Demninger brukes til kraftproduksjon, vannforsyning og regulering av vannstand, og bygges av jord, stein, betong eller murverk. Konstruksjonen må dimensjoneres for vanntrykk, flom og grunnforholdene den står på – og følges opp gjennom hele levetiden.
I Norge finnes alt fra store kraftverksdammer til små, eldre demninger som opprinnelig ble bygget for møller, sagbruk og annen industri. Hvordan en demning er konstruert, avgjør hvilke belastninger den tåler, hvilke bruddmekanismer som er aktuelle, og hva som må kontrolleres gjennom anleggets levetid.
Hva er en demning?
En demning er et menneskeskapt byggverk som helt eller delvis stenger et vassdrag for å holde tilbake, heve eller regulere vannstanden. Vannet som demmes opp, kan danne et kunstig vannmagasin eller heve vannstanden i en eksisterende innsjø, slik at vann kan lagres og vannføringen reguleres over tid.
En demning består vanligvis av flere deler med hver sin funksjon. Damkroppen er selve konstruksjonen som holder vannet tilbake, mens fundamentet – berggrunnen eller løsmassene under – overfører belastningen til undergrunnen. Damkronen er toppen av demningen, og avstanden fra en gitt høy vannstand opp til kronen betegnes som fribord.
Tetningen begrenser vanngjennomstrømningen, dreneringssystemer leder lekkasjevann kontrollert gjennom eller bort fra konstruksjonen, og flomløpet leder overskuddsvann forbi dammen ved høy vannføring. Ved kraftverksdammer inngår demningen gjerne i et større anlegg med inntak, tunneler, luker og kraftstasjon.
Hva er forskjellen på en dam og en demning?
I dagligtale brukes dam og demning ofte om hverandre, og ordet dam brukes i tillegg om selve vannansamlingen. I teknisk og juridisk sammenheng betegner en dam normalt konstruksjonen som holder vannet tilbake. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) bruker selv betegnelsen «dammer (demninger)» om samme type byggverk.
Det er derfor ryddig å skille mellom dammen eller demningen, som er konstruksjonen, magasinet, som er vannvolumet som lagres eller reguleres, og vassdragsanlegget, som er samlebetegnelsen på dammer, vannveier og tilhørende konstruksjoner.
En naturlig innsjø er dermed ikke en demning, selv om innsjøen kan være regulert av en demning ved utløpet.
Hva brukes demninger til?
Mange av de store norske demningene er bygget for vannkraft. Ved å lagre vann i magasiner kan kraftproduksjonen tilpasses variasjoner i tilsig og energibehov gjennom året. Demninger brukes også til å sikre vannmagasin for drikkevannsforsyning og industri, der både vannkvalitet, magasinvolum og forsyningssikkerhet er sentrale hensyn.
Et magasin med ledig lagringskapasitet kan i tillegg dempe deler av en flomtopp. Effekten avhenger av magasinets fyllingsgrad, tilsiget under flommen og hvordan dammen manøvreres. En demning er likevel ikke automatisk et flomsikringstiltak. Regulering kan også endre flomforløpet nedstrøms, og virkningen må vurderes for det enkelte anlegget.
Mange eldre demninger ble bygget for sagbruk, møller, gruvedrift, tømmerfløting og isproduksjon. En del av disse konstruksjonene står fortsatt, selv om det opprinnelige formålet har opphørt. Også eldre dammer må vurderes opp mot dagens sikkerhetskrav, tilpasset anleggets klassifisering og forhold.
Ulike typer demninger
Demninger klassifiseres etter konstruksjonsprinsipp, materialbruk og hvordan vanntrykket overføres til fundamentet. De vanligste hovedtypene i Norge er fyllingsdammer, betongdammer og murdammer.
Valg av damtype styres ikke bare av størrelse og kostnad, men også av topografi, geologi, fundamentforhold og tilgang på byggematerialer.
Fyllingsdam
En fyllingsdam bygges hovedsakelig av løsmasser som stein, grus, sand eller morene. Den har normalt et bredt tverrsnitt med skrånende sider, og stabiliteten oppnås gjennom geometrien, egenvekten og massenes skjærstyrke.
Vanlige varianter i Norge er steinfyllingsdammer med sentral morenekjerne eller asfaltkjerne, dammer med tetning på oppstrøms side og jordfyllingsdammer med flere tetnings- og dreneringssoner.
Tetningen begrenser vannstrømningen gjennom dammen, mens filter- og dreneringssoner skal lede lekkasjevann kontrollert og hindre at finere masser vaskes ut. For fyllingsdammer er stabilitet, setninger og indre erosjon sentrale geotekniske problemstillinger.
Murdam
En murdam er bygget av steinblokker, enten som tørrmur eller med mørtel i fugene. Damtypen var utbredt før betong overtok som dominerende konstruksjonsmateriale, og mange eldre demninger i norske vassdrag er murdammer.
En tørrmurt dam har normalt en drenerende damkropp med tetning på oppstrøms side, mens en murdam med mørtel gjennom hele tverrsnittet virker mer som en massiv konstruksjon og vurderes etter andre prinsipper.
Stabiliteten avhenger av egenvekt, geometri, friksjon, vanntrykk og fundamentforhold. Ved eldre murdammer er tilstanden avgjørende: fuger, lekkasje, deformasjoner og svakheter i fundamentet må vurderes konkret.
Betongdam
Betongdammer bygges av armert eller uarmert betong og finnes i flere konstruksjonsformer. En gravitasjonsdam motstår vanntrykket hovedsakelig gjennom sin egenvekt, mens en buedam overfører en vesentlig del av lasten til dalsidene gjennom buevirkning og derfor egner seg i trange daler med godt fjell.
I tillegg finnes platedammer, lamelldammer og kombinasjoner av flere prinsipper.
For betongdammer er glidning, velting, oppdrift under fundamentet, spenninger i konstruksjonen og fundamentets bæreevne viktige kontrollforhold.
Hvordan bygges en demning?
Bygging av en demning krever undersøkelser, prosjektering og kontroll tilpasset anleggets størrelse, funksjon og konsekvensene ved svikt.
Første trinn er undersøkelser av damstedet. Omfanget av grunnundersøkelser avhenger av damtype og hvor kompliserte grunnforholdene er. Undersøkelsene skal blant annet avklare dybde til berg og bergkvalitet, løsmassenes sammensetning og mektighet, grunnvanns- og poretrykksforhold, mulige svakhetssoner og lekkasjeveier, stabilitet og bæreevne samt tilgang på egnede byggematerialer.
På grunnlag av undersøkelsene velges damtype, geometri, fundamenteringsløsning og sikkerhetstiltak. Prosjekteringen må dekke relevante lasttilfeller, som normal vannstand, flomvannstand og andre dimensjonerende situasjoner.
For fyllingsdammer prosjekteres i tillegg materialsoner, komprimering, tetning, filter og drenering.
Ved større anlegg inngår geoteknisk prosjektering som en del av det samlede arbeidet, sammen med konstruksjonstekniske, hydrologiske og hydrauliske vurderinger.
Utførelse og kontroll på damstedet
Under bygging må vannet i vassdraget håndteres og anleggsområdet sikres før fundamentet klargjøres og damkroppen bygges opp etter prosjektert løsning.
For en fyllingsdam legges massene ut lagvis og komprimeres etter spesifiserte krav. Materialkvalitet, lagtykkelser, komprimeringsgrad og soneskiller kontrolleres fortløpende.
Ved betong- og murdammer er fundamentkontakt, utførelse, materialegenskaper og dreneringsløsninger sentrale kontrollpunkter. Før anlegget tas i bruk, skal nødvendig dokumentasjon, kontroll og godkjenning være gjennomført i samsvar med gjeldende krav.
Det er særlig viktig at utførelsen samsvarer med forutsetningene fra prosjekteringen. Endringer i grunnforhold eller materialegenskaper som avdekkes under bygging, kan påvirke konstruksjonens stabilitet og må vurderes før arbeidene videreføres.
Grunnforhold, fundamentering og stabilitet
En demning er ikke sikrere enn samspillet mellom damkroppen og grunnen den står på. Selv en korrekt dimensjonert damkropp kan få alvorlige stabilitetsproblemer dersom fundamentet har utilstrekkelig bæreevne, ugunstige poretrykksforhold eller ukontrollert lekkasje.
Ved fundamentering på berg må bergkvalitet, sprekkesystemer og svakhetssoner vurderes. Vann kan trenge inn i sprekker og bygge opp vanntrykk langs svakhetsflater eller under konstruksjonen. For massive betong- og murdammer kan oppdrift og glidning langs fundamentet være dimensjonerende. Tetting, drenering eller forankring kan være nødvendig, avhengig av konstruksjonen.
Når dammen fundamenteres på løsmasser, må bæreevne, deformasjoner og gjennomstrømning vurderes. Svake eller kompressible lag kan gi setninger, mens gjennomstrømning i permeable masser kan føre til erosjon og utvasking.
For fyllingsdammer kontrolleres stabiliteten både i damkroppen og i undergrunnen gjennom en stabilitetsberegning der relevante lasttilfeller og mulige bruddmekanismer inngår.
Setninger i seg selv er ikke nødvendigvis skadelige, men differansesetninger kan gi sprekker og svekke tetningssystemene. For fyllingsdammer er det avgjørende at tetningen og tilstøtende soner tåler forventede deformasjoner uten at det åpnes nye lekkasjeveier.
Vanntrykk og poretrykk i demninger
Vannet bak en demning utøver et trykk på konstruksjonen som øker med dybden – for ferskvann med omtrent 9,8 kPa per meter. Ved ti meters vanndybde virker det dermed et hydrostatisk overtrykk på rundt 100 kPa mot dammens nederste del, og den samlede vannlasten avhenger av vannstand og geometri.
Hvordan hydrostatisk trykk beregnes og virker mot konstruksjoner, er grunnleggende for dimensjoneringen av både damkropp og fundament.
Når vann strømmer gjennom jord eller oppsprukket berg, endres trykkforholdene i grunnen. Økt poretrykk reduserer effektivspenningene i jorden når totalspenningene er uendret, og dermed den tilgjengelige skjærstyrken.
Denne sammenhengen er sentral ved vurdering av fyllingsdammer og dammer fundamentert på løsmasser. Poretrykksmålinger kan derfor inngå både i prosjektering og overvåking av ferdige anlegg.
Lekkasje og indre erosjon
En viss kontrollert gjennomstrømning er forutsatt i mange damkonstruksjoner. Problemet oppstår når vannstrømmen river med seg jordpartikler, utvikler ukontrollerte lekkasjeveier eller skaper ugunstige trykkforhold.
Da kan det utvikles indre erosjon. Piping er en form for indre erosjon der det utvikles en sammenhengende erosjonskanal gjennom dammen eller fundamentet.
Erosjon kan også angripe dammens overflate, fundamentet og områdene ved flomløpet. Erosjon er derfor en viktig problemstilling både ved selve dammen og i vassdraget nedstrøms.
Mulige faresignaler er økende lekkasjemengder, grumsete lekkasjevann, lokale setninger eller nye deformasjoner. Slike observasjoner må vurderes opp mot anleggets konstruksjon og normale måleverdier.
Flomløp og flomavledning
En demning må kunne håndtere tilsiget til magasinet også under store flommer. Flomløpet leder vann forbi dammen når magasinet når bestemte vannstander, og kan være utformet som fritt overløp, lukestyrt flomløp eller en annen egnet konstruksjon.
Hvis tilsiget overstiger magasinets tilgjengelige lagringskapasitet og flomløpets avledningskapasitet, kan vannstanden fortsette å stige.
Renner vannet ukontrollert over damkronen, kalles det overtopping. Dette er særlig kritisk for fyllingsdammer, der vann over kronen kan erodere fyllmassene og i verste fall utløse dambrudd.
Tilstrekkelig flomløpskapasitet og fribord er derfor viktige sikkerhetsforutsetninger ved en demning.
Flomløpet må ikke bare kunne avlede en tilstrekkelig vannmengde. Strømningen må også håndteres slik at vannet ikke forårsaker uakseptabel erosjon, skader på fundamentet eller andre farlige forhold nedstrøms.
Dimensjonerende flom for dammer
Ved prosjektering må det fastlegges hvilke flommer anlegget skal tåle. Dette krever hydrologiske analyser av nedbør, snøsmelting, nedbørfelt og magasinets regulering, der tilløpsflommen til magasinet er utgangspunktet.
En flomberegning bestemmer flomforløp og dimensjonerende vannføringer, mens en hydraulisk analyse undersøker vannstander, strømning, flomløpskapasitet og forholdene nedstrøms.
Etter damsikkerhetsforskriften skal dimensjonerende tilløpsflom for dammer i konsekvensklasse 1 ha et gjentaksintervall på minst 500 år (Q500). For dammer i konsekvensklasse 2, 3 og 4 er hovedkravet minst 1000 år (Q1000).
Dammene skal også kontrolleres for ekstreme flombelastninger i ulykkesgrensetilstand. For konsekvensklasse 3 og 4 benyttes påregnelig maksimal flom (PMF), mens det for klasse 1 og 2 kan benyttes 1,5 ganger dimensjonerende tilløpsflom som alternativ til en full beregning av PMF.
Det er viktig å skille mellom tilløpsflom og avløpsflom. Magasinets lagringskapasitet og flomløpets hydrauliske egenskaper påvirker hvordan en tilløpsflom omformes til vannstandsstigning og avløpsflom nedstrøms.
For dammer med flomluker må også relevante situasjoner med lukesvikt vurderes. Der det er fare for tilstopping av flomløpet, stiller forskriften særskilte krav til beregningsforutsetningene.
For dammer i konsekvensklasse 0 gjelder andre krav. Dimensjonerende flom og nødvendige sikkerhetskontroller må derfor alltid fastlegges med utgangspunkt i anleggets klassifisering og gjeldende regelverk.
Hva skjer dersom en demning brister?
Et dambrudd innebærer at damkonstruksjonen svikter slik at tilbakeholdt vann strømmer ukontrollert ut.
Bruddet kan utvikles gjennom forskjellige mekanismer avhengig av damtype og grunnforhold. Aktuelle årsaker er overtopping med påfølgende erosjon, indre erosjon og ukontrollert lekkasje, utilstrekkelig stabilitet, svikt i fundament eller konstruksjonsdeler, eller feilfunksjon i luker og andre kritiske komponenter.
Konsekvensene avhenger ikke bare av dammens størrelse, men også av vannvolumet, bruddforløpet, terrenget og bebyggelsen nedstrøms.
Gjennom en dambruddsberegning kan man beregne hvordan bruddbølgen forplanter seg nedover vassdraget, og hvilke områder som kan oversvømmes.
Resultatene brukes blant annet som grunnlag for klassifisering, beredskapsplaner og vurdering av skadepotensial.
Damsikkerhetsforskriften og krav fra NVE
Demninger i Norge reguleres av forskrift om sikkerhet ved vassdragsanlegg, vanligvis kalt damsikkerhetsforskriften. Forskriften stiller krav til blant annet klassifisering, organisering, kompetanse, prosjektering, utførelse og oppfølging.
Dammer klassifiseres i konsekvensklasse 0–4 ut fra hvilke konsekvenser brudd, svikt eller feilfunksjon kan få for mennesker, miljø og eiendom.
Det er altså ikke høyden eller magasinvolumet alene som avgjør kravene. En relativt liten demning kan få høy konsekvensklasse dersom et brudd kan true bebyggelse eller viktig infrastruktur nedstrøms.
Den ansvarlige skal som hovedregel fremme et begrunnet forslag til konsekvensklasse, og NVE treffer vedtak om klassifiseringen. Det finnes særskilte regler for automatisk plassering av de minste anleggene i klasse 0.
For dammer i de aktuelle konsekvensklassene krever forskriften bruk av særskilt godkjente fagansvarlige. NVE godkjenner fagansvarlige innen fem fagområder: betong- og murdammer med fundament, fyllingsdammer med fundament, stenge- og tappeorganer, flomhydrologi samt hydraulikk og flomavledning.
Det går derfor et viktig skille mellom ordinær geoteknisk bistand og oppgaver som krever NVE-godkjent fagansvarlig.
Klassifisering, kontrollkrav og oppfølging er nærmere omtalt på vår side om damsikkerhet.
Kan man bygge en demning selv?
Selv små demninger kan påvirke vannstanden, vannføringen og sikkerheten nedstrøms. En liten dam er derfor ikke automatisk unntatt fra myndighetsbehandling.
Oppdemming kan være konsesjonspliktig etter vannressursloven dersom tiltaket kan medføre nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser. Det må i tillegg vurderes om tiltaket omfattes av damsikkerhetsregelverket og annet relevant regelverk.
Dammer med høyde under to meter og oppdemt magasinvolum under 10 000 m³ kan automatisk plasseres i konsekvensklasse 0 etter damsikkerhetsforskriften. Det er da ikke nødvendig å sende inn egen klassifiseringssøknad til NVE, men kriteriene må være oppfylt og bør dokumenteres.
Dette innebærer imidlertid ikke automatisk fritak fra andre krav eller nødvendige tillatelser.
NVE har også utarbeidet en egen veileder for planlegging, bygging og vedlikehold av små dammer. Før et tiltak gjennomføres, må nødvendige tillatelser og sikkerhetskrav derfor avklares.
Norges høyeste og største demninger
Hva som er Norges største demning, avhenger av om man sammenlikner høyde, lengde, damvolum eller magasinstørrelse.
Virdnejávri – Norges høyeste demning
Virdnejávri-dammen ved Alta kraftverk er Norges høyeste dam, en dobbelkrum betongbuedam ferdigstilt i 1987 med en største høyde på 145 meter.
Dammen ligger i en trang dal der bueformen overfører store deler av vanntrykket til fjellsidene. Konstruksjonen illustrerer hvordan topografi og solide fundamentforhold kan utnyttes ved prosjektering av store betongbuedammer.
Oddatjørn – Norges høyeste fyllingsdam
Oddatjørndammen ved Blåsjø er landets høyeste fyllingsdam. Den er en steinfyllingsdam med sentral morenetetning og en høyde på 142 meter, ferdigstilt i 1986.
Dammen illustrerer hvordan store steinmasser, filtersoner, tetningsmaterialer og drenering kombineres i én konstruksjon.
Blåsjø er Norges største kraftverksmagasin målt etter mengden elektrisk energi som kan produseres ved fullt magasin. Dette understreker at dammens størrelse og magasinets lagringskapasitet er to forskjellige forhold.
Overvåking og vedlikehold av demninger
En demning må følges opp gjennom hele levetiden. Belastningene varierer med vannstandsendringer, temperatur, is og flom.
Aktuelle overvåkingsparametere er blant annet vannstanden i magasinet, lekkasje- og dreneringsmengder, poretrykk i dam og fundament, setninger og deformasjoner, tilstanden på flomløp og luker samt erosjon eller lokale skader.
Omfanget av overvåkingen avhenger av damtype, konsekvensklasse, fundamentforhold og anleggets tilstand.
For fyllingsdammer kan endringer i lekkasje og poretrykk være viktige indikatorer på forholdene inne i dammen, mens deformasjoner, sprekker og fundamentforhold står sentralt for betong- og murdammer.
Måleverdier må vurderes over tid og opp mot forventede variasjoner. En enkeltmåling gir sjelden tilstrekkelig grunnlag for å bedømme sikkerheten.
Geoteknisk og hydrologisk vurdering ved demninger
Geoteknikk står sentralt ved planlegging, bygging, rehabilitering og kontroll av demninger. Fundamentering på berg og løsmasser, skjærstyrke og bæreevne, setninger, poretrykk og grunnvann, gjennomstrømning og lekkasje, erosjon i damkropp og fundament samt stabilitet under anleggsarbeidet er aktuelle problemstillinger.
Hydrologi og hydraulikk har tilsvarende stor betydning. Dimensjonerende tilløpsflom, magasinrespons, flomvannstander og flomløpskapasitet må undersøkes for å dokumentere at anlegget kan håndtere de aktuelle flombelastningene.
Geotekniker AS bistår med geotekniske og hydrologiske undersøkelser, flomberegninger og hydrauliske vurderinger ved damanlegg. Selskapet tilbyr flomhydrologiske og hydrauliske beregninger med NVE-godkjent fagansvarlig innen fagområde IV (flomhydrologi) og V (hydraulikk og flomavledning).
Slike leveranser kan inngå ved nybygging, rehabilitering og revurdering av eksisterende demninger. Oppdragene må organiseres med fagansvarlige og kontrollordninger som oppfyller kravene for den aktuelle konsekvensklassen og oppgavens art.
Ved behov for undersøkelser av grunnforhold, fundamentering eller stabilitet kan vi også bistå gjennom geoteknisk rådgivning.
Har du behov for flomberegninger, hydrauliske analyser eller andre faglige vurderinger knyttet til en demning, kan du kontakte oss for en nærmere avklaring av oppdraget.
Ofte stilte spørsmål om demninger
Hva er en demning laget av?
Demninger bygges hovedsakelig av jord, stein, betong eller murverk. Materialvalget avhenger av damtype, grunnforhold, vanntrykk og konstruksjonsprinsipp. Mange fyllingsdammer består av flere materialsoner med forskjellige funksjoner.
Hva er forskjellen på en fyllingsdam og en murdam?
En fyllingsdam bygges av komprimerte jord- eller steinmasser og har et bredt tverrsnitt der stabiliteten kommer fra egenvekt og geometri. En murdam bygges av steinblokker og har et annet konstruksjonsprinsipp. De to damtypene har forskjellige krav til blant annet tetning, drenering og stabilitetskontroll.
Hvorfor bygges demninger?
Demninger bygges for å holde tilbake eller regulere vann, først og fremst til vannkraftproduksjon og vannforsyning. Historisk ble demninger også bygget for sagbruk, møller og tømmerfløting. Enkelte anlegg kan i tillegg bidra til flomdemping.
Hvorfor kan en demning briste?
Et dambrudd kan utløses av overtopping, indre erosjon, ukontrollert lekkasje, utilstrekkelig stabilitet eller svikt i fundament, konstruksjon eller kritiske komponenter. Hvilke mekanismer som er aktuelle, avhenger av damtypen og grunnforholdene.
Hva er Norges høyeste demning?
Virdnejávri-dammen ved Alta kraftverk er Norges høyeste demning, en betongbuedam med største høyde på 145 meter. Oddatjørndammen ved Blåsjø er landets høyeste fyllingsdam med en høyde på 142 meter.
Hvem har ansvar for sikkerheten ved en demning?
Eieren er som hovedregel ansvarlig for sikkerheten ved vassdragsanlegget. NVE fører tilsyn og stiller krav gjennom damsikkerhetsforskriften. Organisering, kompetanse og kontroll må tilpasses anleggets konsekvensklasse.
Faglige kilder
- NVE – Dammer og vassdragsanlegg, definisjoner
- NVE – Veileder for fyllingsdammer
- NVE – Retningslinjer for murdammer
- NVE – Veileder om flomberegninger for dammer
- NVE – Enkel klassifisering av dammer og trykkrør
- NVE – Dam Virdnejávri
- NVE – Dam Oddatjørn
- Lovdata – Damsikkerhetsforskriften
- Store norske leksikon – Demning
Fagansvarlig geotekniker og daglig leder i Geotekniker AS. Han har M.Sc. i faststoffmekanikk (UiO) med videreutdanning i geoteknikk (NTNU, OsloMet) og hydrologi (NMBU). Han har 20 års ingeniørerfaring, blant annet fra Det Norske Veritas, hvorav de siste 12 årene er innen geoteknikk, blant annet som kommunegeotekniker i Lørenskog kommune og i Bane NOR. Geotekniker AS har sentral godkjenning fra DiBK i tiltaksklasse 3.