Vannet kan falle fritt, styrte nedover en fjellside eller passere flere mindre fall etter hverandre. Fosser dannes gjennom geologiske prosesser og er særlig vanlige i Norge, der isbreer har gravd ut dype daler med bratte fjellsider.
Fosser er mer enn karakteristiske landskapsformer. De henger tett sammen med vannføring, erosjon, sedimenttransport og lokale grunnforhold. Ved kraftig nedbør eller snøsmelting kan store vannmengder passere gjennom bratte elveløp og grave i både berggrunn og løsmasser. Disse prosessene påvirker hvordan sedimenter transporteres og avsettes i vassdrag.
Hva er en foss?
En foss er et sted i et vassdrag der vannet passerer et markert fall i terrenget over en relativt kort strekning.
I fallet omdannes vannets potensielle energi til bevegelsesenergi. Vannet akselererer nedover, og når det treffer underlaget, kan energien omsettes i kraftig turbulens, vannsprut og lokal erosjon.
En foss kjennetegnes gjerne av:
- Et tydelig fall eller en svært bratt strekning i elveløpet.
- Konsentrert vannstrøm med høy hastighet eller fritt fall.
- Turbulens og energiomsetning ved foten av fallet.
- Mulighet for erosjon i berggrunn eller løsmasser rundt fallet.
I dagligtalen finnes det ingen universell minste fallhøyde som skiller fosser fra stryk.
Artsdatabanken har imidlertid en mer presis definisjon i klassifikasjonssystemet Natur i Norge (NiN 3.0). Her kreves blant annet en helning på minst 69 grader, en høydeforskjell på minst 3 meter, middelvannføring over 100 liter per sekund og permanent vannføring for registrering etter den aktuelle fossefallvariabelen.
Disse kriteriene brukes i naturtypekartlegging og er ikke en generell definisjon som gjelder alle vannfall som omtales som fosser.
Bilde øverst: Feltobservasjon – Alnaelva, Oslo, oktober 2026. Bildet er tatt av Geotekniker AS og viser kraftig turbulent vannstrøm i et bratt fallparti ved en vannførende konstruksjon. Her illustreres hvordan vannets bevegelsesenergi omsettes til turbulens og lokale hydrauliske belastninger, tilsvarende prosesser som opptrer ved naturlige fosser og fossefall. Slike forhold har betydning for erosjon, utgraving av elvebunnen og stabiliteten til nærliggende konstruksjoner. Foto: Geotekniker AS.
Hvordan dannes en foss?
Fosser dannes der et elveløp krysser en markert høydeforskjell i landskapet.
Høydeforskjellen kan skyldes isbreerosjon, forskjeller i berggrunnens motstand mot erosjon, tektoniske bevegelser eller langvarig graving fra elven selv.
I Norge er istidenes erosjon og variasjoner i berggrunnen blant de viktigste forklaringene.
Fosser dannet av isbreer
Mange norske fosser har sin opprinnelse i istidene.
Store isbreer gravde ut dype U-daler og fjorder, mens mindre sidebreer ofte eroderte grunnere enn hovedbreene.
Da isen smeltet, ble sidedalene liggende høyere enn hoveddalbunnen. Disse hengende dalene fører til at bekker og elver må passere bratte fjellsider for å nå hoveddalen.
Denne formen for breerosjon er en hovedforklaring på at Vestlandet har så mange høye fossefall langs fjorder og dalsider.
Fosser dannet av forskjeller i berggrunnen
Fosser oppstår også der elver renner over bergarter med ulik motstand mot erosjon.
Ligger et motstandsdyktig berglag over et berglag som lettere brytes ned, kan elven grave raskere i den underliggende bergarten. Etter hvert kan det utvikles en markert avsats.
Fortsetter erosjonen, kan avsatsen undergraves slik at bergblokker løsner. Fossefronten kan dermed gradvis trekke seg oppstrøms.
Bergartstype, oppsprekking, lagdeling og eksisterende svakhetssoner styrer hvordan prosessen utvikler seg.
Et geologisk kart kan gi informasjon om bergartene i området, men lokale forhold må undersøkes nærmere dersom stabilitet eller erosjonsfare skal vurderes.
Forskjellen på foss, fossefall og stryk
Begrepene foss, fossefall og stryk brukes ofte om hverandre, men beskriver ulike former for vannstrøm i bratt terreng.
Foss: Et markert vannfall der vannet faller fritt eller strømmer ned en bratt avsats.
Fossefall: Brukes gjerne synonymt med foss, men kan også vise til selve fallet eller høydeforskjellen vannet passerer.
Fossestryk: En strekning med flere mindre fall eller svært bratt, turbulent vannstrøm.
Stryk: Et parti av elven med stor helning og rask, urolig strøm, men uten nødvendigvis et tydelig fritt fall.
Skillet er ikke alltid skarpt. Et sammenhengende elveløp kan inneholde både fosser, fossestryk og stryk etter hverandre.
Vannføring og vannhastighet i en foss
En foss kan se svært forskjellig ut avhengig av årstid og vannmengde.
Vannføring beskriver hvor mye vann som passerer et tverrsnitt per tidsenhet, vanligvis målt i kubikkmeter per sekund (m³/s).
En foss med vannføring på 5 m³/s transporterer 5 000 liter vann per sekund.
Vannhastighet beskriver hvor raskt vannet beveger seg, målt i meter per sekund (m/s).
De to størrelsene må holdes fra hverandre.
En smal foss kan ha høy vannhastighet selv om vannføringen er beskjeden, mens en bred foss kan transportere store vannmengder ved lavere gjennomsnittshastighet.
Vannføringen varierer blant annet med nedbør, snøsmelting, nedbørfeltets størrelse og eventuell regulering av vassdraget.
Fallhøyde og energi
Når vannet passerer en høydeforskjell, frigjøres potensiell energi.
For et vannfall med fallhøyde H og vannføring Q kan den teoretisk tilgjengelige hydrauliske effekten uttrykkes som:
P = ρ · g · Q · H
Her er:
- P: Effekt i watt (W).
- ρ: Vannets tetthet i kg/m³.
- g: Tyngdeakselerasjonen, omtrent 9,81 m/s².
- Q: Vannføring i m³/s.
- H: Fallhøyde i meter.
Uttrykket beskriver den teoretiske energiomsetningen og brukes blant annet ved vurdering av vannkraftpotensial.
Erosjonsvirkningen ved foten av fossen kan derimot ikke beregnes direkte fra fallhøyde og vannføring alene.
Den lokale belastningen avhenger også av hvordan vannstrålen treffer underlaget, vanndybden, strømningsforholdene og materialenes motstand mot erosjon.
Erosjon ved foten av en foss
Erosjon er en av de viktigste geologiske prosessene ved fosser.
Når vannet treffer bunnen nedenfor fallet, kan bevegelsesenergien omsettes i kraftig turbulens og lokale trykkvariasjoner. Over tid kan dette bidra til utgraving av berggrunn og løsmasser.
Ved enkelte fosser dannes en fordypning ved foten av vannfallet. Denne kalles en fossekulp eller fossefot-kulp.
To sentrale erosjonsmekanismer er:
Hydraulisk erosjon: Vannstrømmen påvirker underlaget gjennom trykk, strømningskrefter og turbulens. Under bestemte forhold kan også kavitasjon bidra til å bryte ned berg.
Abrasjon: Sand, grus og stein som transporteres med vannet, sliper og bearbeider underlaget.
Hvordan erosjonen utvikler seg, avhenger av berggrunnens oppsprekking, sedimenttilførselen, vannføringen og de lokale strømningsforholdene.
Prosessene er en del av den naturlige elveerosjonen som former elveløp og daler, men ved fosser kan erosjonen bli særlig konsentrert rundt vannets treffpunkt.
Erosjon i berggrunn og løsmasser
Det er viktig å skille mellom en foss som renner over fast fjell, og et vannfall der strømmen kommer i kontakt med sand, silt, grus eller andre løsmasser.
I fast berggrunn utvikler erosjonen seg ofte langs eksisterende sprekker og svakhetssoner, kombinert med mekanisk slitasje.
I løsmasser kan vannstrømmen løsne og transportere partikler når den hydrauliske belastningen overstiger materialets motstand.
Jordartenes erosjonsmotstand avhenger blant annet av kornfordeling, kohesjon, lagringstetthet og jordstruktur.
En foss i erosjonsutsatte løsmasser kan derfor kreve andre vurderinger enn et tilsvarende vannfall i motstandsdyktig berggrunn.
Kan en foss føre til skred?
En foss medfører ikke automatisk skredfare, men erosjon i tilknytning til et vannfall kan påvirke stabiliteten i nærliggende skråninger.
Dersom vannet graver bort masser ved foten av en skråning, kan skråningen miste støtte. Dette reduserer stabiliteten og kan i enkelte tilfeller utløse lokale utglidninger eller større skred.
Problemstillingen er særlig viktig i områder med erosjonsutsatte løsmasser og leire.
NVE beskriver erosjon i vassdrag som en av de vanligste utløsende årsakene til kvikkleireskred, sammen med menneskelig aktivitet som graving og oppfylling.
Ved mulig forekomst av kvikkleire eller annet sprøbruddmateriale må erosjonsutviklingen derfor inngå i vurderingen av områdestabilitet.
En geoteknisk vurdering må ta hensyn til grunnforhold, skråningsgeometri, poretrykk, erosjonsutvikling og mulige bruddmekanismer.
Det er ikke tilstrekkelig å vurdere fossens fallhøyde alene.
Foss og flom – hva skjer ved stor vannføring?
Under kraftig nedbør eller snøsmelting kan vannføringen i en foss øke betydelig.
Dette kan gi større hydraulisk belastning, økt sedimenttransport og kraftigere erosjon. I enkelte tilfeller kan vannet også spre seg utenfor det normale løpet eller påvirke nærliggende konstruksjoner.
Det er likevel viktig å skille mellom en foss og flomfare.
En foss er en landskapsform, mens flomfare handler om sannsynligheten for og konsekvensene av store vannføringer, høye vannstander, oversvømmelse og andre flomrelaterte prosesser.
Flom i bratte vassdrag
I bratte bekker og elver kan flom utvikle seg raskt. Transporterer vannet samtidig store mengder løsmasser, kan erosjonen og massetransporten bli omfattende.
Problemstillingen gjelder også flom i små bekker, der vannføringen kan øke raskt ved intens nedbør.
Små vassdrag kan ha store lokale høydeforskjeller og gi betydelig erosjonsbelastning selv om vannføringen normalt er beskjeden.
Direktoratet for byggkvalitet skiller i veiledningen til TEK17 § 7-2 mellom ordinær flomfare og flomhendelser som kan medføre fare for menneskeliv.
Sistnevnte kan blant annet omfatte flomskred, som vurderes etter sikkerhetskravene for skred i § 7-3.
Ved tiltak nær bratte vassdrag må derfor både vannstand, vannhastighet, erosjon og mulig skredfare vurderes ut fra de konkrete forholdene.
NVEs veileder nr. 3/2022 beskriver metodikken for utredning av flomfare i reguleringsplan og byggesak.
Fosser, vannkraft og regulerte vassdrag
Fosser har historisk hatt stor betydning for norsk industri og vannkraftproduksjon.
Kombinasjonen av fallhøyde og vannføring gir et energipotensial. Ved vannkraftutbygging kan vann ledes gjennom tunneler og rør til turbiner, slik at vannføringen i det naturlige fossefallet reduseres.
Vannføringen i regulerte vassdrag kan dermed variere både med naturlige hydrologiske forhold og med driften av kraftanleggene.
Dette kan påvirke vannmiljø, sedimenttransport og erosjonsforhold.
Fysiske inngrep, vannuttak og endringer i et vassdrag må vurderes opp mot vannressursloven.
Tiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser, kan være konsesjonspliktige. Konsesjonsplikten må vurderes konkret for det aktuelle tiltaket.
Norges høyeste og største fosser
Norge har mange høye fosser, særlig på Vestlandet, der isbreene dannet dype fjorder, U-daler og bratte fjellsider.
Blant de mest kjente er:
- Kjelfossen i Aurland, med en samlet fallhøyde på rundt 840 meter.
- Vinnufossen i Sunndal, som i enkelte oversikter oppgis med rundt 860 meter samlet fall.
- Mardalsfossen i Eikesdalen, Molde kommune, med en samlet fallhøyde på rundt 705 meter.
- Vettisfossen i Årdal, kjent for sitt tilnærmet loddrette frie fall på rundt 275 meter.
- Vøringsfossen i Eidfjord, en av Norges mest kjente fosseattraksjoner.
Hva som regnes som Norges høyeste foss, avhenger av målemetoden. Total fallhøyde, største sammenhengende fall og fritt fall er ikke det samme.
Store norske leksikons tradisjonelle oversikt plasserer Kjelfossen øverst etter samlet fallhøyde, men påpeker at enkelte andre fosser, blant annet Vinnufossen og Skorga, oppgis med større høyder i andre kilder.
Hva er Norges største foss?
Ordet «størst» kan vise til fallhøyde, bredde eller vannføring.
Dersom størrelsen vurderes ut fra vannføring, er Sarpefossen i Glomma ved Sarpsborg et sentralt eksempel.
Artsdatabankens fagrapport om elveløpstyper omtaler Sarpefossen som Europas største foss etter vannføring, med en oppgitt middelvannføring på rundt 577 m³/s.
Dette illustrerer forskjellen mellom høye fosser med relativt liten vannføring og lavere fossefall som transporterer svært store vannmengder.
Hva er verdens høyeste foss?
Angelfossen, også kalt Salto Ángel, i Venezuela regnes vanligvis som verdens høyeste foss.
Den har en samlet fallhøyde på omtrent 979 meter, hvorav cirka 807 meter er loddrett fall.
Den store høydeforskjellen skyldes at vannet renner ut fra et høytliggende fjellplatå i Guyanahøylandet.
Når bør en foss eller et bratt elveløp vurderes faglig?
Fosser og bratte elveløp kan være relevante ved planlegging av byggetiltak, veier, bruer, erosjonssikring og andre inngrep nær vassdrag.
Behovet for undersøkelser avhenger av tiltakets plassering, de lokale grunnforholdene og hvilken påvirkning vannstrømmen kan ha.
Aktuelle problemstillinger er blant annet:
- Erosjon eller undergraving nær fundamenter og konstruksjoner.
- Stabiliteten til skråninger langs bratte elveløp.
- Flomvannføring og hydraulisk kapasitet.
- Sedimenttransport og endringer i elvebunnen.
- Virkninger av planlagte inngrep på vannføring og erosjonsforhold.
Sikkerhet mot erosjon etter TEK17
TEK17 § 7-2 femte ledd krever at byggverk skal plasseres eller sikres slik at det ikke oppstår skade ved erosjon.
Direktoratet for byggkvalitet beskriver i veiledningen at avstanden til en erosjonsutsatt elvekant i løsmasser som utgangspunkt må være minst like stor som høyden på kanten, og ikke mindre enn 20 meter. Avstanden kan være kortere ved relevant erosjonssikring og bør være større ved lett eroderbare masser.
Dette er ikke en generell byggegrense rundt alle fosser. Kravet må vurderes ut fra de faktiske erosjonsforholdene, og der det forekommer kvikkleire eller annet sprøbruddmateriale, må også sikkerhet mot skred vurderes.
Ved vurdering av erosjonsrisiko må både vannets belastning og grunnens motstand undersøkes.
I strømmende elvepartier brukes blant annet hydraulisk skjærspenning som en sentral størrelse. Ved selve fossefoten må også vannstrålens direkte påvirkning og den tredimensjonale turbulensen vurderes særskilt.
Geotekniker AS bistår med geotekniske vurderinger, erosjonsproblematikk og flomfarevurdering ved tiltak i og nær vassdrag.
Ved behov inngår spesialisert hydrologisk og hydraulisk kompetanse i prosjektarbeidet. Kontakt oss for en konkret vurdering.
Ofte stilte spørsmål om fosser
Hva er en foss enkelt forklart?
En foss er et sted der vannet i en elv eller bekk faller nedover en bratt avsats i terrenget. Vannet kan falle fritt eller strømme langs en bratt fjellside.
Hvordan oppstår en foss?
Fosser oppstår der et elveløp passerer en betydelig høydeforskjell. I Norge skyldes mange fosser at isbreer har gravd ut dype daler og etterlatt bratte fjellsider og hengende sidedaler.
Hvorfor er det så mange fosser i Norge?
Norge har bratt terreng, store høydeforskjeller og mange daler formet under istidene. Kombinert med tilførsel av vann fra nedbør og snøsmelting gir dette gode forutsetninger for fosser.
Hva er Norges høyeste foss?
Det avhenger av målemetoden. Kjelfossen i Aurland oppgis ofte med rundt 840 meter samlet fall, mens Vinnufossen i Sunndal i enkelte oversikter rangeres høyere med rundt 860 meter.
Kan en foss flytte seg over tid?
Ja. Når erosjon og undergraving gjør at berg løsner ved fossefronten, kan fallet gradvis trekke seg oppstrøms. Hvor raskt dette skjer, avhenger av berggrunn, vannføring og erosjonsprosesser.
Kan en foss være farlig ved flom?
Ja. Stor vannføring i bratt terreng kan gi høye vannhastigheter, sterk turbulens, erosjon og massetransport. Risikoen avhenger av de lokale forholdene, ikke bare av fossens størrelse.
Hva er forskjellen på en naturlig foss og en terskel?
En naturlig foss er dannet av landskapets geologiske forhold, mens en kunstig terskel er en konstruksjon som etablerer eller påvirker vannstand og fallforhold i elveløpet. Begge kan gi turbulent strømning og lokal erosjon nedstrøms.
Kilder
- Artsdatabanken – Fossefall (NiN 3.0)
- Artsdatabanken – Elveløp i fast fjell med foss
- NVE – Sikringshåndboka: Kvikkleireskred
- NVE – Hvordan utføre en utredning av fare for flom?
- Direktoratet for byggkvalitet – TEK17 § 7-2
- Store norske leksikon – Foss
- Store norske leksikon – Norges høyeste fosser
- Store norske leksikon – Angelfossen
Fagansvarlig geotekniker og daglig leder i Geotekniker AS. Han har M.Sc. i faststoffmekanikk (UiO) med videreutdanning i geoteknikk (NTNU, OsloMet) og hydrologi (NMBU). Han har 20 års ingeniørerfaring, blant annet fra Det Norske Veritas, hvorav de siste 12 årene er innen geoteknikk, blant annet som kommunegeotekniker i Lørenskog kommune og i Bane NOR. Geotekniker AS har sentral godkjenning fra DiBK i tiltaksklasse 3.