Topografien har stor betydning for hvor skred kan oppstå, hvordan skredmasser beveger seg, hvor flomvann strømmer, og hvilke områder som kan bli påvirket av naturfare. Topografiske analyser er derfor et sentralt grunnlag ved vurdering av skredfare, flomfare og områdestabilitet.
Ved planlegging av byggetiltak er det ikke alltid tilstrekkelig å undersøke terrenget på selve eiendommen. Naturfare kan oppstå i omkringliggende terreng og ramme områder langt fra stedet der hendelsen starter. En tomt kan derfor være utsatt for naturfare selv om terrenget lokalt er tilnærmet flatt.
Hva er topografi?
Topografi er beskrivelsen av jordoverflatens former og høydeforhold. Begrepet omfatter fjell, daler, åser, skråninger, raviner, elvesletter og andre naturlige eller menneskeskapte terrengformer.
Topografien beskriver både hvor høyt terrenget ligger, og hvordan høyden varierer mellom forskjellige steder.
De viktigste topografiske egenskapene er terrenghøyde, terrenghelning, høydeforskjeller og landskapets geometriske utforming. Terrengkurvaturen beskriver om terrenget er konkavt, konvekst eller tilnærmet plant, mens dreneringsmønsteret viser hvordan terrengformen leder vann mot bekker, elver og lavpunkter.
Topografisk er et beskrivende uttrykk som betyr at noe gjelder terrengformer eller geografiske høydeforhold. Et topografisk kart er eksempelvis et kart som viser landskapets utforming.
Topografi brukes innen geografi, geologi, geoteknikk, hydrologi og arealplanlegging. Innen geoteknikk og naturfarevurderinger er topografien særlig viktig fordi terrengformen påvirker kreftene i skråninger og hvordan vann og skredmasser kan bevege seg.
Topografi må samtidig skilles fra geologi. Mens topografien beskriver terrengoverflatens form, gir et geologisk kart informasjon om berggrunn og geologiske forhold. Begge deler kan være nødvendige for å forstå naturfaren i et område.
Bildet øverst: Topografisk kartutsnitt fra Kartverkets Norgeskart som viser høydekurver, bratte dalsider, vassdrag og tilstøtende terrengformer. Tette høydekurver viser bratt terreng, mens større avstand mellom kurvene indikerer slakere områder. Topografien er et viktig analysegrunnlag, men må vurderes sammen med grunnforhold, hydrologi og øvrige relevante forhold før naturfaren kan fastslås. Ved naturfarevurderinger bruker Geotekniker AS topografiske data til å identifisere relevante skråninger, mulige løsne- og utløpsområder for skred og terrengformer som styrer vannets avrenning. Kartutsnittet illustrerer hvorfor naturfare må vurderes i et større område enn selve byggetomten. Kilde: Kartverket – Norgeskart.
Hva kjennetegner Norges topografi?
Norges topografi er preget av store variasjoner mellom fjellområder, fjorder, dalfører, kystlandskap og lavtliggende jordbruksområder.
Istidene har hatt stor betydning for landskapsutviklingen. Isbreer har formet daler og fjorder, mens elver, erosjon og avsetning av løsmasser har videreutviklet terrenget.
Karakteristiske terrengformer er breformede U-daler med brede dalbunner og bratte dalsider, elveformede V-daler, raviner nedskåret i løsmasser, elvesletter langs vassdrag og høyereliggende terrasser.
På Romerike og i deler av det sentrale Østlandet finnes omfattende områder med marine avsetninger, leirterrasser og ravinelandskap. Her kan relativt beskjedne høydeforskjeller være viktige ved vurdering av skråningsstabilitet og områdeskredfare.
I andre deler av landet kan høye fjellsider, trange daler og bratte bekkeløp være avgjørende for fare fra snøskred, steinsprang, jordskred og flomskred.
Det er ikke nødvendigvis størrelsen på høydeforskjellen alene som avgjør naturfaren, men hvordan terrengformen virker sammen med løsmasser, berggrunn, grunnvann og andre stedlige forhold.
Topografiske kart og terrenghelning
Topografiske kart viser landskapets utforming gjennom blant annet høydekurver, høydepunkter, vassdrag, veier og andre terrengobjekter.
Høydekurver forbinder punkter med samme høyde over et referansenivå. Når kurvene ligger tett, indikerer dette vanligvis bratt terreng, mens større avstand viser slakere terreng.
Hvordan høydene angis i norske kart og byggeprosjekter, er nærmere forklart i artikkelen om kotehøyde.
Terrenghelning kan uttrykkes i grader, prosent eller som et stigningsforhold. En skråning med helning 1:2 har én meter vertikal høydeforskjell for hver to meter horisontal avstand, tilsvarende omtrent 26,6 grader.
Innen geoteknikk brukes slike helningsforhold ved vurdering av skråningsgeometri, skjæringer og fyllinger.
Terrenghelningen alene avgjør imidlertid ikke om en skråning er stabil. Grunnforhold, poretrykk, belastning og erosjon må også vurderes. Disse forholdene inngår i faglige vurderinger av skråningsstabilitet.
Hvordan kartlegges topografi med digitale terrengmodeller?
Digital kartlegging gjør det mulig å undersøke terrengformer langt mer detaljert enn med tradisjonelle topografiske kart.
En digital terrengmodell (DTM) beskriver høyden til selve terrengoverflaten. Slike modeller kan blant annet være basert på laserskanning fra fly, ofte omtalt som LiDAR.
En digital overflatemodell (DSM) kan i tillegg inkludere trær, bygninger og andre objekter over bakken.
Ved hjelp av terrengmodeller kan man utarbeide helningskart som viser terrengets bratthet, skyggekart som synliggjør raviner og skrenter, terrengprofiler gjennom aktuelle skråninger og analyser av terrengforsenkninger og vannveier.
Terrengmodellene kan også brukes som grunnlag for beregning av mulig skredutløp, overflateavrenning og flomutbredelse.
Ved skredfareutredninger i bratt terreng forutsetter NVE at det utføres terrenganalyse basert på digital terrengmodell. Analysen skal blant annet bidra til å identifisere mulige løsneområder, skredbaner og terrengformer som kan indikere skredfare.
Topografiske data kan videre sammenstilles med eksisterende kartgrunnlag og naturfareinformasjon, blant annet gjennom NVE Atlas.
Hvorfor er topografien avgjørende ved naturfarevurderinger?
Topografien påvirker både hvor en naturfarehendelse kan oppstå, hvordan hendelsen utvikler seg, og hvilke områder som kan bli rammet.
Ved skredfarevurderinger er det særlig viktig å undersøke tre forhold: hvor skredet kan løsne, hvor skredmassene kan bevege seg, og hvilke arealer eller konstruksjoner som kan bli påvirket.
Terrenghelning, skråningshøyde, raviner og andre terrengformer kan bidra til å identifisere områder der skred kan starte. Etter utløsning kan daldrag, forsenkninger og terrengterskler påvirke skredmassenes retning, hastighet, spredning og utløpsdistanse.
Begrepene og den tilhørende avgrensningsmetodikken er nærmere forklart i artikkelen om løsneområde og utløpsområde.
Topografien må også vurderes i forhold til områdene som kan bli rammet. En skredhendelse kan eksempelvis oppstå i en skråning utenfor eiendommen, mens konsekvensene først og fremst rammer bebyggelse i lavereliggende terreng.
Ved retrogressive skred kan utviklingen dessuten forplante seg bakover fra den opprinnelige skråningen.
Det er derfor ikke tilstrekkelig å vurdere terrenghelningen på selve tomten. Også topografien rundt eiendommen kan være avgjørende for sikkerheten.
Topografi og skredfare – terrenget utenfor tiltaksområdet
Ved vurdering av skredfare må terrengforholdene undersøkes i et område som er tilstrekkelig stort til å omfatte relevante skredprosesser.
En bolig ved foten av en bratt skråning kan være utsatt for skredmasser fra et løsneområde høyere oppe, selv om selve boligtomten er flat.
Tilsvarende kan bebyggelse på toppen av en løsmasseskråning være utsatt dersom et skred kan utvikle seg bakover fra skråningen.
Det er derfor nødvendig å se skråningsgeometri og mulige bruddmekanismer i sammenheng med løsmasser, berggrunn, grunnvannsforhold og terrengformene langs mulige skredbaner.
Topografien kan også ha stor betydning for hvor langt skredmassene kan nå. En trang ravine kan kanalisere massene i en bestemt retning, mens et åpent terreng kan gi større sideveis spredning.
Samtidig kan terrengterskler og andre topografiske hindringer påvirke hvordan skredmassene bremses, avsettes eller endrer retning.
Ved en faglig skredfarevurdering må disse forholdene vurderes sammen med sannsynligheten for utløsning og de aktuelle skredtypenes egenskaper.
Topografien er dermed et sentralt analysegrunnlag, men er ikke alene tilstrekkelig for å dokumentere sikkerheten.
Topografi ved kvikkleireskred og områdestabilitet
Topografien er særlig viktig ved vurdering av områdeskred i kvikkleire og andre jordarter med sprøbruddegenskaper.
Ved slike skred kan bruddutviklingen omfatte langt større områder enn skråningen der skredet først starter.
Et retrogressivt skred kan utvikle seg bakover fra et opprinnelig bruddområde, samtidig som skredmassene strømmer ut i lavereliggende terreng.
Både områder ovenfor og nedenfor skråningen kan derfor bli berørt ved kvikkleireskred.
NVE-veileder 1/2019 benytter terrengkriterier for å identifisere områder som kan være utsatt for områdeskred. Her inngår blant annet skråningshøyde, terrenghelning og avstand til relevante skråninger.
Det er viktig å skille mellom den innledende prosedyren i NVE-veilederen og metodikken som ligger til grunn for NVEs nyere aktsomhetskart. Disse benytter ikke identiske terrengkriterier og avgrensningsmetoder.
Ved nærmere geoteknisk utredning må grunnforhold, aktuelle skredmekanismer, kritiske skråninger og mulig skredutbredelse vurderes.
Et praktisk eksempel er en tomt på en flat leirterrasse med en ravine et stykke unna. Selv om selve tomten har liten terrenghelning, kan skråningen ned mot ravinen ha betydning for områdestabiliteten.
Det må da undersøkes om et eventuelt skred kan utvikle seg bakover mot tomten, eller om skredmasser fra omkringliggende terreng kan ramme eiendommen.
At en tomt ikke ligger i en registrert kvikkleiresone, dokumenterer heller ikke alene at områdeskredfare kan utelukkes.
En faglig vurdering av områdestabilitet må derfor se topografien i sammenheng med grunnforholdene og de relevante sikkerhetskravene.
Jordskred og flomskred – terrengformens betydning
Ved jordskred har skråningshelning, løsmassenes egenskaper og vannforhold betydning for hvor skred kan oppstå.
Konkave terrengformer og forsenkninger kan bidra til å konsentrere overflatevann og infiltrasjon. Under ugunstige forhold kan dette bidra til økte poretrykk og redusert stabilitet i løsmassene.
Etter utløsning kan terrengformen påvirke hvilke retninger skredmassene følger, og hvor de avsettes.
Ved vurdering av jordskred må derfor både terrenget i mulige løsneområder og terrengformene nedenfor undersøkes.
For flomskred er sammenhengen mellom topografi og skredbevegelse særlig tydelig.
Flomskred opptrer ofte i bratte bekke- og elveløp der vann og løsmasser transporteres med høy hastighet. Trange dalformer kan kanalisere massene, mens overgangen til et slakere terreng kan føre til at skredet sprer seg og avsetter materiale.
Slike avsetninger kan danne skredvifter, der bebyggelse kan være utsatt selv om den lokale terrenghelningen er forholdsvis liten.
Dette viser hvordan flomskred kan påvirke områder langt nedenfor stedet der massene først ble mobilisert.
Steinsprang, snøskred og sørpeskred
For steinsprang brukes topografien til å identifisere mulige bergskrenter, fallbaner og områder som kan rammes av blokker.
Terrenghelning, ruhet, skrenter og hindringer kan påvirke hvordan blokker spretter, ruller eller stanser.
Ved vurdering av steinsprang må det derfor undersøkes hvilke deler av bergskråningen som kan gi nedfall mot det aktuelle området.
For snøskred er terrenghelning, terrengform og snøakkumulering sentrale forhold ved identifisering av mulige løsneområder. Dalformer, terrengruhet og overgangen mellom bratte og slake partier kan påvirke skredbaner og rekkevidde.
Store snøskred kan imidlertid være mindre påvirket av små terrengformer enn mindre skred. Det er derfor ikke alltid slik at den mest detaljerte terrengmodellen gir det mest hensiktsmessige grunnlaget for en utløpsberegning.
Topografien inngår dermed som et viktig grunnlag ved vurdering av snøskredfare.
Ved sørpeskred er terrengforsenkninger, bekker og daldrag viktige fordi vannmettet snø ofte følger naturlige dreneringsveier.
Felles for skredtypene er at topografien må vurderes sammen med de aktuelle materialegenskapene og utløsningsforholdene.
Topografi og flomfare – hvordan terrenget styrer vannet
Topografi er også en sentral faktor ved vurdering av flomfare.
Terrengformen påvirker hvor vann samles, hvilke veier overflatevannet følger, og hvilke områder som kan bli oversvømt ved høy vannføring.
Et nedbørfelt avgrenses i stor grad av topografiske vannskiller. Vannskiller angir hvilke deler av terrenget som bidrar med avrenning til forskjellige vassdrag.
Ved hjelp av terrengmodeller kan man identifisere lavpunkter, forsenkninger og mulige avrenningsveier. Dette er særlig relevant i mindre nedbørfelt, der lokale terrengformer kan ha stor betydning for vannets bevegelse.
Topografiske analyser kan blant annet bidra til å identifisere en mulig flomvei der vannet strømmer når et bekkeløp eller avløpssystem ikke har tilstrekkelig kapasitet.
Ved hydraulisk modellering brukes terrengdata som grunnlag for beregning av vannstand, vanndybde, strømningsretning og flomutbredelse.
En lav terrengterskel kan være avgjørende for om vannet holder seg innenfor elveløpet eller strømmer inn på et tilstøtende område.
Tilsvarende kan veifyllinger, flomvoller og andre konstruksjoner påvirke vannets naturlige strømningsvei.
Derfor er topografien sentral for å forstå flomfare, også på eiendommer som ikke ligger direkte inntil hovedløpet i et vassdrag.
Lokale terrengforhold ved små bekker og sidevassdrag
Topografiske forhold kan være spesielt viktige ved mindre bekker og sidevassdrag.
I slike områder kan lokale forsenkninger, stikkrenner, bekkeinnsnevringer og veifyllinger påvirke hvor vannet strømmer under en flomhendelse.
Eksisterende flomsonekart fra NVE dekker ikke nødvendigvis alle mindre bekker og tilløp. Ved vurdering av flomfare i sidevassdrag kan det derfor være nødvendig å undersøke lokale topografiske og hydrauliske forhold.
Dersom en stikkrenne går tett eller ikke har tilstrekkelig kapasitet, kan vannet stuve seg opp på oppstrøms side.
Terrengformen kan da avgjøre om vannet følger veien, strømmer inn på en eiendom eller finner en annen avrenningsvei.
Dette er en viktig problemstilling ved flom i små bekker, hvor lokale terrengforhold kan være avgjørende for konsekvensene.
En faglig utredning av flomfare må derfor ta hensyn til relevant terrengmodell, dimensjonerende vannføring, hydrauliske forhold og eventuelle konstruksjoner som påvirker vannstrømningen.
Hvordan kan terrengendringer påvirke naturfaren?
Topografien er ikke konstant. Graving, oppfylling, planering, etablering av veier og endringer av bekkeløp kan påvirke både skråningsstabilitet og vannets bevegelse.
Utgraving ved foten av en skråning kan redusere stabiliserende krefter, mens oppfylling nær skråningstoppen kan øke belastningen og de drivende kreftene.
Planering og omforming av terreng kan også endre hvordan overvann samles og ledes videre. Vann som tidligere ble fordelt over et større område, kan etter et inngrep konsentreres mot en skråning, bekk eller naboeiendom.
Ved anleggsarbeider må både midlertidige og permanente terrengforhold vurderes.
Det er samtidig viktig å skille mellom naturfarens påvirkningsområde og tiltakets influensområde.
Naturfarens påvirkningsområde omfatter arealer som kan bli rammet av for eksempel skredmasser eller flomvann.
Tiltakets influensområde omfatter områder der et planlagt inngrep kan påvirke grunnforhold, stabilitet eller andre relevante forhold.
Disse områdene er ikke nødvendigvis sammenfallende.
Et byggetiltak kan dermed påvirke stabiliteten i omkringliggende terreng uten at selve bygningen ligger i et mulig løsneområde. Omvendt kan en bygning være utsatt for skred fra en skråning som ligger utenfor området der tiltaket har innvirkning på grunnens stabilitet.
En planlagt terrengendring må derfor vurderes både med hensyn til hvordan inngrepet påvirker omgivelsene, og hvordan eksisterende naturfare kan påvirke tiltaket.
Begrensninger ved topografiske analyser
Selv detaljerte terrengmodeller har begrensninger. En topografisk analyse beskriver først og fremst terrengets geometri og kan ikke alene dokumentere grunnens oppbygning, styrke eller stabilitet.
Terrengmodellen viser ikke nødvendigvis dagens situasjon. Graving, fylling, erosjon og byggearbeider kan ha endret terrenget etter at høydedataene ble innhentet. Det kan derfor være nødvendig å kontrollere når kartgrunnlaget ble produsert.
Terrengmodellen viser ikke grunnforholdene. To skråninger med tilnærmet lik topografi kan ha svært forskjellig stabilitet fordi løsmasser, berggrunn, poretrykk og materialegenskaper varierer. Ved behov må terrenganalysen suppleres med grunnundersøkelser.
Vannveiene fremgår ikke alltid riktig. Broer, kulverter, lukkede bekker og stikkrenner kan påvirke vannstrømningen på måter som ikke blir riktig representert i terrengmodellen. Laserskanning gir normalt heller ikke fullstendig informasjon om bunnen under vann.
Aktsomhetskart og faresonekart har forskjellige formål. Aktsomhetskart identifiserer områder der en naturfare kan være aktuell, mens faresonekart bygger på nærmere vurderinger av den aktuelle faretypen. Kartene har forskjellige forutsetninger og begrensninger, som forklart i artikkelen om skredkart.
En naturfarevurdering må derfor bygge på en samlet vurdering av terreng, grunnforhold, hydrologi, tilgjengelig dokumentasjon og eventuelle befaringer.
Når er topografiske vurderinger nødvendige ved bygging?
Topografien er et viktig grunnlag når det skal avklares om et byggetiltak kan være utsatt for flom, skred eller andre naturpåkjenninger.
Byggteknisk forskrift TEK17 stiller krav til sikkerhet mot naturfare.
TEK17 § 7-2 omhandler sikkerhet mot flom og stormflo. Bestemmelsen er blant annet relevant når det skal dokumenteres at et byggetiltak har tilstrekkelig sikkerhet mot oversvømmelse.
Sikkerhetsklassene og tilhørende krav er nærmere forklart i artikkelen om TEK17 og flomfare.
TEK17 § 7-3 omhandler sikkerhet mot skred. For skredfare i bratt terreng må relevante løsneområder og utløpsområder vurderes for å avklare om et byggverk kan bli rammet.
For områdeskred i kvikkleire og andre jordarter med sprøbruddegenskaper benyttes den særskilte prosedyren i NVE-veileder 1/2019.
Det avgjørende er ikke bare om byggetiltaket ligger i bratt terreng, men om tiltaket kan bli påvirket av naturfare fra omkringliggende områder.
Behovet for nærmere vurderinger og dokumentasjon avhenger av tiltakets art, den aktuelle naturfaren og de stedlige forholdene.
Topografi som grunnlag for geotekniske og naturfarefaglige vurderinger
Geotekniker AS arbeider med vurdering av grunnforhold, områdestabilitet, flomfare og skredfare i forbindelse med bygge- og anleggsprosjekter.
Topografiske analyser inngår som et viktig grunnlag for å identifisere relevante skråninger, mulige skredmekanismer, vannveier og områder som kan bli berørt av naturfare.
Særlig i områder med ravineterreng, marine avsetninger og bebyggelse nær skråninger er det viktig å undersøke terrengforholdene i sammenheng med omkringliggende arealer.
En faglig vurdering kombinerer terrengdata med relevante kart, grunnundersøkelser, hydrologiske forhold og geoteknisk forståelse.
Kontakt Geotekniker AS dersom du trenger å avklare hvilke geotekniske eller naturfarefaglige vurderinger som er aktuelle for et planlagt tiltak.
Ofte stilte spørsmål om topografi
Hva betyr topografi?
Topografi betyr beskrivelse av terrengets former og høydeforhold. Begrepet omfatter blant annet fjell, daler, skråninger, elvesletter, terrasser og forsenkninger.
Hva er et topografisk kart?
Et topografisk kart viser landskapets utforming gjennom blant annet høydekurver, høydepunkter, vassdrag og andre terrengobjekter. Kartet kan brukes til å forstå høydeforskjeller, terrenghelning og landskapets form.
Hva er forskjellen på topografi og geologi?
Topografi beskriver terrengoverflatens former og høydeforhold. Geologi handler om jordens materialer, bergarter, løsmasser og geologiske prosesser.
Hvorfor er topografi viktig ved skredfare?
Topografien påvirker hvor skred kan løsne, hvordan skredmassene beveger seg, og hvilke områder som kan bli rammet. Den er derfor sentral for vurdering av både mulige løsneområder og skredutløp.
Kan en flat tomt være utsatt for skredfare?
Ja. En flat tomt kan bli berørt av skred fra omkringliggende terreng, blant annet dersom et skred kan utvikle seg bakover mot tomten eller skredmasser kan strømme inn på eiendommen.
Kan topografi brukes til å avklare kvikkleirefare?
Topografi kan brukes til å identifisere terreng som bør vurderes nærmere for mulig områdeskredfare. Topografien alene kan imidlertid ikke påvise eller utelukke kvikkleire i grunnen.
Hvordan påvirker topografi flomfare?
Terrengformen påvirker hvor vann samles, hvilke veier vannet følger, og hvilke områder som kan bli oversvømt ved høy vannføring.
Er topografiske kart tilstrekkelige for en naturfarevurdering?
Ikke nødvendigvis. Topografiske kart og terrengmodeller er viktige grunnlag, men må ofte suppleres med andre data, beregninger, befaringer og faglige vurderinger.
Kilder
NVE – Veileder 1/2019: Sikkerhet mot kvikkleireskred. Særlig kapittel 3.2 om prosedyren for utredning av områdeskredfare.
NVE – Aktsomhetskart for kvikkleireskred. Om terrengkriterier, kartmetodikk og avgrensning av aktsomhetsområder.
NVE – Utredning av sikkerhet mot skred i bratt terreng. Om terrenganalyser, løsneområder og vurdering av skredutløp.
NVE – Spørsmål og svar om kvikkleireveilederen. Om praktisk anvendelse av NVE-veileder 1/2019.
DiBK – TEK17 § 7-2: Sikkerhet mot flom og stormflo.
DiBK – TEK17 § 7-3: Sikkerhet mot skred.
Fagansvarlig geotekniker og daglig leder i Geotekniker AS. Han har M.Sc. i faststoffmekanikk (UiO) med videreutdanning i geoteknikk (NTNU, OsloMet) og hydrologi (NMBU). Han har 20 års ingeniørerfaring, blant annet fra Det Norske Veritas, hvorav de siste 12 årene er innen geoteknikk, blant annet som kommunegeotekniker i Lørenskog kommune og i Bane NOR. Geotekniker AS har sentral godkjenning fra DiBK i tiltaksklasse 3.