Delta – hva er et delta, og hvordan dannes det?

Et delta er en landform som dannes når en elv transporterer sand, grus, silt og andre sedimenter ut i en innsjø eller havet

Når vannets transportevne avtar, avsettes materialet og bygger gradvis opp et delta. Deltaer kjennetegnes ofte av en relativt flat deltaslette, en skrånende deltafront og lagdelte løsmasser som kan strekke seg langt under vannoverflaten.

I Norge finnes både aktive elvedeltaer og eldre deltaavsetninger fra tiden etter siste istid. Deltaer er viktige i geologi og hydrologi, men har også betydning for geoteknikk. Variasjoner i lagdeling, grunnvann, erosjon og skråningsstabilitet kan påvirke hvordan slike områder kan bebygges og utnyttes.

Hva er et delta?

Et delta er en avsetningsform som utvikles der en sedimentførende elv møter et større vannbasseng, vanligvis en innsjø, fjord eller et havområde.

Elven transporterer løsmasser fra nedbørfeltet. Når vannet strømmer ut i et større basseng, reduseres ofte strømhastigheten og evnen til å transportere sedimenter. Materialet avsettes, og over tid kan det bygges opp en sammenhengende landform.

Et typisk delta kan deles inn i en deltaslette over vann, en grunnere deltaplattform under vann og en skrånende deltafront mot dypere vann. Lenger ute kan finere sedimenter danne bunnavsetninger.

Store deler av et delta kan dermed ligge under vann. Det som fremstår som en flat slette på land, kan være toppen av et betydelig større geologisk avsetningssystem.

Deltaer består av sedimenter som er transportert og avsatt over tid. Materialene kan ha tilsvarende egenskaper som en elveavsetning, men elveavsetninger forekommer også langs elveløp og andre steder utenfor deltaområder.

Hvordan dannes et delta?

Deltadannelse skjer gjennom en kombinasjon av erosjon, transport og sedimentasjon.

Elver løsner og transporterer materiale fra berggrunn, løsmasser og elvebredder. Grovere partikler kan bevege seg langs elvebunnen, mens finere sedimenter kan holdes svevende i vannmassene. Når elven når en innsjø eller havet, endres strømforholdene, og sedimentene kan avsettes i og utenfor elvemunningen.

Hvor raskt og hvor mye deltaet bygges opp, avhenger blant annet av mengden sedimenter fra vassdraget, vannføringen, kornstørrelsen, vanndybden og terrengformen ved elvemunningen. Bølger, tidevann, strømforhold og regulering av vannstanden kan også påvirke utviklingen.

Den samlede sedimenttransporten er avgjørende for hvor mye materiale som tilføres deltaområdet.

Grovere partikler fraktes ofte som bunntransport, der sand, grus og stein ruller, glir eller beveger seg i sprang langs bunnen. Finere partikler kan transporteres i suspensjon og avsettes lenger ute i vannbassenget.

Når sedimenttilførselen er tilstrekkelig stor sammenlignet med borttransporten, kan deltaet vokse utover. Denne fremveksten betegnes som progradasjon.

Det er likevel ikke slik at alle elvemunninger utvikler tydelige deltaer. Kraftige bølger, tidevannsstrømmer eller andre transportprosesser kan føre materialet videre og hindre oppbyggingen.

Elvedelta – der elven møter innsjø eller hav

Et elvedelta dannes når elvetransporterte sedimenter akkumuleres ved en elvemunning.

Deltaets utforming avhenger av forholdet mellom tilførselen av sedimenter og prosessene som omfordeler materialet i vannbassenget. Der elven dominerer, kan deltaet få tydelige forgreininger av elveløpet. Der bølger eller tidevann dominerer, fordeles sedimentene i større grad langs kysten eller i munningsområdet.

I innsjøer kan grovere sedimenter bygge opp grunne banker og deltafronten, mens finere materiale føres videre mot dypere vann. Sesongmessige vannstandsendringer kan ha stor betydning for hvor avsetningene dannes.

I hav og fjorder påvirkes sedimentasjonen i tillegg av bølger, tidevann og kyststrømmer.

Elvedeltaer i norske fjorder kan være bygget ut i forholdsvis dypt vann. Dette kan gi bratte deltafronter og betydelige høydeforskjeller mellom den øvre deltaflaten og sjøbunnen.

Deltaslette – den flate delen av deltaet

En deltaslette er den relativt flate delen av et delta som ligger over vann ved vanlig vannstand. Den utvikles når elven avsetter sedimenter på deltaets øvre flate, særlig under flom og ved endringer i elveløpene.

Deltasletten består ofte av sand, grus og silt, men kan også inneholde finkornige sedimenter og organisk materiale i tidligere elveløp, forsenkninger og laguner.

På samme deltaslette kan det finnes aktive elveløp, forgreininger, gamle gjenfylte løp, naturlige elvevoller og lavtliggende områder som oversvømmes under flom.

Ved oversvømmelser kan det dannes en flomavsetning når vannet mister transportevne og legger igjen sedimenter på deltasletten.

Begrepene deltaslette og deltaflate brukes om beslektede deler av deltaets øvre overflate. I geologisk kartlegging brukes deltaflate blant annet som betegnelse på den flate overflaten til en deltaavsetning. En gammel deltaflate kan være hevet over dagens vannstand og ikke lenger ha aktiv sedimentasjon.

Deltaplattformen må skilles fra deltasletten. Dette er den grunnere delen under vann, som i enkelte deltaer strekker seg fra deltaslettens ytterkant mot den brattere deltafronten.

NVE beskriver for eksempel deltaplattformen i Nordre Øyeren som grunne arealer med mudderbanker mellom deltasletten og skråningen mot dypbassenget.

En deltaslette kan dermed være del av et langt større sedimentært system enn det som er synlig fra land.

Forskjellen mellom deltaslette og elveslette

En elveslette dannes gjennom erosjon og avsetning langs et elveløp, gjerne over tid når elven flytter seg sideveis gjennom landskapet.

En deltaslette dannes som den øvre delen av et delta ved utløpet til en innsjø eller havet.

Begge landformene kan inneholde gamle elveløp, flomavsetninger og varierende løsmasser. Forskjellen ligger særlig i den geologiske plasseringen og måten avsetningssystemet er utviklet på.

Hvorfor er deltasletter viktige i geoteknikk?

Deltasletter kan fremstå som attraktive byggearealer fordi terrenget ofte er flatt.

En flat terrengoverflate gir imidlertid ikke nødvendigvis ensartede grunnforhold. Gamle elveløp kan være fylt med finstoff og organisk materiale, mens tilgrensende områder kan bestå av sand og grus. Det kan også finnes bløtere sedimenter under de øvre deltaavsetningene.

Ved bygging kan dette påvirke setninger, fundamentering, gravearbeider og stabilitet.

Deltaslettens overflate alene gir derfor ikke tilstrekkelig informasjon om byggegrunnens egenskaper.

Deltaets oppbygning – topplag, skrålag og bunnlag

Et klassisk delta kan ha en karakteristisk oppbygning med horisontale eller svakt hellende topplag, skrånende lag mot deltafronten og finkornige bunnlag. Disse omtales ofte med de engelske begrepene topset, foreset og bottomset.

Topplag (topset) utgjør den øvre delen av deltaavsetningen og består gjerne av relativt flattliggende sedimentlag, avsatt i elveløp, på banker eller ved oversvømmelse av deltasletten. Materialet kan inneholde sand og grus, men sammensetningen varierer med avsetningsmiljøet.

Skrålag (foreset) dannes når sedimenter avsettes langs den fremvoksende deltafronten. Lagene heller utover mot det dypere vannet og viser hvilken retning deltaet har vokst i. Lagretning, materialegenskaper og helning kan ha betydning for drenering og stabilitet.

Bunnlag (bottomset) dannes når finere sedimenter synker til bunns lenger ute i vannbassenget. De kan bestå av silt, leire og annet finmateriale og bli liggende under yngre sand- og gruslag etter hvert som deltaet vokser utover.

Relativt faste og permeable masser nær overflaten representerer derfor ikke nødvendigvis grunnforholdene i større dybde.

Grunnens egenskaper påvirkes blant annet av kornfordeling, lagdeling, avsetningshistorikk og senere belastning.

Den klassiske tredelingen beskriver en idealisert deltatype. Ikke alle deltaer har like tydelige laggrenser eller samme oppbygning.

Deltafront – helning, sedimentasjon og stabilitet

Deltafronten er den skrånende delen av deltaet som ligger mellom de grunnere deltaområdene og det dypere vannbassenget.

Ettersom elven tilfører nye sedimenter, kan deltafronten gradvis flytte seg utover. Materiale avsettes på skråningen og bygger opp nye lag over eldre avsetninger.

Helningen varierer med sedimentenes egenskaper, vanndybde, avsetningsforhold og påvirkningen fra strømmer og bølger.

I enkelte norske fjorder kan deltafronten strekke seg ned gjennom betydelige vanndyp. Det innebærer at den geoteknisk relevante skråningen ikke nødvendigvis er synlig fra land.

Hvorfor kan deltafronten være ustabil?

Når et delta vokser utover, kan nye sedimenter påføre underliggende masser økt belastning.

Stabiliteten påvirkes blant annet av skråningens helning, lagdeling, svake sedimentlag, erosjon ved skråningsfoten og endringer i poretrykk.

Menneskelige tiltak, blant annet utfylling i sjø, kan også øke belastningen på en deltafront.

Raske endringer i vannstand kan gi ugunstige forhold dersom poretrykk i sedimentene ikke rekker å tilpasse seg vannstanden utenfor skråningen.

Dersom stabiliteten er utilstrekkelig, kan det oppstå utglidninger eller undersjøiske skred. I enkelte tilfeller kan slike hendelser utvikle seg bakover og påvirke arealer nær deltafronten.

Dette betyr ikke at alle deltafronter er ustabile. Det betyr at topografien under vann, sedimentenes egenskaper og påvirkningen fra vannstandsendringer kan ha stor betydning for sikkerheten.

Ved vurdering av slike områder er prinsippene for skråningsstabilitet relevante også når store deler av skråningen ligger under vann.

Elvedelta, breelvdelta og isranddelta – hva er forskjellen?

Norske deltaavsetninger har ulik opprinnelse. Det er særlig viktig å skille mellom deltaer som bygges opp av dagens elver, og eldre deltaer dannet av smeltevann fra isbreer.

Et elvedelta dannes ved at en elv avsetter sedimenter i en innsjø eller havet.

Et breelvdelta dannes når smeltevann fra en isbre transporterer sedimenter ut i et vannbasseng.

Et isranddelta er en type breelvdelta som bygges opp ved eller nær iskanten.

Etter siste istid ble store breelvdeltaer dannet flere steder i Norge, blant annet på Østlandet.

En breelvavsetning kan inneholde sorterte sand- og grusmasser med tydelig lagdeling etter transport med smeltevann. Slike avsetninger kan forekomme både i deltaer og i andre landformer dannet av breelver.

Fossile deltaer, landheving og marin grense

Et fossilt delta er et delta som ikke lenger bygges opp under de opprinnelige avsetningsforholdene.

Landhevingen etter siste istid har ført til at mange tidligere deltaflater nå ligger høyt over dagens havnivå. De kan fremstå som terrasser, flate høydedrag eller andre markerte terrengformer.

Gamle marine deltaflater kan være knyttet til tidligere havnivå og områdets marine grense, som angir det høyeste nivået havet nådde etter siste istid.

Selv om den opprinnelige sedimentasjonen har opphørt, kan lagdelingen fortsatt ha betydning for grunnvann, erosjon og byggegrunn.

Nordre Øyeren – et aktivt elvedelta

Nordre Øyeren ved Fetsund i Akershus er et velutviklet eksempel på et aktivt elvedelta.

Glomma, Leira og Nitelva tilfører sedimenter til området. Over tid har transport og avsetning av materiale bygd opp et delta med elveløp, øyer, grunne banker og en omfattende deltaslette.

I NVE rapport 3/2002 beskrives hvordan vannstandsreguleringen har påvirket deltaets utvikling.

Glomma står for de klart største sedimenttilførslene. NVE målte en gjennomsnittlig suspensjonstransport på omtrent 500 000 tonn per år ved Bingsfoss i perioden 1995–1999.

Den årlige midlere suspensjonstransporten fra Leira og Nitelva ble anslått til henholdsvis 90 000 og 18 000 tonn.

Tallene viser hvor store sedimentmengder et vassdrag kan transportere, men også hvor mye transporten kan variere mellom elver og fra år til år.

Vannstandsregulering og deltaets utvikling i Øyeren

NVE dokumenterte at vannstandsreguleringen i Øyeren gradvis hadde endret sedimentasjonsforholdene.

Før reguleringene var den gjennomsnittlige årlige vannstandsvariasjonen omkring 8 meter i perioden 1852–1861. I NVEs rapport fra 2002 ble variasjonen under det daværende regimet beskrevet som redusert til omkring 2–3 meter.

Denne endringen påvirket hvor sedimentene ble avsatt. Materiale som tidligere kunne føres lenger ut mot deltafronten, ble i større grad avsatt høyere opp i deltaområdet.

Deltasletten kunne dermed bygges opp og vokse utover den grunnere deltaplattformen.

NVEs undersøkelser viser hvordan regulering av vannstand ikke bare påvirker oversvømmelse, men også fordelingen av sedimenter og den videre utviklingen av et delta.

Flommen i 1995 – store sedimentavsetninger på deltasletten

Under flommen i 1995 anslo NVE at omtrent 400 000 tonn sedimenter ble avsatt på deltasletten i Nordre Øyeren.

De største målte tykkelsene langs enkelte sideløp var mellom 20 og 30 cm, og sedimenttykkelsen avtok raskt med økende avstand fra elvebredden.

Dette var lokale observasjoner fra én flomhendelse og må ikke tolkes som en årlig sedimentasjonsrate.

NVE beskriver også at enkelte områder fikk langt større avsetninger. Ved Jushaugsand ble det stedvis registrert sedimentmektigheter på omkring én meter.

Eksemplet viser at en deltaslette kan endre seg betydelig gjennom enkelthendelser, samtidig som erosjon og avsetning varierer sterkt fra sted til sted.

Hauerseterdeltaet – et gammelt breelvdelta ved Gardermoen

Hauerseterdeltaet på Romerike er et av Norges store breelvdeltaer, bygget opp ved brefronten mot slutten av siste istid.

Norges geologiske undersøkelse beskriver avsetningen i NGU Skrifter 76, utgitt av Oddvar Longva i 1987.

Store mengder smeltevann fra innlandsisen transporterte sand, grus og andre løsmasser ut i havet, som den gangen lå omkring 205 meter over dagens havnivå i dette området.

De grovere sedimentene ble avsatt nærmere brefronten og i deltaet, mens finere materiale ble ført videre ut i den daværende Romeriksfjorden.

Deltaavsetningene ved Li og Trandum ble bygget opp i forbindelse med isens tilbaketrekning og utgjør deler av det store Hauerseterdeltaet, også omtalt som Gardermodeltaet.

Senere landheving førte til at de gamle deltaflatene ble liggende høyt over dagens havnivå. Gardermoen lufthavn ligger i dag på deler av dette store avsetningssystemet.

Hauerseterdeltaet viser hvordan en gammel deltaavsetning kan danne et forholdsvis flatt landskap, samtidig som sedimentenes oppbygning og egenskaper fortsatt har betydning for grunnvann og byggegrunn.

Delta og flom – sedimentasjon, erosjon og endrede elveløp

Deltaer er dynamiske landskap som påvirkes av vannføringen og sedimenttransporten i vassdraget.

Under flom kan transporten av sand, silt og grus øke betydelig. Når vannet brer seg utover deltasletten og hastigheten avtar, kan sedimenter avsettes på oversvømte områder.

Samtidig kan vannet andre steder grave i elvebunnen eller undergrave elvebredder. Elveløp kan flytte seg, deles eller få nye strømningsmønstre.

Et delta utvikler seg derfor ikke nødvendigvis jevnt utover. Noen områder vokser, mens andre mister materiale.

Særlig langs elveløp og skråninger kan erosjon fjerne sedimenter som tidligere har bidratt til terrengstabiliteten.

For eksisterende og planlagt bebyggelse er det nødvendig å skille mellom deltaets geologiske utvikling og den aktuelle flomfaren for et bestemt område.

Et område kan være geologisk klassifisert som delta uten at hele området nødvendigvis er flomutsatt i dag. Omvendt kan flomfare forekomme på arealer der dagens terreng ikke lenger viser tydelige spor etter aktiv deltadannelse.

Delta og geoteknikk – grunnforhold og stabilitet

Deltaavsetninger kan inneholde store variasjoner i jordarter, lagdeling, grunnvannsforhold og fasthet.

Fra et geoteknisk perspektiv er dette viktig fordi en deltaavsetning ikke kan vurderes som ett homogent jordlag.

Løsmassene er avsatt gjennom forskjellige prosesser og under skiftende vannførings- og sedimentasjonsforhold. Dette kan gi betydelige forskjeller mellom områder som ligger nær hverandre.

Lagdeling og setninger i deltaavsetninger

Sedimenter i et delta kan bestå av vekslende lag med sand, grus, silt og leire. Disse materialene har forskjellige egenskaper når de belastes av bygninger, veier, fyllinger eller andre konstruksjoner.

Sand og grus kan i mange tilfeller gi gode fundamenteringsforhold, men dette avhenger blant annet av lagringstetthet, lagtykkelse og underliggende masser.

Finkornige eller organiske lag kan være mer kompressible og medføre økte eller differensielle setninger.

En grunnundersøkelse bør derfor ved behov kartlegge hvordan jordlagene varierer både horisontalt og i dybden.

Grunnvann og poretrykk i deltaområder

Deltaer ligger ofte nær innsjøer eller havområder, og grunnvannsnivået kan være påvirket av vannstanden i det tilgrensende bassenget.

Permeable sand- og gruslag kan stå i hydraulisk kontakt med vannmassene, mens finkornige lag kan forsinke utjevningen av poretrykk.

Ved raske vannstandsendringer kan det oppstå ugunstige forhold dersom vannstanden utenfor en skråning synker raskere enn poretrykket i grunnen reduseres.

Da kan den stabiliserende virkningen fra vannet på utsiden av skråningen avta før trykkforholdene inne i massene har tilpasset seg.

Dette er en av flere grunner til at grunnvann og poretrykk kan være avgjørende ved geoteknisk vurdering av deltaområder.

Erosjon og stabilitet langs elvebredder

Elvebredder i deltaområder består ofte av løsmasser som kan være sårbare for erosjon.

Dersom elveerosjon graver i skråningsfoten, kan stabiliteten reduseres. Dette kan være relevant selv om bygninger eller andre tiltak ligger høyere enn flomvannstanden.

Et dokumentert eksempel er en utglidning ved Fautøya i Nordre Øyeren den 27. juni 1995, etter den store vårflommen.

NVE beskriver at omtrent 3 meter av elvebredden gled ut over en strekning på rundt 15 meter. Rapporten vurderer det som sannsynlig at utglidningen hadde sammenheng med kraftig erosjon ved skråningsfoten under flommen, kombinert med forhøyet porevanntrykk da vannstanden sank.

Hendelsen illustrerer hvorfor erosjon, vannstandsutvikling og grunnens stabilitet må vurderes i sammenheng. En avtagende vannstand innebærer ikke nødvendigvis at stabilitetsforholdene umiddelbart blir gunstigere.

I enkelte områder kan marine leiravsetninger under eller nær deltaavsetningene også inneholde kvikkleire eller annet sprøbruddmateriale.

Dette kan ikke fastslås bare fordi et område er kartlagt som delta. Forekomsten må vurderes ut fra avsetningshistorien og dokumenterte grunnforhold.

Bygging på deltaavsetninger – hva må undersøkes?

Deltaområder kan være aktuelle for boliger, industri, veier og annen infrastruktur. Mange slike områder har forholdsvis flatt terreng og fremstår som velegnede byggearealer.

Samtidig kan deltaavsetningene ha egenskaper som krever nærmere geoteknisk vurdering.

Før bygging eller større terrenginngrep kan det være nødvendig å avklare hvilke løsmasser som finnes under terreng, om det forekommer bløte eller setningsutsatte lag, og hvor tykke de forskjellige jordlagene er.

Det kan også være nødvendig å undersøke grunnvann og poretrykk, erosjons- og flomforhold, belastningen fra eksisterende eller planlagte fyllinger og stabiliteten til nærliggende skråninger.

Skråninger under vann kan være relevante selv om selve byggetiltaket ligger på en flat deltaslette.

Undersøkelsesbehovet avhenger av tiltakets størrelse, grunnforholdene og hvilken dokumentasjon som allerede finnes.

Ved usikre grunnforhold kan en geoteknisk undersøkelse gi nødvendig informasjon om lagdeling, materialegenskaper og stabilitet.

Resultatene kan blant annet brukes ved valg av fundamentering og vurdering av nødvendige tiltak for å ivareta byggegrunnens egenskaper.

En innledende geoteknisk vurdering kan avklare om eksisterende dokumentasjon er tilstrekkelig, eller om det er behov for ytterligere undersøkelser.

Det avgjørende er ikke bare om området er klassifisert som delta, men om det finnes tilstrekkelig kunnskap til å dokumentere sikker byggegrunn for det aktuelle tiltaket.

Ofte stilte spørsmål om delta

Hva er et delta i geografi?

Et delta er en landform som dannes når en elv avsetter sedimenter ved utløpet til en innsjø eller havet. Sedimentene bygger gradvis opp en avsetning som kan strekke seg både over og under vann.

Hva er en deltaslette?

En deltaslette er den relativt flate delen av et delta som ligger over vann ved vanlig vannstand. Den er dannet av sedimenter fra elveløp og oversvømmelser og kan inneholde gamle elveløp, banker og flomavsetninger.

Hva er forskjellen mellom deltaslette og deltafront?

Deltasletten er den øvre, forholdsvis flate delen av deltaet. Deltafronten er den skrånende delen mot dypere vann. Mellom deltasletten og deltafronten kan det også finnes en grunn deltaplattform under vann.

Hva består et delta av?

Et delta består av sedimenter som sand, grus, silt og leire. Fordelingen varierer med vannføring, transportforhold og avsetningsmiljø. Et klassisk delta kan ha topplag, skrålag og bunnlag.

Hva er et breelvdelta?

Et breelvdelta er et delta bygget opp av sedimenter som er transportert med smeltevann fra en isbre. Et isranddelta er en type breelvdelta dannet ved eller nær iskanten. Mange norske breelvdeltaer ble dannet mot slutten av siste istid.

Hvor finnes deltaer i Norge?

Deltaer finnes ved mange norske elvemunninger. Nordre Øyeren er et kjent aktivt elvedelta, mens Hauerseterdeltaet på Romerike er et eksempel på et gammelt breelvdelta.

Er det trygt å bygge på en deltaslette?

Det kan være gode byggeforhold på en deltaslette, men dette må vurderes konkret. Lagdeling, bløte sedimenter, grunnvann, erosjon og stabilitet kan variere betydelig innenfor samme deltaområde.

Geoteknisk vurdering av deltaområder

Deltaavsetninger viser hvordan vann og sedimenter har formet landskapet gjennom lang tid. For geoteknisk planlegging er det særlig viktig å forstå at en tilsynelatende flat overflate kan dekke over lagdelte masser, gamle elveløp og underliggende sedimenter med andre egenskaper.

Geotekniker AS bistår med geotekniske vurderinger, undersøkelser og prosjektering av byggegrunn. Dersom et planlagt tiltak ligger på deltaavsetninger eller i et område med usikre løsmasser, kan en faglig vurdering avklare hvilke forhold som må dokumenteres.

Kontakt Geotekniker AS for en vurdering av grunnforholdene og behovet for videre undersøkelser.

Kilder