Flomkartlegging – slik kartlegges flomfare

Resultatet er faresonekart, vannlinjer og beregnede vannstander som kan brukes i arealplanlegging, byggesaker og vurdering av sikringstiltak.

• Flomkartlegging fastsetter hvilke områder som kan oversvømmes ved flommer med ulik størrelse og sannsynlighet.
• NVE har utarbeidet detaljerte flomsonekart for utvalgte elvestrekninger, men mange bekker, sidevassdrag og mindre elver er ikke detaljkartlagt.
• Kartleggingen kombinerer hydrologiske beregninger av vannføring med hydraulisk modellering av hvor vannet tar veien.
• Skal flomsikkerheten for et konkret tiltak dokumenteres, er det normalt en flomfarevurdering som bestilles. Flomkartleggingen er metoden og kartgrunnlaget vurderingen bygger på.

Flom er en naturfare som ofte utløser krav om dokumentasjon i plan- og byggesaker. Før det kan vurderes om en tomt eller et planområde er tilstrekkelig sikkert, må det være kjent hvor flomvannet kan gå, hvor høyt det kan stå, og hvilke konstruksjoner eller terrengforhold som påvirker vannveiene.

Flomkartlegging handler derfor ikke bare om å tegne et område på et kart. Kartleggingen skal bygge på etterprøvbare beregninger av vannføring, vannstand og flomutbredelse. Her forklarer vi hva flomkartlegging er, hvordan arbeidet gjennomføres, hva leveransen vanligvis inneholder, og når kommuner og utbyggere trenger lokal kartlegging.

Hva er flomkartlegging?

Flomkartlegging – også omtalt som flomfarekartlegging eller flomsonekartlegging – er systematisk kartlegging av flomutsatte arealer langs elver, bekker og andre vassdrag.

Kartleggingen viser normalt utbredelsen av flommer med bestemte gjentaksintervaller. For dokumentasjon etter byggteknisk forskrift er 20-, 200- og 1000-årsflom særlig relevante fordi disse svarer til sikkerhetsklassene F1, F2 og F3 i TEK17 § 7-2.

Avhengig av formålet kan kartleggingen blant annet vise:

• flomutbredelse
• beregnet vannstand
• vannlinjer langs vassdraget
• vanndybde
• vannhastighet
• flomveier og lavpunkter
• oppstuving ved bruer, kulverter og stikkrenner

Flomkartlegging utføres på forskjellige detaljeringsnivåer. NVE har etablert et nasjonalt aktsomhetskart som viser områder der flomfare kan forekomme. For utvalgte elvestrekninger med betydelig skadepotensial finnes det i tillegg detaljerte flomsonekart basert på hydrologiske og hydrauliske beregninger.

Mange mindre vassdrag, sidebekker og lokale elvestrekninger er likevel ikke detaljkartlagt. I slike områder må flomfaren kartlegges lokalt av fagkyndige dersom et tiltak eller en plan berører mulig flomutsatt areal.

Det er samtidig viktig å skille mellom kartleggingen og sluttproduktet. Et flomkart som viser flomutsatte områder er selve kartproduktet. Flomkartlegging er arbeidet som ligger bak kartet. En flomfarevurdering bruker deretter kartleggingen til å konkludere om sikkerheten for et konkret tiltak eller planområde.

Aktsomhetskart og faresonekart viser ulike nivåer av flomfare

Aktsomhetskart og faresonekart har forskjellige formål og må ikke brukes som om de gir den samme informasjonen.

Aktsomhetskart for flom er et landsdekkende kartgrunnlag som viser områder der flomfare kan forekomme. Kartet brukes til grovsiling i kommuneplaner, risiko- og sårbarhetsanalyser og tidlige vurderinger av utbyggingsområder.

Et aktsomhetsområde er ikke en beregnet flomsone og er ikke knyttet til en bestemt årlig sannsynlighet. Kartet forteller derfor ikke hvor ofte området oversvømmes, hvor høyt vannet kan stå, eller om et konkret tiltak oppfyller sikkerhetskravene.

Treff i NVEs aktsomhetskart for flom betyr i utgangspunktet at den reelle flomfaren må vurderes nærmere.

Faresonekart, også kalt flomsonekart, viser beregnet flomutbredelse ved bestemte flomstørrelser. Kartene bygger normalt på hydrologisk analyse, detaljert terrenggrunnlag og hydraulisk modellering. De kan også vise vannstander, vanndybder og vannhastigheter.

Et faresonekart kan dermed brukes til å fastsette faregrenser, dokumentere sikkerhetsnivå og avgrense hensynssoner i arealplaner.

Mer om hvordan kartkildene skal tolkes, finner du i oversikten over flomkart og kartgrunnlag for flomfare. Forskjellen mellom faresone, aktsomhetsområde og vannlinje er forklart mer utfyllende i en egen artikkel.

Når er flomkartlegging nødvendig?

Behovet oppstår vanligvis når eksisterende kartgrunnlag ikke er detaljert nok til å dokumentere den reelle flomfaren.

Flomkartlegging i plansaker

Ved utarbeidelse av planer for utbygging krever plan- og bygningsloven § 4-3 at det gjennomføres en risiko- og sårbarhetsanalyse for planområdet.

Dersom området kan være flomutsatt, men faren ikke er tilstrekkelig kartlagt, må flomforholdene avklares gjennom planarbeidet. Alternativt kan det være nødvendig å fastsette hensynssoner og planbestemmelser som krever nærmere utredning før utbygging kan gjennomføres.

En detaljert kartlegging gir kommunen et bedre grunnlag for å vurdere:

• om arealet er egnet til utbygging
• hvor hensynssoner skal avgrenses
• hvilke områder som bør holdes fri for bebyggelse
• om det er behov for sikringstiltak
• hvilke krav som må innarbeides i reguleringsbestemmelsene

Flomkartlegging i byggesaker

Plan- og bygningsloven § 28-1 krever at byggegrunnen har tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe. TEK17 § 7-2 angir sikkerhetskravene mot flom for byggverk.

Kravet er delt inn i sikkerhetsklassene F1, F2 og F3, med største nominelle årlige sannsynlighet på henholdsvis 1/20, 1/200 og 1/1000. De fleste boliger og andre byggverk for personopphold omfattes av F2.

Hvordan sikkerhetsklassene fungerer, og hvilke krav som gjelder for ulike tiltak, er gjennomgått i artikkelen om sikkerhet mot flom etter TEK17 § 7-2.

For å dokumentere at sikkerhetskravet er oppfylt, må den dimensjonerende flomvannstanden og flomutbredelsen ved tiltaket være kjent. Dette forutsetter tilstrekkelig kartlegging av vassdraget og terrenget rundt.

Typiske situasjoner som utløser behov for flomkartlegging er:

• tiltaket ligger helt eller delvis innenfor NVEs aktsomhetsområde for flom
• tomta ligger nær en bekk, elv eller et lukket vassdrag
• vassdraget inngår ikke i NVEs detaljerte flomsonekartlegging
• kommunens ROS-analyse viser at kartgrunnlaget er mangelfullt
• det finnes historikk om oversvømmelser eller flomskader
• lokale terrengforhold kan føre til oppstuving eller endrede vannveier
• kommunen krever utredning av flomfare før bygging, rammetillatelse eller dispensasjon

Slik gjennomføres en flomkartlegging

Metoden og detaljeringsnivået må tilpasses vassdraget, terrenget og formålet med kartleggingen. En detaljert flomkartlegging består normalt av fire hovedtrinn.

1. Innsamling av grunnlagsdata og befaring

Arbeidet starter med å innhente tilgjengelige opplysninger om nedbørfeltet, vassdraget og terrenget.

Det etableres vanligvis en terrengmodell basert på laserdata eller annet egnet høydegrunnlag. Eksisterende kart, flybilder, historiske flomhendelser, tidligere rapporter og tilgjengelige vannføringsdata gjennomgås.

Konstruksjoner som kan påvirke vannføringen må identifiseres. Dette gjelder særlig:

• bruer
• kulverter
• stikkrenner
• terskler
• murer
• fyllinger
• lukkede bekkeløp
• innsnevringer i elveprofilet

Befaring er ofte nødvendig for å kontrollere kritiske tverrsnitt og avdekke forhold som ikke fremgår tydelig av terrengmodellen. Det kan blant annet være gjentetting, vegetasjon, erosjon, skader på konstruksjoner eller lokale terrenginngrep som endrer vannveiene.

Datagrunnlaget må være detaljert nok til at forhold som styrer vannstanden og flomutbredelsen blir representert på en faglig forsvarlig måte.

2. Hydrologisk analyse

Den hydrologiske analysen fastsetter hvor stor vannføring som skal legges inn i den hydrauliske modellen.

Dimensjonerende flomvannføring beregnes for de aktuelle gjentaksintervallene. Hvilken metode som brukes, avhenger blant annet av størrelsen på nedbørfeltet, typen vassdrag og hvilke observasjoner som finnes.

I vassdrag med egnede målestasjoner kan beregningen bygge på flomfrekvensanalyse av observerte vannføringer. I umålte eller dårlig målte felt kan det være nødvendig å bruke regionale flomformler, sammenlignbare målestasjoner eller nedbør–avløpsmodeller.

Analysen må også vurdere forskjellen mellom døgnmiddelvannføring og kulminasjonsvannføring. I små og bratte nedbørfelt kan flomtoppen komme raskt og være vesentlig høyere enn døgnmiddelverdien.

Forventede klimaendringer innarbeides gjennom et klimapåslag. NVEs anbefalinger angir normalt 0, 20 eller 40 prosent avhengig av vassdragets beliggenhet, størrelse og forventede endringer i flomvannføringen. Valgt klimapåslag skal begrunnes og dokumenteres i rapporten.

3. Hydraulisk modellering og vannlinjeberegning

Den beregnede flomvannføringen legges inn i en hydraulisk modell av vassdraget.

Modellen beregner hvordan vannet beveger seg gjennom elveløpet og over omkringliggende terreng. Det benyttes ofte hydraulisk modellering i HEC-RAS eller et annet egnet beregningsverktøy.

Avhengig av vassdraget og problemstillingen kan modellen bygges som:

• en endimensjonal modell, 1D
• en todimensjonal modell, 2D
• en kombinert 1D- og 2D-modell

En 1D-modell kan være egnet der strømningen hovedsakelig følger et tydelig elveløp. En 2D-modell er ofte mer egnet når vannet kan spre seg over brede flomsletter, følge flere vannveier eller strømme gjennom komplisert terreng.

Bruer, kulverter, stikkrenner og andre hydrauliske konstruksjoner må representeres i modellen når de påvirker vannstanden eller kapasiteten. Slike konstruksjoner er ofte kritiske fordi de kan føre til oppstuving, avledning eller overtopping.

Modellen beregner blant annet:

• vannstand
• vannlinje
• flomutbredelse
• vanndybde
• vannhastighet
• strømretning
• belastning på kritiske punkter

Resultatene må kontrolleres mot terrengforhold, kjente flomhendelser og eventuelle observasjoner. Ved behov gjennomføres følsomhetsanalyser for å vurdere hvordan usikkerhet i ruhet, vannføring, randbetingelser og konstruksjoner påvirker resultatene.

4. Faresonekart og dokumentasjon

Resultatene fra den hydrauliske modellen kobles til terrengmodellen og bearbeides til faresonekart for de aktuelle flomstørrelsene.

Kartene viser hvilke arealer som blir oversvømt. Der det er relevant, utarbeides det også kart over vanndybde og vannhastighet. Kritiske vannstander, flomveier, lavpunkter og konstruksjoner kan markeres særskilt.

Rapporten skal beskrive:

• formålet med kartleggingen
• benyttet datagrunnlag
• hydrologiske beregninger
• valg av klimapåslag
• oppbygging av den hydrauliske modellen
• modellforutsetninger og randbetingelser
• hvordan konstruksjoner er behandlet
• usikkerheter og begrensninger
• beregnede vannstander og flomsoner
• eventuell bruk av sikkerhetspåslag
• konklusjoner og anbefalinger

Dokumentasjonen skal gjøre kartleggingen etterprøvbar for kommunen, NVE og andre som skal bruke resultatene.

Kartleggingen må også avgrenses mot forhold som ikke nødvendigvis fanges fullt ut av en ordinær vannlinjeberegning. Fare knyttet til erosjon, massetransport, flomskred, tilstopping eller brå endringer i bekkeløpet kan kreve egne vurderinger.

Hva leveres i en flomkartlegging?

Omfanget av leveransen avhenger av formålet, vassdragets størrelse og hvilket sikkerhetsnivå som skal dokumenteres.

En komplett flomkartlegging kan normalt omfatte:

• hydrologisk analyse og dimensjonerende flomvannføringer
• dokumentert klimapåslag
• hydraulisk modell av vassdraget
• faresonekart for relevante gjentaksintervaller
• vannlinjer og beregnede vannstander
• dybdekart og hastighetskart der dette er relevant
• vurdering av bruer, kulverter og andre kritiske konstruksjoner
• beskrivelse av usikkerheter og modellforutsetninger
• fagrapport med konklusjoner
• kartdata i egnet GIS-format

For dokumentasjon etter TEK17 er det ofte aktuelt å kartlegge 20-, 200- og 1000-årsflom med relevant klimapåslag. Det konkrete omfanget må likevel tilpasses sikkerhetsklassen, planområdet og formålet med oppdraget.

Kartleggingen kan danne grunnlag for:

• en detaljert flomfarevurdering
• avgrensning av hensynssoner i arealplan
• dokumentasjon av sikker byggegrunn
• valg av sikker byggehøyde
• plassering av byggverk
• vurdering av flomsikringstiltak
• beredskaps- og evakueringsplanlegging
• prosjektering av bruer, kulverter og andre konstruksjoner

I tettbygde områder kan kartlegging av vassdragsflom også måtte ses i sammenheng med overvannshåndtering og lokale flomveier. Styrtregn, avrenning på overflaten og kapasiteten i ledningsnettet kan skape andre vannveier enn flom i elver og bekker.

Flomkartlegging for kommuner

For kommuner er flomkartlegging et viktig grunnlag for arealplanlegging, risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskap.

Kartleggingen kan vise:

• hvor hensynssoner bør avgrenses
• hvilke arealer som bør holdes fri for utbygging
• hvor det må stilles krav om nærmere utredning
• hvilke eksisterende bygg og veier som kan være utsatt
• hvor bruer, kulverter eller stikkrenner utgjør kritiske punkter
• hvor flomsikringstiltak kan ha størst nytte

Et detaljert kartgrunnlag gjør det mulig å skille mellom arealer med reell flomfare og områder som bare er omfattet av et grovt aktsomhetsområde. Dette gir mer presise planbestemmelser og reduserer risikoen for at viktige flomforhold først blir avdekket sent i en byggesak.

Flomkartlegging for utbyggere og tiltakshavere

For utbyggere og tiltakshavere er kartleggingen ofte nødvendig for å dokumentere at et planlagt tiltak har tilstrekkelig sikkerhet mot flom.

Kartleggingen kan avklare:

• om tiltaket ligger utenfor dimensjonerende flomsone
• hvilken flomvannstand som skal legges til grunn
• om terrenget må heves
• om bygget må flyttes
• om det er behov for sikringstiltak
• om adkomst eller utearealer kan bli oversvømt
• om tiltaket påvirker flomforholdene på naboeiendommer

Et godt kartleggingsgrunnlag reduserer risikoen for omprosjektering, mangelfulle søknader og forsinkelser i behandlingen.

For enkelttomter etterspør kommunen normalt en samlet utredning av flomfare for tiltaket. Flomkartleggingen inngår da som en del av vurderingen og tilpasses tiltakets størrelse, sikkerhetsklasse og lokale forhold.

Hva kan Geotekniker AS bidra med?

Geotekniker AS utfører flomkartlegging for kommuner, utbyggere og private tiltakshavere.

Vi kan bistå med hele kartleggingsprosessen:

• innsamling og kontroll av grunnlagsdata
• befaring av vassdrag og kritiske punkter
• hydrologiske beregninger
• fastsettelse av dimensjonerende flomvannføring
• hydraulisk modellering
• vannlinjeberegninger
• faresonekart, dybdekart og hastighetskart
• vurdering av bruer, kulverter og stikkrenner
• dokumentasjon for reguleringsplan eller byggesak
• vurdering av sammenhengen mellom flomfare og grunnforhold

Leveransen tilpasses kommunens krav, tiltakets sikkerhetsklasse og detaljeringsnivået som er nødvendig for å dokumentere flomforholdene.

Vi kan også levere kartleggingen som en del av en komplett flomfarevurdering for byggesak.

Ta kontakt for en innledende vurdering av kartleggingsbehovet for ditt vassdrag, planområde eller byggetiltak.

Ofte stilte spørsmål om flomkartlegging

Hva er forskjellen på flomkartlegging og flomfarevurdering?

Flomkartlegging er arbeidet med å beregne flomutbredelse, vannstander og vannlinjer og presentere resultatene i et faresonekart.

En flomfarevurdering bruker dette grunnlaget til å konkludere om sikkerheten for et bestemt tiltak eller planområde. Trenger du dokumentasjon til en byggesak, er det normalt flomfarevurderingen som er den formelle leveransen.

Er treff i NVEs aktsomhetskart det samme som dokumentert flomfare?

Nei. Aktsomhetskartet viser områder der flomfare kan forekomme, men angir ikke den årlige sannsynligheten for flom.

Et karttreff betyr derfor at flomfaren må vurderes nærmere. Det er en detaljert utredning eller kartlegging som avgjør om tomta faktisk er utsatt, og hvilken flomvannstand som eventuelt skal legges til grunn.

Hvilke flomstørrelser kartlegges?

For dokumentasjon etter TEK17 er 20-, 200- og 1000-årsflom særlig relevante. Disse svarer til sikkerhetsklassene F1, F2 og F3.

I større kartleggingsprosjekter kan også andre gjentaksintervaller beregnes, for eksempel 5-, 10-, 50-, 100- eller 500-årsflom. Hva de ulike gjentaksintervallene faktisk betyr, er forklart i artikkelen om 20-, 50-, 100-, 200- og 1000-årsflom.

Dekker ikke NVE flomkartleggingen allerede?

NVE har utarbeidet detaljerte flomsonekart for en rekke prioriterte elvestrekninger, særlig der skadepotensialet er stort.

Mange bekker, sidevassdrag og mindre elver er likevel ikke detaljkartlagt. Der må flomforholdene kartlegges lokalt dersom det er behov for dokumentasjon i en plan- eller byggesak.

Er aktsomhetskartet tilstrekkelig dokumentasjon i en byggesak?

Ligger tiltaket innenfor et aktsomhetsområde, er kartet normalt ikke tilstrekkelig til å dokumentere sikkerheten. Da må den reelle flomfaren utredes nærmere.

For enkelte tiltak i sikkerhetsklasse F1 eller F2 kan plassering helt utenfor aktsomhetsområdet være relevant dokumentasjon, forutsatt at det ikke finnes andre opplysninger som tilsier flomfare.

Må bruer og kulverter tas med i modellen?

Ja, dersom de kan påvirke vannstanden eller flomutbredelsen.

Bruer, kulverter og stikkrenner kan redusere kapasiteten i vassdraget og føre til oppstuving. Ved tilstopping kan vannet også ta nye veier. Kritiske konstruksjoner må derfor kartlegges og representeres på en måte som er egnet for formålet.

Hva avgjør prisen på en flomkartlegging?

Prisen avhenger blant annet av:

• lengden på vassdragsstrekningen
• størrelsen og kompleksiteten på nedbørfeltet
• kvaliteten på eksisterende terreng- og vannføringsdata
• antall bruer, kulverter og andre konstruksjoner
• behovet for befaring og innmåling
• om det kreves 1D- eller 2D-modellering
• hvor mange flomstørrelser som skal beregnes
• hvilke kartprodukter og filformater som skal leveres

Et konkret tilbud må derfor baseres på vassdraget, formålet med kartleggingen og kravene fra kommunen eller oppdragsgiveren.