Kvikkleire er en type leire som kan miste svært mye av styrken når den blir omrørt. Leiren kan ha styrke i urørt tilstand, men få ekstremt lav fasthet når leirstrukturen brytes ned.
Det avgjørende er ikke bare at leiren er bløt, marin eller ligger under marin grense. Det avgjørende er hvilken styrke leiren har i omrørt tilstand.
Derfor må kvikkleire forstås gjennom sprøbruddmateriale, sensitivitet, konusforsøk og jordas styrke og skjærstyrke.
NVE sin definisjon av kvikkleire
I NVE Veileder 1/2019 – Sikkerhet mot kvikkleireskred defineres kvikkleire som leire som i omrørt tilstand har omrørt skjærfasthet cᵤ,r ≤ 0,5 kPa etter NS8015.
NVE oppgir også at dette etter ISO 17892-6:2017 tilsvarer omrørt skjærfasthet på 0,33 kPa, med 9,0 mm inntrykk på 10 g 60° konus.
Denne definisjonen er viktig. Kvikkleire bestemmes av omrørt skjærfasthet, ikke av farge, dybde, vanninnhold, kartgrunnlag eller navnet på avsetningen.
Leiren kan være fast nok i urørt tilstand, men dersom den blir omrørt og får ekstremt lav skjærfasthet, kan den klassifiseres som kvikkleire.
Kvikkleire er mekanisk definert
Kvikkleire forklares ofte som marin leire som har blitt utsatt for saltutvasking. Det er den klassiske og viktigste hovedforklaringen i Norge.
Men kvikkleire er ikke definert av marin grense.
Kvikkleire er definert mekanisk.
Det betyr at NVE-definisjonen bygger på hvordan leiren faktisk oppfører seg i omrørt tilstand. Den geologiske historien forklarer ofte hvorfor leiren har blitt kvikk, men den er ikke selve definisjonen.
Dette skillet er avgjørende:
- mekanisk: hvilken omrørt skjærfasthet leiren faktisk har
- geologisk: hvordan leiren ble avsatt og senere påvirket av vann, kjemi, saltutvasking, organisk materiale og grunnvannsstrømning
Marin grense forklarer hvor klassisk marin kvikkleire normalt forventes. NVE-definisjonen avgjør om en leire klassifiseres som kvikkleire ut fra mekanisk egenskap.
Kvikkleire som sprøbruddmateriale
Kvikkleire er den mest ekstreme typen sprøbruddmateriale.
I NVEs kvikkleireveileder brukes sprøbruddmateriale om løsmasser, særlig leire og silt, som har sprøbruddegenskaper. Det betyr at materialet får en betydelig reduksjon i fasthet etter at maksimal fasthet er nådd.
En leire kan derfor ha betydelig styrke før brudd, men miste mye av styrken når deformasjonen blir stor nok. For kvikkleire er denne styrkereduksjonen ekstrem.
Dette er grunnen til at kvikkleire er et sentralt fagtema i geoteknikk. Det handler ikke bare om svak leire, men om leire med stor forskjell mellom urørt og omrørt oppførsel.
Kvikkleire blir flytende ved omrøring. På bildet ser en sprøbruddleire (mildere form av kvikkleire) fra ca. 2m under terreng i et myrområde i Oslo. Geotekniker AS.
Omrørt skjærfasthet og konusforsøk
Omrørt skjærfasthet beskriver styrken leiren har etter at den naturlige strukturen er brutt ned. For kvikkleire er denne styrken svært lav.
NVE-definisjonen bruker grensen:
cᵤ,r ≤ 0,5 kPa etter NS8015
Etter ISO 17892-6:2017 tilsvarer dette:
cᵤ,r = 0,33 kPa
Dette er svært lave verdier. Til sammenligning kan urørt leire ha langt høyere udrenert skjærstyrke.
Grensen er knyttet til laboratoriemåling av omrørt skjærfasthet, blant annet med konusforsøk. Det er altså ikke synsinntrykket av leiren som avgjør om den er kvikkleire, men målt mekanisk oppførsel.
Urørt og omrørt tilstand
Forskjellen mellom urørt og omrørt tilstand er nøkkelen til å forstå kvikkleire.
I urørt tilstand har leiren en naturlig struktur. Leirpartikler, porevann og kjemiske bindinger gir materialet en viss fasthet. Når leiren deformeres kraftig eller omrøres, kan denne strukturen brytes ned.
Når strukturen kollapser, kan leirpartiklene bevege seg lettere i porevannet. Da mister leiren mye av sin skjærfasthet.
For vanlig leire kan styrken også reduseres ved omrøring. For kvikkleire er reduksjonen ekstrem.
Sensitivitet og kvikkleire
Sensitivitet beskriver forholdet mellom urørt og omrørt skjærfasthet. En sensitiv leire mister mye styrke når den omrøres.
Kvikkleire har svært lav omrørt skjærfasthet. Derfor har kvikkleire ofte høy sensitivitet.
Problemet er ikke bare at leiren kan være svak. Problemet er at den kan få et dramatisk styrketap når strukturen brytes ned.
Dette gjør kvikkleire annerledes enn mange andre leirer. Den kan virke stabil så lenge strukturen er intakt, men få flytende eller tilnærmet flytende oppførsel når den blir omrørt.
Hvordan dannes klassisk kvikkleire?
Klassisk norsk kvikkleire er knyttet til marin leire. Dette er leire som opprinnelig ble avsatt i saltvann.
Etter siste istid ble store områder hevet over havnivå. Leire som tidligere lå i havet, ble liggende på land. Over tid kan ferskvann strømme gjennom leiren og vaske ut salt fra porevannet.
Saltinnholdet er viktig fordi det påvirker kreftene mellom leirpartiklene. Når saltet vaskes ut, kan den åpne leirstrukturen bli sårbar. Leiren kan fortsatt ha styrke i urørt tilstand, men bli svært svak når den omrøres.
Derfor er kvikkleire i Norge nært knyttet til marine avsetninger og områder under marin grense.
Saltinnhold i porevannet
Marint avsatt leire ble opprinnelig avsatt i saltvann. Vanlig sjøvann har et saltinnhold på omtrent 35 g/L. Dette saltet finnes i porevannet mellom leirpartiklene og bidrar til å stabilisere den åpne strukturen i marin leire.
Når ferskt grunnvann over lang tid vasker ut saltet, endres kjemien i porevannet. Bindingene mellom partiklene svekkes, og leiren kan utvikle svært lav omrørt skjærfasthet.
I faglig formidling brukes ofte omtrent 2 g/L som et indikativt nivå der bindingskreftene i marin leire kan være sterkt svekket. Andre fagkilder kan bruke andre nivåer, for eksempel rundt 5 g/L for meget sensitiv eller kvikk leire. Saltinnhold alene er derfor ikke en full definisjon av kvikkleire.
Dette er viktig: lavt saltinnhold kan forklare hvorfor marin leire utvikler kvikkleireegenskaper, men det er den målte omrørte skjærfastheten som avgjør om leiren klassifiseres som kvikkleire etter NVE-definisjonen.
Kvikkleire handler derfor ikke bare om leire som jordart. Det handler om samspillet mellom leirpartikler, porevann, saltinnhold, sensitivitet og mekanisk oppførsel.
Marin grense er viktig, men ikke hele definisjonen
Over marin grense er leire normalt ikke avsatt i saltvann. Den kan være avsatt som ferskvannsleire eller i andre ikke-marine miljøer. Slik leire har vanligvis ikke den samme marine strukturen som klassisk kvikkleire utvikles fra.
Under marin grense kan leire være avsatt i saltvann. Den marine leiren kan ha en struktur som er stabil så lenge porevannet har tilstrekkelig saltinnhold. Når saltet vaskes ut, kan strukturen bli sårbar. Da kan leiren utvikle lav omrørt skjærfasthet og høy sensitivitet.
Dette er hovedmodellen for kvikkleire i Norge.
Men marin grense er ikke selve kvikkleiredefinisjonen. Dersom en leire i omrørt tilstand har lav nok skjærfasthet til å oppfylle NVE-definisjonen, er det den mekaniske egenskapen som er avgjørende.
Det betyr ikke at kvikkleire over marin grense er vanlig. Hovedregelen i Norge er fortsatt at kvikkleire vurderes i tilknytning til marine avsetninger under marin grense. Men som faglig nyanse er dette viktig: marin grense er et svært nyttig aktsomhetskriterium, ikke en laboratoriedefinisjon.
Kartlagt marin grense og avgrensning av mulige marine avsetninger kan også bli oppdatert etter hvert som bedre terrengdata, løsmassekart, grunnlagsdata og faglig kunnskap blir tilgjengelig. Den geologiske høyeste havstanden endrer seg ikke, men kartgrunnlaget og tolkningen kan forbedres.
Marin grense forklarer hvor klassisk marin kvikkleire normalt forventes. NVE-definisjonen avgjør om en leire klassifiseres som kvikkleire ut fra mekanisk egenskap.
Bildet er fra kvikkleireskredet på Gjerdrum. Geotekniker AS.
Kan leire over marin grense få kvikk oppførsel?
I norsk formidling knyttes kvikkleire nesten alltid til marin leire under marin grense. Det er riktig som hovedmodell, men det er ikke hele den mekaniske sannheten.
I faglitteraturen er det beskrevet at leire avsatt i ferskvann også kan utvikle kvikk eller svært sensitiv oppførsel under spesielle kjemiske og organiske forhold. J. Österman beskrev blant annet at kvikk oppførsel kan forekomme både i saltutvasket marin leire og i leire avsatt i ferskvann, og at slike leirer kan være knyttet til lavt elektrolyttinnhold i porevannet og nærhet til torv eller humusrike avsetninger.
Slike tilfeller må holdes adskilt fra den vanlige norske kartlogikken for marin leire og kvikkleirefare. De endrer ikke hovedregelen om at klassisk norsk kvikkleire normalt knyttes til marine avsetninger under marin grense. Men de viser at kvikkleire som materialbegrep først og fremst er mekanisk.
En mulig forklaring er at organisk materiale, for eksempel trær, røtter, torv eller humusrike masser, over tid kan påvirke kjemien i porevannet. Når porevannskjemien endres, kan også kreftene mellom leirpartiklene endres. Resultatet kan bli en leire som mekanisk oppfører seg som kvikkleire, selv om den ikke har den klassiske historien med marin avsetning og saltutvasking.
Geotekniker AS har i enkelte faglige vurderinger erfart at svært lav omrørt styrke ikke alltid lar seg forklare enkelt med kartlagt marin grense alene. Slike observasjoner bør vurderes sammen med laboratoriedata, lagdeling, organisk innhold, porevannskjemi og lokal geologisk historie.
Dette er ikke en ny hovedregel. Det er en faglig presisering: kvikkleire er ikke først og fremst en kartetikett. Kvikkleire er en mekanisk materialegenskap.
Kvikkleire struktur
Kvikkleire har en leirstruktur som kan være stabil så lenge den ligger uforstyrret i grunnen. Problemet oppstår når strukturen brytes ned. Da kan leiren miste mye av styrken og få en mer flytende oppførsel.
Dette er grunnen til at kvikkleire kan være vanskelig å vurdere bare ved å se på den. Leiren kan virke fast i naturlig tilstand, men likevel ha svært lav styrke når den blir omrørt eller forstyrret.
Forskjellen mellom uforstyrret og omrørt styrke beskrives ofte med sensitivitet. Høy sensitivitet betyr at leiren mister mye styrke når strukturen brytes ned.
Kvikkleire struktur handler derfor ikke bare om at materialet er leire, men om hvordan leirpartiklene, porevannet og de mekaniske egenskapene virker sammen. For en mer omfattende faglig forklaring av materialegenskapene, se hva er kvikkleire.
Kvikkleire er mer enn en enkel forklaring
Kvikkleire er et komplisert materiale. Den forklares ofte gjennom målbare mekaniske egenskaper, særlig omrørt skjærfasthet. Det er nødvendig, fordi kvikkleire må kunne klassifiseres faglig og undersøkes i laboratorium.
Samtidig er ikke definisjonen alene en full forklaring på hvorfor en bestemt leire har blitt kvikk. Definisjonen beskriver kvikkleire på makroskala: hvordan materialet oppfører seg når det omrøres. Årsaken til at leiren har fått denne egenskapen ligger ofte på mikro- og porevannsnivå.
Leirpartiklenes struktur, kornfordeling, mineralogi, porevannskjemi, saltinnhold, organisk innhold, grunnvannsstrømning og geologisk utviklingshistorie kan alle ha betydning.
Dette gjør kvikkleire vanskeligere enn en enkel terskelverdi. Definisjonen forteller når leiren klassifiseres som kvikkleire. Den forklarer ikke alene hvorfor akkurat denne leiren ble kvikk, hvorfor kvikkleire opptrer i ett lag, men ikke rett over, eller hvorfor to prøver fra nærliggende nivåer kan gi ulike egenskaper.
Sentrale faglige spørsmål er blant annet:
- hvorfor leira er kvikk ett sted, men ikke få centimeter eller meter over
- hvor mye kornfordelingen betyr
- hvor mye mineraltypen betyr
- hvilken rolle organisk innhold spiller
- hvordan porevannskjemi påvirker leirstrukturen
- hvordan grunnvannsstrømning styrer saltutvasking
- hvorfor kvikkleire ofte opptrer i lommer, lag eller soner
- hvorfor enkelte leirer utvikler kvikkleireegenskaper, mens andre ikke gjør det
Dette betyr ikke at kvikkleire er ukjent eller uforståelig. Forskere og geoteknikere har god kunnskap om dannelse, egenskaper og skredmekanismer. Men kvikkleire er ikke et materiale der én enkel forklaring dekker alle lokale variasjoner.
En redelig faglig forståelse må derfor romme begge deler: en klar definisjon basert på omrørt skjærfasthet, og en erkjennelse av at årsakene bak kvikkleirens oppførsel ligger i et komplekst samspill mellom geologi, kjemi, vann og mekanikk.
Hvorfor opptrer kvikkleire lokalt?
Kvikkleire opptrer ikke nødvendigvis jevnt i et helt leirlag. Den kan finnes i lommer, soner eller bestemte lag, mens nærliggende leire kan ha andre egenskaper.
Dette henger sammen med at saltutvasking og kjemisk utvikling ikke skjer likt overalt. Vann kan strømme lettere gjennom enkelte lag, for eksempel sandige eller siltige lag. Nærhet til berg, drenerende lag, lokale grunnvannsbaner og variasjoner i permeabilitet kan påvirke hvor salt vaskes ut og hvor leirstrukturen endres.
Rapporten etter Gjerdrumskredet beskriver nettopp at kvikkleire ofte kan dannes i lommer eller lag, og at tynne lag av grovere materiale, som silt eller sand, kan påvirke hvor raskt salt vaskes ut.
Det er derfor mulig å finne store variasjoner over små avstander. Én prøve kan vise svært lav omrørt skjærfasthet, mens en prøve like over, under eller ved siden av kan gi et annet resultat.
Dette er en av grunnene til at kvikkleire er faglig krevende. Den mekaniske definisjonen er klar, men den lokale fordelingen i grunnen kan være kompleks.
Kornfordeling, mineralogi og vannkjemi
Kornfordeling kan ha betydning for hvordan leiren oppfører seg. Leire med innslag av silt eller sand kan ha andre dreneringsforhold, annen struktur og andre forutsetninger for kjemisk utvikling enn mer homogen leire.
Mineraltypene kan også ha betydning. Ulike leirmineraler har ulike overflateegenskaper og ulik samvirkning med porevannet. Dette kan påvirke hvordan partiklene binder seg til hverandre, og hvordan strukturen reagerer når saltinnhold og vannkjemi endres.
Porevannskjemi er sentralt. Kvikkleire handler ikke bare om mekanikk, men også om kjemiske forhold mellom vann og partikler. Endringer i saltinnhold, ionekonsentrasjon og organisk påvirkning kan påvirke leirpartiklenes stabilitet og dermed materialets oppførsel ved omrøring.
Nyere forskning på norske kvikkleirer peker også på at porevannskjemi kan være mer sammensatt enn en enkel overgang fra sjøvann til ferskvann. Det betyr at total saltmengde, ionetype og kjemisk utviklingshistorie kan ha betydning for om en marin leire faktisk utvikler kvikkleireegenskaper.
Organisk innhold kan også være relevant. Organiske bestanddeler kan påvirke kjemi, struktur og utviklingshistorie. Hvor mye dette betyr i hvert tilfelle, er et faglig spørsmål som må vurderes sammen med øvrige geologiske og geotekniske forhold.
Dette er grunnen til at kvikkleire ikke bør reduseres til én enkel årsaksforklaring. Kvikkleire er et resultat av samspill mellom avsetningsmiljø, mineralogi, kornfordeling, porevann, kjemisk utvikling, grunnvannsstrømning og mekanisk belastningshistorie.
Kvikkleire og sprøbruddoppførsel
Sprøbruddoppførsel betyr at fastheten reduseres betydelig etter at materialet har nådd maksimal fasthet. I stedet for å deformeres gradvis med jevn motstand, kan materialet få et brått fall i styrke.
For kvikkleire er dette særlig kritisk. Når leirstrukturen brytes ned, kan den omrørte skjærfastheten bli ekstremt lav. Leiren kan da oppføre seg som en flytende eller tilnærmet flytende masse.
Dette er grunnen til at kvikkleire ikke bare vurderes som svak leire. Den vurderes som et materiale med potensielt svært stor forskjell mellom urørt styrke og omrørt styrke.
Les mer om områdestabilitet og stabilitet i grunnen.
Kvikkleire, silt og andre sprøbruddmaterialer
NVE-veilederen omfatter ikke bare kvikkleire i snever forstand. Den skal også fange opp skred i leir- og siltmaterialer som kan utvikle seg til større områdeskred.
Det betyr at også andre materialer med sprøbruddegenskaper kan være relevante. Kvikkleire er den mest ekstreme typen, men sprøbruddmateriale kan omfatte flere typer leire og silt med betydelig styrkereduksjon etter brudd.
Dette skillet er viktig faglig. En vurdering handler ikke bare om å sette merkelappen kvikkleire, men om å forstå materialets fasthet, sensitivitet, sprøbruddoppførsel og rolle i en mulig bruddmekanisme.
Hvordan påvises kvikkleire faglig?
Kvikkleire vurderes gjennom geotekniske data, prøvetaking og laboratorieforsøk. Det er særlig den omrørte skjærfastheten som er sentral i selve definisjonen.
Konusforsøk brukes for å bestemme skjærfasthet i leire, blant annet i omrørt tilstand. Resultatene kan brukes til å vurdere om leiren har svært lav omrørt skjærfasthet, slik NVE-definisjonen beskriver.
Laboratorieforsøk kan også brukes for å vurdere leiras styrkeegenskaper, sensitivitet og omrørt fasthet. Slike resultater må tolkes sammen med lagdeling, poretrykk, terreng og geologisk utviklingshistorie.
Les mer om geotekniske laboratorieundersøkelser.
Hvor er det kvikkleire?
Kvikkleire finnes særlig i områder som tidligere lå under havnivå etter siste istid. I Norge betyr det først og fremst lavlandsområder under marin grense, blant annet rundt Oslofjorden, i Trøndelag, på deler av Østlandet og i flere dalfører og fjordområder.
Det betyr likevel ikke at det er kvikkleire overalt under marin grense. Kvikkleire opptrer lokalt, og grunnforholdene kan variere mye over korte avstander. En eiendom kan ligge nær registrerte faresoner uten at hele tomten har samme grunnforhold, og en tomt kan ha krevende leire selv om den ikke ligger inne i en markert faresone.
Offentlige kart kan gi en første indikasjon på hvor kvikkleire kan være relevant, men kartet er ikke en ferdig konklusjon for en konkret tomt. Terreng, skråninger, bekker, erosjon, tidligere skredspor, fyllmasser og planlagt tiltak må vurderes samlet. Les mer om kvikkleirekart i byggesak, løsmasser og grunnundersøkelser.
Ved bygging, graving, fylling eller terrengendring i områder med mulig kvikkleire kan det være behov for geoteknisk vurdering, vurdering av områdestabilitet eller en nærmere kvikkleirerapport.
Kort oppsummert
Kvikkleire er leire som i omrørt tilstand har svært lav skjærfasthet. Etter NVEs definisjon er kvikkleire leire med omrørt skjærfasthet cᵤ,r ≤ 0,5 kPa etter NS8015. Etter ISO 17892-6:2017 tilsvarer dette 0,33 kPa.
Kvikkleire er den mest ekstreme typen sprøbruddmateriale. Den kan ha styrke i urørt tilstand, men miste svært mye styrke når leirstrukturen brytes ned.
Klassisk norsk kvikkleire knyttes vanligvis til marin leire under marin grense og saltutvasking. Men kvikkleire er mekanisk definert. Marin grense forklarer hvor kvikkleire normalt forventes. NVE-definisjonen avgjør hva som klassifiseres som kvikkleire.
Samtidig er kvikkleire mer enn en laboratoriegrense. Definisjonen beskriver materialets oppførsel på makroskala, mens årsaken til at leiren blir kvikk ligger i et komplekst samspill mellom geologi, kjemi, vann, kornfordeling, mineralogi, organisk påvirkning og mekanikk.
Faglige innspill og korrigeringer
Kvikkleire er et komplekst fagtema, og kunnskapen utvikles over tid. Dersom du er fagperson, forsker, professor eller på annen måte arbeider faglig med kvikkleire, sprøbruddmateriale, leirmineralogi, porevannskjemi, saltutvasking eller relaterte geotekniske problemstillinger, tar Geotekniker AS gjerne imot faglige innspill.
Har du korrigeringer, nyere forskning, supplerende forklaringer eller forslag til en mer presis faglig fremstilling, kan du kontakte oss. Målet er at artikkelen skal være faglig redelig, oppdatert og nyttig for både fagpersoner, studenter og andre som ønsker å forstå kvikkleire bedre.
Kontakt Geotekniker AS dersom du ønsker å bidra med faglige innspill eller supplerende kunnskap.
Referanser
- NVE. Veileder 1/2019 – Sikkerhet mot kvikkleireskred. Norges vassdrags- og energidirektorat.
- NGU. Hva er kvikkleire og hvor finnes den i Norge? Norges geologiske undersøkelse.
- NGU. Slik fungerer marin grense og mulighet for marin leire-kartet Norges geologiske undersøkelse.
- NGU. Om kart over marin grense Norges geologiske undersøkelse.
- NGU. Usikkerheter ved bruk av “Marin grense og mulighet for marin leire”-kartet Norges geologiske undersøkelse.
- NGU. Produktark: Mulighet for marin leire Norges geologiske undersøkelse.
- Gjerdrumutvalget. Årsakene til kvikkleireskredet i Gjerdrum 2020.
- NOU 2022:3. På trygg grunn – Bedre håndtering av kvikkleirerisiko.
- Österman, J. Studies on the Properties and Formation of Quick Clays. Clays and Clay Minerals.
- NGU. Geologi for samfunnet – NGU rapport 2012.040. Rapporten omtaler blant annet saltinnhold, sensitivitet og klassiske referanser som Rosenqvist og Bjerrum.
- Helle, T. E. og Aagaard, P. Pore-water chemistry and the development of Norwegian quick clays. Norwegian Journal of Geology.
Ofte stilte spørsmål om kvikkleire
Hva er kvikkleire?
Kvikkleire er leire som i omrørt tilstand har svært lav skjærfasthet. I NVE Veileder 1/2019 defineres kvikkleire ut fra omrørt skjærfasthet cᵤ,r ≤ 0,5 kPa etter NS8015.
Er kvikkleire det samme som sprøbruddmateriale?
Kvikkleire er den mest ekstreme typen sprøbruddmateriale. Sprøbruddmateriale omfatter leire og silt som får betydelig reduksjon i fasthet etter at maksimal fasthet er nådd.
Er kvikkleire definert av marin grense?
Nei. Marin grense er et svært viktig geologisk aktsomhetskriterium, men kvikkleire er definert mekanisk. Det avgjørende er om leiren har svært lav omrørt skjærfasthet.
Kan kvikkleire finnes over marin grense?
Klassisk norsk kvikkleire knyttes normalt til marin leire under marin grense. Samtidig er kvikkleire mekanisk definert. Leire over marin grense kan i spesielle tilfeller få svært lav omrørt skjærfasthet, blant annet ved særskilte kjemiske og organiske forhold. Slike tilfeller er ikke hovedregelen i Norge, men de viser at den mekaniske definisjonen er avgjørende.
Hva betyr saltinnholdet i porevannet?
Saltinnholdet i porevannet påvirker bindingene mellom leirpartiklene. Marint avsatt leire ble opprinnelig avsatt i saltvann med omtrent 35 g/L salt. Når saltinnholdet vaskes ut og blir svært lavt, kan bindingene svekkes og leiren kan utvikle kvikkleireegenskaper.
Er 2 g/L en absolutt grense for kvikkleire?
Nei. Omtrent 2 g/L brukes ofte som et indikativt nivå der bindingskreftene i marin leire kan være sterkt svekket. Saltinnhold alene definerer likevel ikke kvikkleire. Det avgjørende er målt omrørt skjærfasthet.
Hvorfor blir kvikkleire flytende?
Kvikkleire kan få flytende oppførsel fordi leirstrukturen brytes ned ved omrøring. Når strukturen kollapser, blir den omrørte skjærfastheten svært lav.
Hva betyr sensitivitet i kvikkleire?
Sensitivitet beskriver forholdet mellom urørt og omrørt skjærfasthet. Kvikkleire har svært lav omrørt skjærfasthet og kan derfor ha høy sensitivitet.
Hva er konusforsøk?
Konusforsøk er et laboratorieforsøk der en konus presses ned i leiren. Forsøket brukes til å bestemme skjærfasthet, blant annet omrørt skjærfasthet i leire.
Hvorfor er kvikkleire fortsatt et forskningsfelt?
Kvikkleire er fortsatt et forskningsfelt fordi definisjonen bygger på målbar mekanisk oppførsel, mens årsakene ligger i komplekse mikroforhold. Kornfordeling, mineralogi, porevannskjemi, organisk innhold, saltutvasking og grunnvannsstrømning kan alle påvirke om en leire utvikler kvikkleireegenskaper.
Er all marin leire kvikkleire?
Nei. Marin leire er ikke automatisk kvikkleire. Kvikkleire er leire som har utviklet svært lav omrørt skjærfasthet, ofte etter langvarig saltutvasking i marine avsetninger.
Hva betyr omrørt skjærfasthet?
Omrørt skjærfasthet er styrken leiren har etter at den naturlige strukturen er brutt ned. For kvikkleire er denne styrken ekstremt lav.
Hva er grensen for kvikkleire?
I NVE Veileder 1/2019 er kvikkleire definert ut fra omrørt skjærfasthet cᵤ,r ≤ 0,5 kPa etter NS8015. Etter ISO 17892-6:2017 tilsvarer dette 0,33 kPa.