovedsak dannet og bevart på stedet. Stein- og blokkrikt forvitringsmateriale i NGUs klasse 73 kan derfor ha en annen dannelseshistorie enn en uravsetning nedenfor en fjellskrent.

Forvitringsjord, bergarter og kornfordeling

Begrepet forvitringsjord brukes også om jord som er utviklet fra forvitret bergmateriale. I NGUs kvartærgeologiske klassifisering er forvitringsmateriale betegnelsen på den aktuelle løsmassetypen.

Egenskapene påvirkes i stor grad av hvilken berggrunn materialet er dannet fra.

Granitt og gneis kan gi sandige og steinrike forvitringsprodukter. Skifer kan gi skifrige fragmenter eller mer finkornet materiale, mens kalkstein og andre karbonatbergarter kan påvirkes av kjemisk oppløsning.

Enkelte steder forekommer også dypforvitring, der kjemisk omvandling har trengt langt ned i berggrunnen, særlig langs sprekker og svakhetssoner.

Slike soner kan inneholde leirmineraler og ha vesentlig lavere styrke enn friskt berg. Dypforvitring kan imidlertid ikke fastslås bare fordi overflaten er kartlagt som forvitringsmateriale.

Bergartens navn er heller ikke nok til å bestemme massenes geotekniske egenskaper.

En analyse av materialets kornfordeling kan dokumentere mengdeforholdet mellom grus, sand, silt og leire. Dette er relevant for vurdering av drenering, erosjonsfølsomhet og bruk av massene i anleggsarbeider.

Finstoffinnhold og kornfordeling er også sentrale forhold ved klassifisering av telefarlige masser.

Forvitringsmateriale som byggegrunn

Forvitringsmateriale kan utgjøre tilfredsstillende byggegrunn, men egenskapene må vurderes konkret.

En viktig utfordring er at materialet kan være svært uensartet. På samme eiendom kan det forekomme fast, steinrikt materiale, finstoffrike soner, oppsprukket berg og områder med liten overdekning til fastere berg.

Ved geoteknisk vurdering er særlig følgende forhold relevante:

  • Bæreevne: Massens styrke og deformasjonsegenskaper avgjør hvilke belastninger den kan tåle.
  • Setninger: Varierende fasthet, lagtykkelse og understøttelse kan gi risiko for setninger i grunnen.
  • Bergnivå: En gradvis overgang mellom løsmasser og forvitret berg kan gjøre det vanskelig å fastsette et entydig fundamenteringsnivå.
  • Vannforhold: Varierende permeabilitet kan føre til vannsig eller vannansamling i overgangen mellom ulike materialsoner.

Kartbetegnelsen «forvitringsmateriale» er ikke en geoteknisk materialparameter. Bæreevne, deformasjonsegenskaper og stabilitet må vurderes ut fra dokumenterte eller faglig begrunnede forutsetninger for det aktuelle tiltaket.

Graving og fundamentering i forvitringsmateriale

Ved graving kan forvitringsmateriale opptre svært forskjellig fra sted til sted.

I enkelte områder kan massene graves med vanlig anleggsutstyr, mens andre områder kan inneholde store blokker eller så fast forvitret berg at pigging eller sprengning blir nødvendig.

Ved planlegging av fundamentering må det vurderes om fundamentene kan etableres på eksisterende løsmasser med tilstrekkelig dokumentert bæreevne, eller om det er nødvendig å grave ned til egnet berg eller utføre masseutskifting.

En sentral problemstilling er å kartlegge dybde til fjell og samtidig vurdere kvaliteten på det øvre berglaget.

Påvisning av berg er ikke nødvendigvis det samme som dokumentasjon av egnet fundamenteringsnivå.

Ved utgravinger i skrånende terreng må også stabiliteten til graveskråninger vurderes, særlig dersom massene har varierende fasthet eller påvirkes av vannsig.

Forvitringsmateriale, vann og skråningsstabilitet

I skrånende terreng kan løsmassetykkelse, finstoffinnhold, terrenghelning og vannforhold ha betydning for stabiliteten.

Forvitringsmateriale kan inneholde svakere soner og materiale med varierende dreneringsegenskaper. Ved kraftig nedbør eller snøsmelting kan vanninnhold og poretrykk endres.

Økt poretrykk kan redusere effektivspenningene og dermed skjærmotstanden i jordarter der styrken er avhengig av effektivspenningene. Betydningen for stabiliteten må vurderes ut fra de faktiske grunnforholdene.

Aktuelle problemstillinger omfatter lokal utglidning, erosjon, vannsig langs materialgrenser og ustabilitet ved terrenginngrep.

Behovet for vurdering av skråningsstabilitet avhenger av terreng, grunnforhold, vannforhold og planlagt tiltak.

Forvitringsmateriale er ikke i seg selv ensbetydende med skredfare, men materialets egenskaper kan inngå i en konkret stabilitetsvurdering.

Når er grunnundersøkelser nødvendige?

NGUs løsmassekart gir verdifull informasjon om geologiske forhold, men kan ikke alene dokumentere byggegrunnens egenskaper på en bestemt tomt.

NGU oppdaterte løsmassekartløsningen i 2026 og skiller mellom detaljerte, lokale og regionale kartdata.

De detaljerte kartene gir høyest geografisk presisjon, mens regionale kart gir en overordnet geologisk oversikt. NGU presiserer at regionale kart ikke er egnet som selvstendig grunnlag for detaljerte vurderinger av grunnforhold etter plan- og bygningsloven.

Ved behov kan grunnundersøkelser omfatte befaring, prøvegraving, sonderinger, prøvetaking og laboratorieanalyser.

Undersøkelsene kan blant annet bidra til å avklare faktisk løsmassetykkelse, kornfordeling, styrkeegenskaper, vannforhold og dybde til egnet berg.

Omfanget må tilpasses tiltakets størrelse, kompleksitet og risiko.

TEK17 § 10-2 stiller krav til konstruksjonssikkerhet. Bestemmelsen omfatter blant annet tilfredsstillende sikkerhet mot brudd, stabilitet og relevante grunnforhold under utførelse og i ferdig tilstand.

Det betyr ikke at alle forekomster av forvitringsmateriale automatisk krever omfattende undersøkelser. Det avgjørende er at grunnforholdene er tilstrekkelig dokumentert for det aktuelle tiltaket.

Geoteknisk og geologisk vurdering av forvitringsmateriale

Ved planlegging av bygg, terrenginngrep eller infrastruktur kan det være aktuelt å vurdere hvordan kartlagt forvitringsmateriale påvirker prosjektet.

Geotekniker AS bistår med tolkning av geologiske kart, vurdering av grunnforhold, planlegging av undersøkelser og geoteknisk dokumentasjon.

En geologisk rapport og vurdering kan være aktuell når berggrunnens oppbygning, forvitringsgrad eller forholdene i overgangen mellom berg og løsmasser må undersøkes nærmere.

Gjelder problemstillingen bæreevne, setninger, stabilitet eller fundamentering, kan en geoteknisk rapport og vurdering være nødvendig for å dokumentere grunnforhold og forutsetninger for videre prosjektering.

Målet er å skille mellom det som kan vurderes på grunnlag av tilgjengelig kartinformasjon, og det som krever nærmere undersøkelser på stedet.

Ofte stilte spørsmål om forvitringsmateriale

Hva er forvitringsmateriale enkelt forklart?

Forvitringsmateriale er løsmasser som dannes når berggrunn brytes ned på stedet. Materialet kan bestå av alt fra finstoff til store blokker og har ofte en gradvis overgang til underliggende fast berg.

Er forvitringsmateriale god byggegrunn?

Forvitringsmateriale kan være egnet som byggegrunn, men det avhenger av materialets sammensetning, fasthet, tykkelse, vannforhold og planlagte belastninger. Kartklassifiseringen alene dokumenterer ikke bæreevnen.

Hva betyr sammenhengende dekke av forvitringsmateriale?

NGUs klasse 71 beskriver forvitringsmateriale med tykkelse over 0,5 meter. Tykkelsen kan likevel variere lokalt, og kartet dokumenterer ikke den faktiske dybden til berg på en bestemt tomt.

Hva er forskjellen mellom forvitringsmateriale og morene?

Forvitringsmateriale er dannet ved nedbryting av lokal berggrunn, mens morene består av materiale som er transportert og avsatt av isbreer. Begge kan være usorterte, men har forskjellig geologisk opprinnelse.

Hva er forskjellen mellom forvitringsmateriale og ur?

Forvitringsmateriale dannes og bevares i hovedsak på stedet. Ur dannes når stein og blokker løsner fra bergvegger og beveger seg nedover før de samles i terrenget.

Kan det være leire under forvitringsmateriale?

Ja. NGUs løsmassekart viser normalt dominerende løsmassetype nær terrengoverflaten. Andre jordarter kan forekomme dypere, og kartlagt forvitringsmateriale utelukker ikke underliggende leire.

Hvordan finner man ut om en tomt har forvitringsmateriale?

NGUs løsmassekart kan gi en første indikasjon. Faktiske grunnforhold kan ved behov avklares gjennom befaring, prøvegraving, sonderinger eller andre undersøkelser.

Kilder