Svelleleire – hva er det, svelletrykk og svelling i berg og grunn

Svelleleire er leire som tar opp vann og kan øke betydelig i volum

Når volumøkningen hindres, kan det utvikles svelletrykk mot omkringliggende berg eller konstruksjoner. I Norge forekommer svelleleire blant annet som leirfylling i sprekker, slepper og svakhetssoner i berg, der den kan forårsake stabilitetsproblemer i tunneler, bergrom og bergskjæringer.

Hva er svelleleire?

Svelleleire er en samlebetegnelse på leire som inneholder mineraler med evne til å ta opp vann og utvide seg. De mest utpregede svelleegenskapene finnes hos mineraler i smektittgruppen, der montmorillonitt er et av de mest kjente.

Ordet svelle betyr å øke i volum, mens svelling beskriver selve volumøkningen. Innen geoteknikk og ingeniørgeologi brukes begrepene om materialer som utvider seg ved vannopptak eller gjennom kjemiske reaksjoner som danner mineraler med større volum.

Svelleleire finnes både i løsmasser og i berg. I norsk ingeniørgeologi er leirfylling i bergsprekker og svakhetssoner særlig viktig. Slike forekomster kan være dannet ved dypforvitring, en omfattende kjemisk forvitring som kan ha utviklet seg gjennom lange geologiske tidsrom under varmere og fuktigere klimaforhold.

Istidene fjernet store deler av de opprinnelige forvitringsmassene, men langs forkastninger og svakhetssoner kan forvitret materiale være bevart dypt i grunnfjellet.

Ikke all leire er svelleleire. Det er først og fremst leirens mineralogiske sammensetning og materialets tilstand som avgjør svelleegenskapene, ikke bare hvor stor andel leirpartikler det inneholder.

I Norge er svelling ikke et problem hva gjelder løsmasser, men for bergarter kan det bli et problem.

Hvorfor sveller leire?

Smektittmineraler er sjiktsilikater som består av svært tynne minerallag. Mellom lagene finnes utbyttbare ioner, blant annet natrium og kalsium, og vannmolekyler kan tas opp mellom sjiktene.

Når leiren får tilgang på vann, kan avstanden mellom minerallagene øke. Denne prosessen kalles krystallinsk svelling eller hydratisering.

I tillegg kan det oppstå osmotisk svelling. Denne mekanismen påvirkes blant annet av forskjeller i ionekonsentrasjon mellom leirpartiklene og porevannet, og kan gi betydelige volumendringer.

Hvilke ioner som finnes mellom minerallagene, har stor betydning. Natriumdominert smektitt har generelt større svelleevne enn tilsvarende kalsiumdominert smektitt.

Hvor sterkt leiren sveller, avhenger blant annet av mineralinnholdet, tilgangen på vann, vannets kjemiske sammensetning, spenningsforholdene i grunnen og materialets tetthet og belastningshistorie.

Svelling er derfor ikke en konstant egenskap som kan bestemmes ut fra leirinnhold alene. To prøver med samme andel leirpartikler kan utvikle svært forskjellige svelleegenskaper.

Smektitt, montmorillonitt og andre svellende mineraler

Smektitt er en gruppe leirmineraler med betydelig evne til vannopptak. Gruppen omfatter blant annet montmorillonitt, beidellitt, nontronitt, saponitt og hectoritt.

Montmorillonitt og saponitt er særlig relevante ved undersøkelse av svellende leirsoner i norsk berggrunn.

Andre leirmineraler har ulike egenskaper. Vermikulitt kan også svelle, mens illitt, kloritt og kaolinitt vanligvis har mindre svelleevne.

Leirmineraler kan dannes gjennom kjemisk omdanning av feltspat, glimmer og andre silikatmineraler. Mineralene som dannes, påvirkes av bergartens opprinnelige sammensetning og forholdene under forvitringen.

Montmorillonitt finnes blant annet i bentonitt, et leirholdig materiale som ofte er dannet ved omdanning av vulkansk aske. Bentonitt brukes i borevæsker og tetningsmaterialer fordi det kan absorbere vann og svelle betydelig.

Smektittrike leirer kan ha høy plastisitet og betydelig evne til å binde vann. I felt kan svelleleire fremstå som et fett, glatt eller såpeaktig materiale i bergsprekker, men sikker mineralidentifikasjon krever laboratorieanalyse.

Hva er svelletrykk?

Svelletrykk er trykket et svellende materiale kan utvikle når det tar opp vann samtidig som volumøkningen hindres helt eller delvis.

Dersom svelleleire får utvide seg fritt, kan volumet øke uten at det utvikles tilsvarende høyt trykk mot omgivelsene. Hvis leiren ligger inneklemt mellom bergflater eller mot en sikringskonstruksjon, kan volumøkningen i stedet føre til trykkutvikling.

Svelletrykket påvirkes av leirens mineralogi, vannforhold, tetthet og graden av innspenning. Trykket oppgis vanligvis i kilopascal (kPa) eller megapascal (MPa).

Klassifisering av svelletrykk

Statens vegvesens håndbok R210, metode 116 fra juni 2024, klassifiserer leire med målt svelletrykk over 0,30 MPa som aktiv og under 0,15 MPa som inaktiv.

Norsk Bergmekanikkgruppes klassifisering, gjengitt i Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikks håndbok om tung bergsikring, benytter fire nivåer.

Svelletrykk under 0,10 MPa klassifiseres som lite aktivt, 0,10–0,30 MPa som middels aktivt, 0,30–0,75 MPa som stor aktivitet og over 0,75 MPa som meget aktivt.

Klassifiseringene må brukes med henvisning til riktig metode og kilde.

I norske berganlegg er det dokumentert leirsoner med svelletrykk over 1 MPa. Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikks håndbok viser blant annet målinger på 1,76 MPa fra Sira-Kvina kraftstasjon og 1,04 MPa fra Rana kraftstasjon.

Disse verdiene illustrerer hvor store svelletrykk som kan måles i laboratoriet, men er ikke representative dimensjonerende belastninger for alle leirsoner.

Det er avgjørende å skille mellom laboratoriemålt svelletrykk og faktisk belastning i felt. Laboratorieprøven kan være preparert og komprimert under standardiserte forhold, mens leiren i en svakhetssone er påvirket av omkringliggende berg, sprekker og deformasjoner.

Svelletrykket kan derfor ikke uten videre brukes som dimensjonerende last på en tunnelkonstruksjon eller bergsikring. Resultatet må vurderes sammen med bergmekaniske forhold, herunder bergspenninger, oppsprekking, sonens geometri og bergmassens deformasjonsegenskaper.

Svellepotensial og frisvelling

Svellepotensial beskriver et materiales tilbøyelighet til å svelle når forholdene ligger til rette for det. Begrepet kan omfatte både evnen til volumøkning og til trykkutvikling når ekspansjonen hindres.

Frisvelling beskriver materialets svelleevne under en laboratorietest der et preparert prøvemateriale tilføres vann og får sedimentere uten vesentlig ytre motstand.

Ved frisvellingstesten beskrevet i R210 brukes et tørt, finkornet prøvemateriale som drysses i vann. Etter sedimentering måles volumet og sammenlignes med det opprinnelige volumet av tørt prøvemateriale.

Resultatet angis i prosent. En fri svelling på 150 % betyr at det sedimenterte prøvevolumet tilsvarer 1,5 ganger det opprinnelige volumet av det tørre prøvematerialet. Det er ikke det samme som en volumøkning på 150 %.

Klassifisering av frisvelling

Statens vegvesens R210, metode 116 fra 2024, bruker følgende klassifisering: Fri svelling under 80 % regnes som ikke aktivt, 80–120 % som lite aktivt, 120–150 % som middels aktivt og over 150 % som svært aktivt.

Frisvelling, svelletrykk og svellepotensial beskriver dermed ulike sider av materialets egenskaper.

Frisvelling viser materialets svelleevne under forsøksbetingelsene. Svelletrykk viser trykkutviklingen når volumøkningen hindres. Svellepotensial er en bredere vurdering av materialets tilbøyelighet til svelling.

Høy frisvelling kan indikere problematiske svelleegenskaper, men gir ikke alene tilstrekkelig grunnlag for å fastsette belastninger eller velge sikring.

Svelleleire i bergsprekker og svakhetssoner

En svakhetssone er et parti i bergmassen der berget kan være oppsprukket, knust eller kjemisk omdannet. Dersom sonen inneholder svellende leirmineraler, kan tilgang på vann føre til volumøkning og trykkutvikling.

Svelleleire kan bidra til deformasjoner og forskyvninger i bergmassen og økt belastning mot tunnel- og bergsikring. Leirfylte sprekker kan samtidig ha redusert friksjon og skjærmotstand, også uavhengig av svellingen.

Ved utgraving kan bergmassen deformeres umiddelbart som følge av spenningsomlagring og redusert innspenning. Svelling og kryp kan deretter bidra til tidsavhengige bevegelser over uker, måneder eller lengre tidsrom.

Leirsoner har ofte lav permeabilitet og kan fungere som hydrauliske barrierer eller påvirke strømningen av grunnvann. Vanntrykk og vanninnlekkasje må derfor vurderes sammen med selve svelleegenskapene.

Forekomst av svelleleire betyr imidlertid ikke automatisk at bergmassen er ustabil. Betydningen avhenger av sonens tykkelse og orientering, vannforhold, oppsprekking, spenningsforhold og hvordan konstruksjonen belaster bergmassen.

Ved kartlegging av berggrunn må disse forholdene vurderes samlet.

Svelleleire i Q-systemet

Q-systemet brukes for å klassifisere bergmassekvalitet og som støtte ved vurdering av bergsikring.

Sprekkeomvandlingstallet Ja beskriver blant annet sprekkefyllingens mineralogi og egenskaper. Leirfylling med svellende mineraler kan gi ugunstige Ja-verdier og redusere beregnet Q-verdi.

NGIs Q-håndbok fra 2025 gjør et viktig skille mellom svellende sprekkefylling og svelling av selve bergarten.

Svellende leirmineraler i sprekkefylling vurderes gjennom Ja, mens SRF-kategoriene for svellende berg gjelder kjemisk svelling i bergmassen. Q-håndboken angir SRF 5–10 for moderat svelling og 10–15 for intens svelling i berg.

Q-systemet må likevel ikke brukes ukritisk ved tidsavhengige deformasjoner eller særlige svelleproblemer. Slike forhold kan kreve supplerende analyser og faglig skjønn.

En ingeniørgeologisk vurdering må derfor ta hensyn til både kartlagte sprekkeforhold, svelleegenskaper og forventet oppførsel gjennom konstruksjonens levetid.

Svelleleire i tunneler

Ved tunneldriving kan svakhetssoner med svelleleire bli eksponert for endrede vann- og spenningsforhold.

Bergmassen avlastes mot tunnelrommet, og leirmineralene kan få tilgang på vann fra bergsprekker, anleggsarbeid eller fuktighet i tunnelmiljøet. Dette kan føre til svelling og trykkutvikling mot sikringskonstruksjonene.

Mulige konsekvenser er deformasjoner, oppsprekking av sprøytebetong, utpressing av leirsoner og i alvorlige tilfeller nedfall fra tunnelheng eller vegger.

Problemene kan utvikle seg over tid og trenger ikke å være synlige umiddelbart etter at tunnelen er drevet.

Hanekleivtunnelen – et norsk eksempel på svelleleire

Raset i Hanekleivtunnelen på E18 den 25. desember 2006 er et kjent eksempel på konsekvensene av svelleleire.

Omtrent 250 m³ berg og sikringsmateriale raste ned fra taket i sørgående tunnelløp.

Undersøkelsesgruppen konkluderte med at den direkte årsaken var en svakhetssone med delvis omdannet og forvitret berg som inneholdt svelleleire. Over tid ble belastningen på sikringskonstruksjonen så stor at den brøt sammen.

Undersøkelsen viste også at svakhetssonen var kjent under drivingen, og at det senere var registrert sprekker i sprøytebetongen. Behovet for permanent sikring var likevel undervurdert.

Hendelsen illustrerer betydningen av ingeniørgeologisk kartlegging, riktig vurdering av leirsoner, tilpasset sikring og systematisk oppfølging.

Ved krevende svakhetssoner kan aktuelle sikringsløsninger omfatte bolter, sprøytebetong, armerte sprøytebetongbuer eller full utstøpning. Valg av tiltak må baseres på dokumenterte forhold og relevant prosjektering.

Svelleleire i bergskjæringer og byggegroper

Svelleleire kan også være relevant ved bergskjæringer og byggegroper i berg.

Når berget avdekkes, kan leirfylte sprekker og slepper bli eksponert for regnvann og overflatevann. Endrede vannforhold kan bidra til svelling og redusert skjærmotstand langs sprekkeflatene.

Dersom sprekkene har ugunstig orientering, kan det oppstå fare for utglidning av bergblokker. Svelling kan i tillegg føre til at sprekker åpner seg og at deformasjoner utvikler seg over tid.

Ved fjellsikring må leirførende sprekker kartlegges sammen med sprekkeplanenes orientering, bergmassens oppsprekking og forventede vannforhold.

Svellende jordarter i byggegrunn

Svellende jordarter omtales internasjonalt som expansive soils. Dette er jordarter som kan gjennomgå store volumendringer som følge av variasjoner i vanninnhold.

I områder med smektittrik jord kan perioder med uttørking og oppfukting føre til krymping og svelling. Dette kan gi bevegelser under fundamenter, gulv, veger og andre konstruksjoner.

Slike jordarter er en kjent byggeteknisk utfordring i flere land, men er ikke blant de vanligste årsakene til grunnbevegelser i Norge.

Vanlig marin leire er ikke nødvendigvis svelleleire. Bevegelser under norske fundamenter skyldes ofte andre mekanismer, blant annet setninger i grunnen, endrede grunnvannsforhold eller telehiv.

Dersom det er mistanke om svellende jordarter, bør materialets mineralogi og mekaniske egenskaper undersøkes.

Grunnundersøkelser og analyse av jordprøver kan bidra til å avklare årsaken til problemene og gi grunnlag for riktig fundamentering.

Hvordan undersøkes svelleleire?

Undersøkelse av svelleleire krever en kombinasjon av geologisk kartlegging, representativ prøvetaking og laboratorieanalyser.

Prøver kan tas fra leirfylte sprekker, blottlagte svakhetssoner, bergkjerner eller fra tunnelstuff under driving.

Statens vegvesens R210, metode 116 fra juni 2024, beskriver tre utfyllende undersøkelsesmetoder: mineralidentifikasjon med røntgendiffraksjon (XRD), frisvellingstest og svelletrykksmåling.

Undersøkelsene gir forskjellig informasjon. Mineralanalysen identifiserer leirmineralene, frisvellingstesten viser svelleevnen ved fri ekspansjon under standardiserte forhold, og svelletrykksmålingen undersøker trykkutviklingen når ekspansjonen hindres.

Mineralidentifikasjon med XRD

Røntgendiffraksjon (XRD) brukes for å identifisere mineraler i leirholdige prøver.

Metoden kan påvise smektitt og andre leirmineraler og bidra til å skille dem fra blant annet illitt, kloritt og kaolinitt.

XRD er spesielt relevant når det er usikkert om en leirsone inneholder svellende mineraler. Analysen kan utføres på relativt små prøvemengder og er derfor nyttig også ved tynne leirbelegg i bergsprekker.

Mineralidentifikasjon gir informasjon om hvilke mineraler som er til stede, men fastsetter ikke alene hvor stort svelletrykk som kan utvikles under feltforholdene.

Svelletrykksmåling i ødometer

Svelletrykk kan måles i en ødometerbasert forsøksanordning der et preparert prøvemateriale tilføres vann samtidig som volumøkningen hindres.

Prøvematerialet prepareres og belastes etter en definert prosedyre. Under vannopptaket registreres trykket eller motkraften som er nødvendig for å holde prøvens volum konstant.

Dette skiller seg fra et ordinært ødometerforsøk, som vanligvis brukes til å undersøke jordens kompresjons- og deformasjonsegenskaper under belastning.

Resultater fra slike geotekniske laboratorieundersøkelser må tolkes i lys av prøvens mineralogi, preparering, forsøksbetingelser og forholdene i bergmassen.

Svelleleire, kvikkleire og telehiv – hva er forskjellen?

Svelleleire, kvikkleire og telefarlige jordarter kan alle skape utfordringer ved grunnarbeider, men mekanismene er forskjellige.

Svelleleire kjennetegnes av volumøkning ved vannopptak i bestemte leirmineraler. Dersom volumøkningen hindres, kan det utvikles svelletrykk.

Kvikkleire er derimot en særlig sensitiv leire som kan miste store deler av sin skjærstyrke ved omrøring. Faren er tap av stabilitet og mulig skred, ikke mineralogisk svelling.

Også sprøbruddleire kjennetegnes av sprøbruddoppførsel og styrketap, ikke svelleegenskaper.

Telehiv skyldes frostprosesser der vann transporteres mot frysefronten og danner islinser som kan løfte grunnen. Denne mekanismen er forskjellig fra svelling i leirmineraler.

Å identifisere riktig mekanisme er avgjørende for valg av undersøkelser og tiltak.

Svellende bergarter – anhydritt og alunskifer

Svelling kan også forekomme i bergarter gjennom kjemiske reaksjoner som ikke er knyttet til smektitt.

Anhydritt og svelling

Anhydritt er et vannfritt kalsiumsulfatmineral som blant annet forekommer i enkelte sedimentære bergarter.

Når anhydritt reagerer med vann, kan mineralet løses opp og gips dannes. Omdanningen kan medføre betydelig volumøkning.

Den teoretiske volumøkningen ved overgang fra anhydritt til gips er omtrent 60 % for sulfatmineralet når vann tilføres utenfra. Dette betyr ikke at hele bergmassen nødvendigvis øker tilsvarende i volum.

Anhydrittsvelling er et kjent problem i enkelte tunneler i Tyskland og Sveits, der prosessen har medført heving av tunnelsåler og skader på konstruksjoner over lang tid.

Mekanismen skiller seg fra svelling i smektittholdig leire og må vurderes ut fra bergartens mineralogi, grunnvannsforhold og kjemiske reaksjoner.

Alunskifer og volumendringer

Alunskifer kan inneholde sulfidmineraler som oksiderer når skiferen eksponeres for oksygen og vann.

Oksidasjonen kan føre til syredannelse og videre kjemiske reaksjoner. Det kan dannes sekundære mineraler, blant annet sulfater som gips og jarositt, som under bestemte forhold bidrar til volumøkning.

Svelling i alunskifer kan utvikle seg over lang tid og medføre heving av gulv, sprekkdannelser og skader på konstruksjoner.

Dette er ikke den samme svellingsmekanismen som vannopptak mellom minerallagene i smektitt.

Ved prosjekter i alunskifer er det derfor viktig å skille mellom mineralogisk svelling, kjemisk forvitring, syredannelse og andre mulige skadeprosesser.

Tiltak ved svelleleire

Valg av tiltak avhenger av hvor svelleleiren forekommer, hvor omfattende sonen er og hvilke konsekvenser deformasjoner eller trykkutvikling kan få.

Det første steget er normalt geologisk kartlegging av leirfylte sprekker, svakhetssoner og vannforhold. Deretter vurderes behovet for representative prøver, mineralidentifikasjon og laboratoriemålinger.

I tunneler og bergrom kan det være aktuelt med tyngre sikring, armerte sprøytebetongbuer eller full utstøpning gjennom problematiske soner.

I bergskjæringer kan det være nødvendig å sikre ustabile blokker, vurdere vannhåndtering og følge opp deformasjoner over tid.

Ved svellende jordarter i byggegrunn kan aktuelle tiltak omfatte tilpassede fundamenteringsløsninger og kontroll med endringer i vanninnhold.

Sikrings- og konstruksjonstiltakene må prosjekteres ut fra de faktiske grunnforholdene. Laboratoriemålt svelletrykk er ikke alene tilstrekkelig grunnlag for dimensjonering.

Når er en geologisk vurdering nødvendig?

En nærmere geologisk vurdering er aktuell når det påvises leirfylte bergsprekker, forvitrede svakhetssoner eller materialer med dokumenterte svelleegenskaper.

Behovet er særlig relevant ved tunneler, bergrom, større bergskjæringer og byggegroper i berg, samt konstruksjoner der bevegelser eller trykkutvikling kan få vesentlige konsekvenser.

En geologisk undersøkelse kan avklare hvilke forhold som må kartlegges nærmere, og om det er behov for spesialiserte laboratorieanalyser eller supplerende undersøkelser.

Resultatene kan dokumenteres i en geologisk rapport som grunnlag for prosjektering og videre vurderinger.

Geotekniker AS arbeider med geotekniske og geologiske vurderinger av grunnforhold. Ved spørsmål om leirførende svakhetssoner, svelling eller behov for undersøkelser kan du kontakte Geotekniker AS.

Ofte stilte spørsmål om svelleleire

Hva betyr svelle?

Å svelle betyr å øke i volum. Innen geoteknikk brukes begrepet blant annet om leire og bergmaterialer som utvider seg ved vannopptak eller kjemiske reaksjoner.

Hva er svelleleire?

Svelleleire er leire som inneholder mineraler med betydelig evne til vannopptak og volumøkning. Smektittmineraler, særlig montmorillonitt, er sentrale.

Hva er forskjellen på svelleleire og vanlig leire?

Forskjellen ligger hovedsakelig i mineralinnholdet og materialets svelleegenskaper. Vanlig leire trenger ikke å inneholde store mengder svellende mineraler.

Hva er svelletrykk?

Svelletrykk er trykket som utvikles når et svellende materiale tar opp vann samtidig som volumøkningen hindres. Det måles i laboratoriet og må vurderes i sammenheng med forholdene i felt.

Hva er aktiv svelleleire?

I Statens vegvesens R210, metode 116 fra 2024, regnes leire med målt svelletrykk over 0,30 MPa som aktiv, mens leire med svelletrykk under 0,15 MPa regnes som inaktiv. Andre klassifiseringssystemer benytter andre grenser.

Hva er svellepotensial?

Svellepotensial beskriver et materiales tilbøyelighet til å svelle. Det vurderes blant annet gjennom mineralidentifikasjon, frisvellingstest og svelletrykksmåling.

Hva er frisvelling?

Frisvelling er en laboratoriemåling av et materiales svelleevne under standardiserte forhold. Resultatet angis som forholdet mellom sedimentert volum og det opprinnelige volumet av tørt prøvemateriale, uttrykt i prosent.

Er svelleleire farlig?

Svelleleire er ikke nødvendigvis problematisk i seg selv, men kan føre til deformasjoner, trykkutvikling og stabilitetsproblemer under ugunstige forhold i berg eller byggegrunn.

Hvor finnes svelleleire i Norge?

Svelleleire kan forekomme i forvitret berg, leirfylte bergsprekker og svakhetssoner. Den er blant annet kjent fra norske tunnelprosjekter. Forekomsten må dokumenteres ved undersøkelser i det enkelte prosjektet.

Er svelleleire og bentonitt det samme?

Nei. Bentonitt er et leirholdig materiale som ofte har høyt smektittinnhold og derfor kan ha sterke svelleegenskaper. Svelleleire er et videre begrep.

Er svelleleire og kvikkleire det samme?

Nei. Svelleleire kjennetegnes av volumøkning ved vannopptak, mens kvikkleire kjennetegnes av svært lav omrørt skjærstyrke. Det er forskjellige mekanismer, selv om begge materialtypene inneholder leirpartikler.

Hvordan måles svelletrykk?

Svelletrykk kan måles i en ødometerbasert forsøksanordning der et preparert prøvemateriale tilføres vann mens volumøkningen hindres. Den nødvendige motkraften registreres som svelletrykk.

Kilder