Isbreer, elver, hav, forvitring og skred har formet det norske landskapet og lagt grunnlaget for mange av løsmassene vi bygger på i dag.
Kunnskap om geomorfologi er viktig innen geologi, geoteknikk og naturfare. Landskapets utforming kan gi informasjon om tidligere erosjon, avsetninger og skred, og bidra til å identifisere områder der grunnforholdene bør undersøkes nærmere.
Hva er geomorfologi?
Geomorfologi er den delen av geovitenskapen som undersøker jordoverflatens landformer og prosessene som skaper og endrer dem.
Fagområdet omfatter både store landskapsformer, som fjorder, daler og fjellområder, og mindre former som raviner, elveterrasser, morenerygger og skredavsetninger.
Geomorfologien forsøker særlig å forklare tre forhold:
- Hvordan en landform ble dannet.
- Hvilke geologiske og ytre prosesser som har påvirket den.
- Hvordan landformen kan fortsette å utvikle seg.
Geomorfologi handler dermed ikke bare om hvordan terrenget ser ut i dag, men også om landskapets utviklingshistorie.
En landform kan ha oppstått gjennom flere prosesser. Eksempelvis kan en dal først være påvirket av elveerosjon, deretter av isbreer og senere av nye elveløp, skred og avsetninger.
Hva er forskjellen mellom geomorfologi, morfologi og topografi?
Geomorfologi, morfologi og topografi er beslektede begreper, men har forskjellige betydninger.
Morfologi er det generelle begrepet for form og oppbygning og brukes innen flere vitenskaper, blant annet biologi, medisin, språkvitenskap og geologi.
Geomorfologi er fagområdet som undersøker jordoverflatens landformer, hvordan de har oppstått, hvilke prosesser som har påvirket dem, og hvordan de utvikler seg.
Topografi beskriver terrengets form og høydeforhold, blant annet høyder, skråninger, daler og terrenghelninger.
En terrengmodell kan for eksempel vise en bratt skråning med en markert fordypning. Den topografiske analysen beskriver skråningens helning og høydeforskjeller, mens den geomorfologiske analysen kan undersøke om fordypningen skyldes erosjon, skred eller andre prosesser.
Begrepene utfyller derfor hverandre. Ved geologiske vurderinger benyttes topografi til å beskrive terrengforholdene, mens geomorfologisk tolkning kan bidra til å forklare hvordan terrenget er dannet.
Hvordan dannes geomorfologiske landformer?
Landskapet formes gjennom et samspill mellom berggrunn, klima, vann, is, tyngdekraft og geologiske prosesser.
Noen endringer foregår over tusenvis eller millioner av år, mens andre kan skje under én enkelt flom- eller skredhendelse.
Glasial geomorfologi – landskap formet av isbreer
Glasial geomorfologi undersøker landformer som er skapt eller påvirket av isbreer og innlandsis.
Gjennom flere istider har store ismasser beveget seg over Norge. Isen har erodert berggrunnen, transportert løsmasser og avsatt sedimenter under breen og ved tilbakesmelting.
Karakteristiske glasiale landformer og spor etter breerosjon er blant annet:
- U-daler: Daler som er utvidet og fordypet gjennom breerosjon.
- Fjorder: Daler som er kraftig erodert av isbreer og senere fylt med sjøvann.
- Morenerygger: Ryggformede avsetninger knyttet til breenes bevegelse og avsmelting.
- Rundsva og skuringsstriper: Spor etter isens bevegelse og erosjon av berggrunnen.
Disse formene viser hvordan breerosjon har påvirket landskapet gjennom sliping, plukking og transport av bergmateriale.
Breer kan også transportere og avsette materiale med svært varierende kornstørrelse. Slike avsetninger betegnes som morene, og kan forekomme både som sammenhengende dekker og som tydelige rygger i terrenget.
Smeltevann fra breene kan på sin side sortere og transportere store mengder sand og grus. Dette kan danne deltaer, terrasser og andre landformer bygd opp av breelvavsetninger.
Fluvial geomorfologi – landskap formet av elver
Fluvial geomorfologi handler om hvordan rennende vann former terrenget gjennom erosjon, sedimenttransport og avsetning.
Elver kan grave seg ned i løsmasser og berggrunn, flytte elveløp sideveis og bygge opp nye avsetninger.
Typiske fluviale landformer omfatter V-daler, meandere, elvesletter, elveterrasser, raviner og deltaer.
Disse landformene er ikke nødvendigvis stabile over tid. En elv kan endre både bunnivå, bredder og løp når vannføring, sedimenttilførsel og lokale forhold varierer.
Transporten av sand, grus, silt og annet materiale gjennom vassdraget betegnes som sedimenttransport. Balansen mellom transport og avsetning har stor betydning for hvordan elveløp og omkringliggende terreng utvikler seg.
Elveerosjon er en sentral prosess innen fluvial geomorfologi, særlig der bekker og elver ligger nær bebyggelse, veier eller skråninger.
Et tydelig eksempel er raviner, som dannes når rennende vann graver seg ned i løsmasser og over tid utvikler forgrenede dalsystemer.
Forvitring og skråningsprosesser
Berggrunn og løsmasser brytes gradvis ned gjennom mekaniske, kjemiske og biologiske prosesser.
Forvitring kan svekke bergarter og produsere løst materiale som senere transporteres av vann, is eller tyngdekraft.
I bratte skråninger kan materiale bevege seg nedover gjennom steinsprang, jordskred eller andre massebevegelser.
Slike hendelser kan endre terrenget raskt og etterlate karakteristiske skredbaner, skredkanter og avsetninger ved skråningsfoten.
Marine prosesser og landheving
Geomorfologiske landformer dannes ikke bare når materiale fjernes. De oppstår også når sedimenter avsettes.
Bølger og strømmer kan erodere kystområder og transportere sedimenter, mens havet kan avsette leire og silt i rolige bassenger.
Etter siste istid har landhevingen i Norge endret forholdet mellom land og hav. Områder som tidligere lå under havnivå, finnes i dag på land.
Dette er en viktig forklaring på hvorfor deler av Østlandet og Trøndelag har omfattende marine leiravsetninger.
Disse forholdene er sentrale innen kvartærgeologi, som undersøker landskapets og løsmassenes utvikling gjennom kvartærtiden, blant annet under og etter de siste istidene.
Geomorfologi i Norge
Norge har et variert landskap preget av både gamle geologiske strukturer og yngre landskapsdannende prosesser.
Mange av de mest markante landformene er resultatet av erosjon gjennom flere istider. Samtidig har elver, skred, bølger og landheving videreutviklet terrenget etter at innlandsisen forsvant.
Et eksempel er ravinelandskapet i områder med marine leiravsetninger på Romerike og i Trøndelag. Her har bekker og mindre vassdrag gravd seg ned i løsmassene og dannet forgrenede dalsystemer.
Andre eksempler er elveterrasser langs større vassdrag, morenelandskap i tidligere nedisede områder og skredvifter nedenfor bratte dalsider.
Formene kan gi indikasjoner på hvilke geologiske prosesser som tidligere har foregått, men må tolkes sammen med lokale grunnforhold.
Norges geologiske undersøkelse (NGU) kartlegger både løsmasser og landformer. Slike kart gir informasjon om landskapets geologiske utvikling og hvilke avsetningstyper som kan finnes i grunnen.
Hva gjør en geomorfolog?
En geomorfolog undersøker hvordan landformer har oppstått, hvilke prosesser som påvirker dem, og hvordan landskapet endrer seg over tid.
Arbeidet kan omfatte tolkning av terreng, kartlegging av erosjon og skredspor, undersøkelser av sedimentavsetninger og vurdering av landskapets utviklingshistorie.
Geomorfologer kan blant annet arbeide med:
- Kartlegging av landformer og landskapsutvikling.
- Undersøkelser av brepåvirkede områder.
- Analyse av elver, erosjon og sedimenttransport.
- Kartlegging av skredprosesser og terrengendringer.
- Geologiske undersøkelser og naturfarekartlegging.
Fagområdet overlapper med geologi, geografi, hydrologi og deler av geoteknikken.
En geomorfologisk vurdering gir imidlertid ikke automatisk tilstrekkelig dokumentasjon av grunnens styrke, poretrykk eller stabilitet. Slike forhold kan kreve egne geotekniske undersøkelser og beregninger.
Hvordan kartlegges geomorfologi?
Geomorfologisk kartlegging bygger på en kombinasjon av terrengdata, geologiske kart, flybilder, historiske opplysninger og observasjoner i felt.
Digitale terrengmodeller og LiDAR
Digitale terrengmodeller basert på laserskanning (LiDAR) gjør det mulig å identifisere landformer som kan være vanskelige å oppdage fra bakken eller på vanlige flybilder.
Ved å fremstille terrenget som skyggerelieff eller helningskart kan man blant annet undersøke:
- Gamle skredkanter og skredgroper.
- Raviner og erosjonsformer.
- Terrasser og tidligere elveløp.
- Skredbaner og avsetninger.
- Terrenginngrep og endringer i skråninger.
NVE beskriver bruk av detaljerte terrengmodeller som en sentral del av utredninger av skredfare i bratt terreng.
Terrengmodeller har likevel begrensninger. Oppløsning, databehandling og senere terrengendringer kan påvirke hvilke former som blir synlige, og hvordan de tolkes.
Flybilder, geologiske kart og befaring
Historiske flybilder kan vise hvordan elver, skråninger og terrenginngrep har utviklet seg over tid.
Geologiske kart og løsmassekart kan gi informasjon om utbredelsen av ulike jordarter og mulige dannelsesprosesser.
Kartgrunnlaget må imidlertid vurderes med hensyn til målestokk, datakvalitet og detaljgrad. En terrengform som ser tydelig ut i kart, kan ha flere mulige forklaringer.
Befaring kan derfor være nødvendig for å kontrollere om tolkningen stemmer med faktiske forhold i terrenget.
Der kart og terrengformer ikke gir tilstrekkelig informasjon om jordlagenes egenskaper og mektighet, kan det være nødvendig med grunnundersøkelser for å dokumentere forholdene under terrengoverflaten.
Geomorfologi og spor etter tidligere skred
Geomorfologiske analyser kan være særlig nyttige ved kartlegging av tidligere skredaktivitet.
Et skred kan etterlate karakteristiske former, som bruddkanter, skredgroper, transportbaner og avsetninger. Disse kan fortsatt være synlige lenge etter hendelsen.
Skredspor kan bidra til å forstå hvor masser tidligere har løsnet, og hvordan de kan ha beveget seg gjennom terrenget.
Ved en skredfareutredning er det blant annet relevant å skille mellom løsneområder og utløpsområder og undersøke terrengformer som kan gi informasjon om tidligere hendelser.
Tolkningen er likevel ikke alltid entydig.
En vifteformet avsetning kan eksempelvis være påvirket av flere prosesser, blant annet flomskred, jordskred og fluvial sedimenttransport. Formen alene er derfor ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å bestemme hvilken prosess som har dannet avsetningen.
Dessuten betyr fravær av synlige skredspor ikke at et område er uten skredfare.
Geomorfologiske observasjoner kan inngå som et viktig kunnskapsgrunnlag i en skredfarevurdering, men må kombineres med øvrige relevante undersøkelser og faglige analyser.
Geomorfologi i områder med marin leire og kvikkleire
Geomorfologiske observasjoner kan også være relevante i områder med marin leire og mulig kvikkleire. Raviner, erosjon langs vassdrag og spor etter tidligere skred kan gi informasjon om terrengutvikling og forhold som bør undersøkes nærmere.
Slike observasjoner kan imidlertid ikke alene avgjøre om grunnen inneholder kvikkleire eller tilfredsstiller krav til stabilitet.
Fare for områdeskred i kvikkleireområder må vurderes etter relevant geoteknisk regelverk og veiledning, herunder NVEs veileder 1/2019 Sikkerhet mot kvikkleireskred. NVEs veileder for skred i bratt terreng erstatter ikke en slik vurdering.
Hvorfor er geomorfologi viktig i geoteknikk?
Geomorfologi kan gi verdifulle opplysninger om grunnforholdene før et bygge- eller anleggstiltak planlegges.
Terrengformene kan indikere hvor materialer er avsatt, hvor erosjon har forekommet, og hvordan skråninger har utviklet seg.
For eksempel kan en elveterrasse indikere tidligere sedimentavsetninger, mens en bratt ravineskråning kan vise at et vassdrag har gravd seg ned i løsmassene.
Dette kan være relevant for å forstå:
- Hvor ulike sedimenttyper kan forekomme.
- Hvordan erosjon påvirker terreng og skråninger.
- Hvor tidligere skred kan ha funnet sted.
- Hvilke områder som kan kreve nærmere undersøkelser.
Terrengformer kan også være relevante ved vurdering av skråningsstabilitet, blant annet fordi erosjon, skråningsgeometri og tidligere terrengendringer kan påvirke hvilke bruddmekanismer som bør undersøkes.
Geomorfologiske observasjoner kan inngå som et grunnlag for geotekniske analyser, men må vurderes sammen med faktiske grunnundersøkelser og geotekniske data.
En landform kan indikere en bestemt dannelseshistorie uten at dette alene dokumenterer massenes lagdeling, styrke eller mektighet.
Geomorfologi er derfor først og fremst et hjelpemiddel for å forstå landskapets utvikling og identifisere forhold som bør undersøkes videre.
Ofte stilte spørsmål om geomorfologi
Hva betyr geomorfologi enkelt forklart?
Geomorfologi er læren om hvordan landskapet er formet, og hvordan is, vann, skred og andre naturprosesser skaper og endrer landformer.
Hva er forskjellen mellom geomorfologi og geologi?
Geologi omfatter jordas materialer, oppbygning, historie og prosesser. Geomorfologi er et fagområde innen geovitenskapen som særlig undersøker landskapets former, deres opprinnelse og utvikling.
Hva er fluvial geomorfologi?
Fluvial geomorfologi handler om hvordan rennende vann former landskapet. Fagområdet omfatter blant annet elveerosjon, sedimenttransport, meandere, elveterrasser og deltaer.
Hva er glasial geomorfologi?
Glasial geomorfologi undersøker landformer som er skapt eller påvirket av isbreer. Eksempler er U-daler, fjorder, morenerygger og spor etter breerosjon.
Hva gjør en geomorfolog?
En geomorfolog undersøker landformer og de naturlige prosessene som har skapt dem. Arbeidet kan omfatte kartlegging av erosjon, skredspor, sedimentavsetninger og landskapsutvikling.
Hvorfor er geomorfologi relevant ved bygging?
Geomorfologi kan gi informasjon om landskapets utvikling, mulige løsmasseavsetninger og tidligere erosjons- eller skredprosesser. Dette kan bidra til å identifisere forhold som krever nærmere geoteknisk vurdering.
Geologiske og geotekniske vurderinger
Geotekniker AS arbeider med geologiske og geotekniske vurderinger av grunnforhold, skråningsstabilitet og naturfare.
Kunnskap om landskapsformer og deres dannelseshistorie kan være et nyttig utgangspunkt for å forstå grunnforholdene, men må kombineres med nødvendig dokumentasjon og faglige vurderinger.
Dersom du trenger en faglig vurdering av grunnforhold, skråningsstabilitet eller naturfare, kan du kontakte Geotekniker AS.
Kilder
- Store norske leksikon – geomorfologi
- NGU – kvartærgeologisk kartlegging
- NGU – om løsmasser og landformer
- NVE – utredning av sikkerhet mot skred i bratt terreng
- NVE – spørsmål og svar om kvikkleireveilederen 1/2019
Fagansvarlig geotekniker og daglig leder i Geotekniker AS. Han har M.Sc. i faststoffmekanikk (UiO) med videreutdanning i geoteknikk (NTNU, OsloMet) og hydrologi (NMBU). Han har 20 års ingeniørerfaring, blant annet fra Det Norske Veritas, hvorav de siste 12 årene er innen geoteknikk, blant annet som kommunegeotekniker i Lørenskog kommune og i Bane NOR. Geotekniker AS har sentral godkjenning fra DiBK i tiltaksklasse 3.