Hengende daler er dannet gjennom breerosjon under istidene og kjennetegnes ofte av store høydeforskjeller, bratte dalsider og fossefall.
Hva er en hengende dal?
En hengende dal er en dal der dalbunnen ligger vesentlig høyere enn bunnen av hoveddalen den munner ut i. Overgangen mellom dalene er ofte bratt, slik at sidedalen ser ut til å «henge» over hoveddalen.
Hengende daler har vanligvis et U-formet tverrsnitt fordi de er formet av isbreer. Landskapsformen forekommer særlig i fjellområder og langs norske fjorder.
Typiske kjennetegn er:
- En sidedal som munner ut høyt over hoveddalens bunn.
- En tydelig og ofte bratt terrengovergang mellom dalene.
- Et U-formet dalprofil etter tidligere breerosjon.
- Fosser, stryk eller trange gjel der vannet renner ned mot hoveddalen.
Hengende daler er en karakteristisk del av Norges istidslandskap og viser hvordan isbreer har formet terrenget gjennom lange geologiske tidsperioder.
Hvordan dannes hengende daler?
Hengende daler dannes hovedsakelig som følge av ulik erosjon i hoveddaler og sidedaler under istidene.
En stor isbre beveget seg gjennom hoveddalen, mens mindre sidebreer strømmet ned fra tilstøtende daler. Hovedbreen hadde vanligvis større istykkelse og større erosjonsevne enn sidebreene.
Gjennom lang tid gravde hovedbreen derfor dalbunnen dypere ned enn breene i sidedalene.
Da isen smeltet, ble høydeforskjellen mellom dalene synlig. Sidedalene lå igjen på et høyere nivå, mens hoveddalen var betydelig dypere.
Denne prosessen er et resultat av breerosjon, der isbreer sliper og løsner bergmateriale gjennom skuring og plukking.
Hvorfor varierer høydeforskjellen mellom dalene?
Høydeforskjellen mellom en hengende dal og hoveddalen kan variere betydelig. I enkelte områder er forskjellen relativt beskjeden, mens den andre steder utgjør flere hundre meter.
Forskjellen skyldes ikke nødvendigvis at sidedalen har blitt hevet. Den oppstår hovedsakelig fordi hoveddalen er erodert dypere enn sidedalen.
Hvor kraftig breerosjonen har vært, påvirkes blant annet av:
- Bretykkelse: Store breer kan utøve høyere trykk mot underlaget, men tykkelsen alene bestemmer ikke erosjonsgraden.
- Isbevegelse: Breens bevegelse og forholdene ved brebunnen påvirker hvor effektivt bergmateriale løsnes og transporteres.
- Berggrunn: Bergartens styrke, oppsprekking og svakhetssoner påvirker motstanden mot erosjon.
- Smeltevann: Vanntrykk og dreneringsforhold ved brebunnen kan påvirke både brebevegelsen og erosjonsprosessene.
Samspillet mellom disse forholdene forklarer hvorfor enkelte sidedaler ligger svært høyt over hoveddalen, mens andre har mindre høydeforskjeller.
Hengende daler, fosser og tilpasningsgjel
Hengende daler er nært knyttet til dannelsen av fosser i det norske landskapet.
Når en bekk eller elv renner ut av en hengende dal, må vannet passere den bratte høydeforskjellen ned til hoveddalen. Dette kan føre til at det dannes en foss eller en strekning med kraftige stryk.
Over tid kan rennende vann grave seg ned i berggrunnen og danne et tilpasningsgjel.
Et tilpasningsgjel er et trangt og bratt elvegjel som utvikles når elven eroderer seg ned gjennom terrengovergangen mellom den hengende dalen og hoveddalen.
Dette er et eksempel på hvordan elveerosjon kan videreutvikle landskapsformer som opprinnelig ble dannet av isbreer.
Fosser og tilpasningsgjel er derfor vanlige, men ikke nødvendige kjennetegn ved hengende daler.
Hengende daler i Norge – eksempler
Hengende daler finnes mange steder i Norge, særlig på Vestlandet, i Nord-Norge og i fjellområder med tydelige spor etter istidene.
Sanddalen i Vang, Innlandet, er et karakteristisk eksempel. Dalen ligger nord for Vangsmjøse og munner ut flere hundre meter over hoveddalens bunn. Elven Leineåne har gravd ut et tilpasningsgjel ned mot Vangsmjøse.
Heimredalen på Vestvågøy i Lofoten er et annet eksempel, der en hengende dal avsluttes mot en markert, bratt dalende.
Også langs norske fjorder finnes mange hengende sidedaler. Her kan høydeforskjellene være store fordi hovedbreene har gravd fjorddalene betydelig dypere enn sidedalene.
Tilsvarende høydeforskjeller finnes også under vann, der sidefjorder kan munne ut over bunnen av en vesentlig dypere hovedfjord.
Forskjellen på hengende dal, U-dal og V-dal
En hengende dal og en U-dal er ikke to helt forskjellige dalformer.
En U-dal beskrives ut fra tverrsnittet, som vanligvis har en relativt bred dalbunn og bratte dalsider etter breerosjon.
En hengende dal beskrives derimot ut fra høydeforholdet mellom en sidedal og hoveddalen.
En hengende dal er derfor vanligvis selv en U-dal, men den ligger høyere enn dalen den munner ut i.
Til sammenligning er en V-dal hovedsakelig formet av rennende vann og skråningsprosesser. V-daler har normalt et smalere, V-formet tverrsnitt.
Forskjellen viser hvordan isbreer og elver gjennom lange tidsperioder har formet det norske landskapet. En hengende dal kan dessuten ha et mindre V-formet elvegjel i bunnen, dannet etter at isen smeltet.
Faglige kilder
Fagansvarlig geotekniker og daglig leder i Geotekniker AS. Han har M.Sc. i faststoffmekanikk (UiO) med videreutdanning i geoteknikk (NTNU, OsloMet) og hydrologi (NMBU). Han har 20 års ingeniørerfaring, blant annet fra Det Norske Veritas, hvorav de siste 12 årene er innen geoteknikk, blant annet som kommunegeotekniker i Lørenskog kommune og i Bane NOR. Geotekniker AS har sentral godkjenning fra DiBK i tiltaksklasse 3.