Geologisk kart over Norge – finn NGU-kart og forstå geologien

I Norge er Norges geologiske undersøkelse (NGU) den viktigste kilden til geologiske kart over fastlandet. Kartene gir informasjon om blant annet berggrunn, leire, morene, sand, grus, forkastninger og geologiske avsetninger.

Geologiske kart brukes av alt fra privatpersoner som vil undersøke grunnen på en eiendom, til geologer, geoteknikere, utbyggere og offentlige myndigheter. Her finner du de viktigste karttjenestene, en forklaring på fargene og en oversikt over hvordan geologiske kart brukes i Norge – blant annet i Oslo og Oslofeltet.

Geologisk kart over Norge – finn riktig kart

NGU tilbyr digitale geologiske kart som dekker fastlands-Norge, men kartleggingens detaljgrad og kvalitet varierer fra område til område. Hvilket kart du bør åpne, avhenger av hva du ønsker å undersøke.

De viktigste karttjenestene er:

Karttjeneste	Hva kartet viser
NGU geologiske kart	Samlet oversikt over geologiske kart og karttjenester i Norge
NGU berggrunnskart	Bergarter, geologiske enheter, forkastninger og andre strukturer
NGU løsmassekart	Morene, leire, sand, grus, elveavsetninger, marine avsetninger og andre løsmasser
NADAG – grunnundersøkelser hos NGU	Registrerte geotekniske boringer og tilgjengelige grunnundersøkelser
NGU kart over marin grense	NGUs kart for marin grense og mulighet for marin leire – velg dette karttemaet i NGUs oversikt
NGU radonkart	Geologiske forhold og måledata som brukes til å vurdere radonaktsomhet

For de fleste er det nyttig å begynne med NGUs geologiske kart og deretter velge berggrunn eller løsmasser. Søker du etter «NGU kart», er det ofte nettopp disse karttjenestene du trenger. Skal du undersøke en bestemt tomt, er det ofte nødvendig å bruke flere kart samtidig. NGU tilbyr også andre geologiske karttjenester, blant annet for mineralressurser, grunnvann og geofysiske undersøkelser.

Geologiske kart må ikke forveksles med vanlige topografiske kart. Et topografisk kart viser blant annet høyder, veier, vann og terrengformer, mens et geologisk kart beskriver materialene og de geologiske forholdene som bygger opp landskapet.

Bildet øverst: Oversikt over digitale geologiske karttjenester fra Norges geologiske undersøkelse (NGU). Kartportalen gir tilgang til blant annet berggrunnskart, løsmassekart, kart over marin grense og registrerte grunnundersøkelser i NADAG. Kartene gir verdifull informasjon om Norges geologi og brukes som grunnlag for geologiske og geotekniske vurderinger ved planlegging og utbygging. Kartdataenes nøyaktighet og begrensninger må vurderes før de brukes i konkrete byggeprosjekter. Kilde: NGU, skjermbilde fra kartoversikten.

Hva er et geologisk kart?

Et geologisk kart er en kartografisk framstilling av geologiske forhold innenfor et geografisk område. Kartet bygger på geologisk kartlegging, feltobservasjoner, analyser og tolkninger av bergarter, løsmasser og strukturer.

På kartet deles landskapet inn i geologiske enheter. Ulike farger, linjer og symboler viser for eksempel hvor det finnes granitt, gneis, kalkstein, skifer, morene eller marine avsetninger. Kartet kan også vise forkastninger, bergartsgrenser, lagdeling og andre forhold som er viktige for å forstå områdets geologiske utvikling.

Geologiske kart forteller derfor ikke bare hva som finnes i grunnen. De bidrar også til å forklare hvordan landskapet er dannet gjennom millioner av år, fra dannelsen av gamle bergarter og fjellkjeder til istider, erosjon og avsetning av løsmasser.

Det er likevel en viktig begrensning: Et geologisk kart er en tolkning av de tilgjengelige dataene, ikke en fullstendig undersøkelse av grunnen på hvert enkelt sted. Kartet gir et overordnet bilde, men kan ikke uten videre fastslå dybde til berg, styrken i løsmassene eller stabiliteten til en bestemt skråning.

NGU geologiske kart – berggrunn, løsmasser og andre kartdata

Norges geologiske undersøkelse har kartlagt norsk geologi gjennom generasjoner. Resultatet er et omfattende kartgrunnlag med både historiske kart, moderne digitale karttjenester og geologiske databaser.

De to viktigste typene for de fleste brukere er berggrunnskart og kvartærgeologiske kart, ofte kalt løsmassekart. De beskriver forskjellige deler av grunnen og må ikke brukes som om de viser det samme.

Berggrunnskart – kart over fast fjell

Et berggrunnskart viser hvilke bergarter som finnes i et område, hvordan de er fordelt geografisk og hvilke geologiske strukturer som er kartlagt. Typiske bergarter i Norge er granitt, gneis, gabbro, kalkstein, skifer, kvartsitt og ulike vulkanske bergarter.

Berggrunnskartene finnes i forskjellige målestokker. NGUs nasjonale berggrunnsdatabase omfatter blant annet kart i målestokk 1:50 000, 1:250 000 og 1:1 350 000. Detaljeringsgraden varierer med kartgrunnlaget, og ikke alle områder er kartlagt like detaljert.

Kartene brukes blant annet innen geologi, mineralressurser, arealplanlegging og ingeniørgeologi. De kan gi en første indikasjon på bergarter og strukturer som bør undersøkes nærmere ved fjellskjæringer, tunneler, fundamentering på berg eller andre terrenginngrep.

Du kan lese mer om karttypene, målestokkene og de praktiske begrensningene i vår fagartikkel om berggrunnskart.

Kvartærgeologisk kart – løsmasser over berggrunnen

Et kvartærgeologisk kart viser hvordan løsmassene i landskapet er dannet og fordelt. Kvartærgeologi handler særlig om prosessene og avsetningene fra kvartærtiden, som omfatter de siste omtrent 2,6 millioner årene.

I Norge har istidene hatt stor betydning for løsmassene. Isbreer har erodert berggrunnen, transportert materiale og avsatt morene. Smeltevann har dannet sand- og grusavsetninger, mens havet har avsatt leire og silt i områder som tidligere lå under havnivå.

Løsmassekart viser blant annet hav- og fjordavsetninger, marine strandavsetninger, elveavsetninger, breelvavsetninger, morene, torv og myr, skredmateriale og bart fjell.

Dette er særlig relevant ved vurdering av byggegrunn, erosjon, grunnvann og naturfare. Kartene viser imidlertid i hovedsak dominerende løsmassetype i de øverste delene av grunnen. Dypere lag kan bestå av helt andre materialer.

Les mer om hvordan ulike avsetningstyper skal tolkes, og hvilke begrensninger kartene har, i vår artikkel om løsmassekart.

Andre geologiske kart fra NGU

NGU tilbyr også kart over radon, mineralressurser, grunnvannsborehull, geofysiske målinger, geokjemi og registrerte grunnundersøkelser. For arbeid med arealplanlegging og utbygging kan det være særlig nyttig å sammenholde berggrunns- og løsmassekart med NADAG, marin grense og andre offentlige kartdata. Vi har en egen gjennomgang av NADAG og hvordan databasen brukes i byggesaker.

Karttjenestene har ulike formål. Et kart over radonaktsomhet sier for eksempel noe annet enn et berggrunnskart, selv om berggrunnsgeologi kan være en viktig del av vurderingsgrunnlaget.

Hva betyr fargene på geologiske kart?

Fargene på et geologisk kart brukes til å skille mellom forskjellige bergarter, geologiske enheter eller typer løsmasser. Betydningen avhenger av karttypen og tegnforklaringen som hører til kartet.

Det finnes derfor ikke én universell regel der samme farge alltid betyr samme bergart eller jordart. Farger kan ha ulik betydning på berggrunnskart og løsmassekart, og også variere mellom forskjellige kartserier.

Farger på løsmassekart

I NGUs standardiserte tegnforklaring for løsmassedata brukes bestemte fargegrupper for å gjøre ulike avsetningstyper lettere å kjenne igjen.

Fargegruppe	Vanlig betydning
Grønn	Morenemateriale
Oransje	Breelvavsetninger
Blå	Hav-, fjord- og marine avsetninger
Gul	Elveavsetninger
Rosa og fiolette nyanser	Skred- og forvitringsmateriale
Brun	Torv og myr
Grå	Blant annet fyllmasser i deler av tegnforklaringen

Fargeintensitet og symbolbruk kan skille mellom undergrupper. For eksempel kan et sammenhengende morenedekke vises med en annen grønnfarge enn et tynt eller usammenhengende morenedekke.

Et blått område på et løsmassekart kan indikere marine avsetninger, men det betyr ikke automatisk at det finnes kvikkleire. Tilsvarende betyr et grønt moreneområde ikke nødvendigvis at grunnen har god bæreevne. Slike egenskaper må vurderes ut fra mer informasjon enn kartfargen.

Farger på berggrunnskart

Berggrunnskart har andre tegnforklaringer. Her brukes fargene til å skille mellom bergartstyper, geologiske enheter og i enkelte kart også geologisk alder.

På tradisjonelle norske berggrunnskart kan granittiske bergarter være vist med rødlige farger, mens kalkstein og marmor ofte framstilles med blåtoner. Omdannede bergarter og vulkanske bergarter har andre fargegrupper. Detaljene varierer mellom kartseriene.

Moderne digitale berggrunnskart kan dessuten ha forskjellige tematiske visninger, blant annet etter hovedbergart, geologisk alder og tektonisk inndeling. Det er derfor nødvendig å kontrollere hvilken kartvisning som er aktiv før fargene tolkes.

Det viktigste er alltid å lese tegnforklaringen i det konkrete kartet. Samme farge må ikke tolkes isolert fra kartets tema, målestokk og datagrunnlag.

Geologisk kart over Oslo og Oslofeltet

Oslo er et av Norges mest geologisk interessante områder. Regionen ligger innenfor Oslofeltet, som inneholder en variert sammensetning av sedimentære, magmatiske og eldre omdannede bergarter.

På et geologisk kart over Oslo kan man se hvordan forskjellige bergarter opptrer innenfor relativt korte geografiske avstander. Samtidig er deler av berggrunnen dekket av marine avsetninger, morene, elveavsetninger og menneskeskapte fyllmasser.

Oslofeltet – et særpreget geologisk område

Oslofeltet strekker seg gjennom deler av det sentrale Østlandet, fra området ved Grenland nordover mot Mjøsa. Det er kjent for sedimentære bergarter fra kambrium til silur, samt omfattende magmatisk aktivitet i karbon og perm.

Blant bergartene finner vi kalkstein, skifer, sandstein, basalt, rombeporfyr, syenitt, granitt og larvikitt. Flere av bergartene er karakteristiske for Oslofeltet og inngår i et geologisk landskap preget av forkastninger og tidligere vulkansk aktivitet.

I Oslo-området forekommer blant annet kalkstein og skifer i deler av den sedimentære lagrekken, mens forskjellige magmatiske bergarter finnes andre steder i regionen. Ekeberg, Nordmarka, Groruddalen og områdene vest for Oslo illustrerer noe av variasjonen, men den lokale geologien må undersøkes i kartet for den aktuelle lokaliteten.

Oslofeltet er også viktig fra et ingeniørgeologisk perspektiv. Bergartenes egenskaper, oppsprekking, lagdeling og svakhetssoner kan påvirke hvordan berg oppfører seg ved sprengning, skjæringer og fundamentering. Enkelte steder er alunskifer et relevant tema som kan kreve særskilte miljø- og byggetekniske vurderinger.

Geologisk kart Oslo – betydning for bygging

For bygging i Oslo er det ofte nødvendig å undersøke både berggrunnskartet og løsmassekartet. En eiendom kan for eksempel ligge over kalkstein eller skifer, samtidig som det finnes betydelige løsmasselag mellom terrengoverflaten og berggrunnen.

I deler av Oslo og omkringliggende kommuner er marine avsetninger og menneskeskapte fyllmasser viktige forhold ved bygge- og gravearbeider. I andre områder kan grunnforholdene være dominert av grunt berg, men med lokale svakhetssoner eller oppsprukne bergmasser.

Et berggrunnskart alene viser normalt ikke hvor dypt det er til fjell. Det er derfor ikke tilstrekkelig å se at en eiendom ligger innenfor en bestemt bergartsenhet og deretter anta at fundamentering kan skje direkte på berg.

For den som undersøker en tomt i Oslo, Asker eller Bærum, er det særlig nyttig å kombinere geologiske kart med terrenginformasjon, tidligere grunnundersøkelser og eventuelle registrerte naturfarer. Vi har også en egen gjennomgang av hva som inngår i en vurdering av grunnforhold på en eiendom.

Geologiske kart over norske fylker, kommuner og landsdeler

NGUs digitale karttjenester gjør det mulig å søke etter geologiske forhold i hele fastlands-Norge. Du trenger normalt ikke et eget kart for hver kommune. Ved å åpne den nasjonale karttjenesten kan du søke etter stedsnavn eller navigere til ønsket område. NGU tilbyr også Geologien i min kommune, som samler geologisk informasjon til bruk i lokal planlegging og forvaltning.

Geologien varierer betydelig mellom landsdelene. Derfor kan et geologisk kart gi svært forskjellig informasjon avhengig av hvor i Norge man undersøker grunnen.

Bergen, Vestland og Vestlandet

Bergen og store deler av Vestlandet har en sammensatt berggrunn preget av blant annet omdannede bergarter og geologiske strukturer knyttet til den kaledonske fjellkjededannelsen. Gneis, skifer og andre metamorfe bergarter forekommer i regionen, men fordelingen varierer lokalt.

Geologiske kart kan være nyttige ved planlegging av tunneler, fjellskjæringer, større byggeprosjekter og tiltak i bratt terreng. Her er det særlig viktig å forstå at bergartstype alene ikke beskriver kvaliteten eller stabiliteten til bergmassen.

Trondheim og Trøndelag

I Trondheim og Trøndelag kan geologiske kart gi informasjon om både berggrunnen og omfattende kvartærgeologiske avsetninger. Flere områder har marine leiravsetninger som er relevante for bygging, erosjon og stabilitetsvurderinger.

Ved tiltak i områder med marine avsetninger bør løsmassekartet ses i sammenheng med marin grense, tidligere grunnundersøkelser og aktuelle faresonekart. Geologiske kart kan bidra til å identifisere forhold som krever oppfølging, men fastslår ikke alene om det finnes kvikkleire eller om området har tilfredsstillende stabilitet.

Stavanger, Rogaland, Agder og Vestfold

Sørvestlandet og Sørlandet omfatter store områder med gammelt grunnfjell og andre geologiske enheter, mens Oslofeltets bergarter preger deler av Vestfold og tilgrensende områder. I Vestfold finner vi blant annet larvikitt, som har stor betydning som naturstein.

Kartene brukes til å forstå berggrunnens sammensetning, identifisere løsmasser og danne et første grunnlag for vurdering av byggegrunn og geologiske ressurser.

Tromsø, Nordland og Finnmark

Nord-Norge har en variert og til dels svært gammel geologi. I Troms og Finnmark finnes noen av Norges eldste bergarter, samtidig som andre områder er preget av yngre geologiske strukturer og fjellkjededannelse.

I områder med bratt terreng kan geologiske kart være et nyttig supplement ved vurdering av steinsprang og andre skredprosesser. Kartinformasjonen må imidlertid suppleres med terrengdata og stedsspesifikke vurderinger av berg og løsmasser.

Lokale geologiske kart – fra Mjøsa til Gudbrandsdalen

Det finnes også geologiske kart over mer avgrensede områder, som Mjøsa, Gudbrandsdalen, Hadeland, Kongsberg, Telemark, Senja og en rekke enkeltkommuner. For slike områder kan NGUs digitale kart kombineres med eldre kartblad, geologiske rapporter og annen lokal dokumentasjon.

Søker du eksempelvis etter «geologisk kart Hamar», «geologisk kart Drammen» eller «geologisk kart Tromsø», kan du normalt bruke den samme nasjonale karttjenesten og navigere til det aktuelle området. Ved mer detaljerte undersøkelser kan det være nødvendig å finne kartblad eller rapporter som dekker lokaliteten spesielt.

Geologisk kart over Svalbard

Geologiske kart over Svalbard skiller seg fra kartgrunnlaget for fastlands-Norge. Her er Norsk Polarinstitutt en sentral leverandør av geologiske kart og data.

Gjennom karttjenesten GeoSvalbard kan brukere undersøke berggrunnsgeologien på Svalbard. Kartene viser blant annet geologiske enheter, bergarter og strukturer på øygruppen.

Svalbard har en særegen geologisk historie med blant annet sedimentære bergarter fra forskjellige geologiske perioder, forkastninger og områder med kullførende lag. Geologien er viktig for forskning, naturressurser, landskapsforståelse og vurdering av geologiske forhold i arktiske områder.

Norsk Polarinstitutt tilbyr både digitale kartdata og trykte geologiske kart. Dersom formålet er å undersøke geologien på Svalbard, bør man derfor benytte Polarinstituttets karttjenester framfor å forutsette at NGUs vanlige kartløsninger for fastlandet dekker behovet.

Hvor nøyaktige er geologiske kart?

Nøyaktigheten til et geologisk kart avhenger blant annet av kartleggingsmetode, målestokk, tilgjengelige observasjoner og hvor detaljert området er undersøkt.

Et kart i målestokk 1:50 000 kan vise mer lokal geologisk variasjon enn et nasjonalt oversiktskart i målestokk 1:1 350 000. Det betyr likevel ikke at alle geologiske grenser i et detaljert kart er nøyaktig stedfestet, eller at en kartvisning ved høy zoom gir bedre datakvalitet.

Geologiske kart er ofte basert på en kombinasjon av direkte feltobservasjoner og tolkninger mellom observerte punkter. Der berggrunnen er dekket av jord, vegetasjon eller bebyggelse, kan det være begrenset hvor mye som kan observeres direkte.

Det er særlig fire forhold det er viktig å kjenne til:

• Kartleggingsmålestokk: Et regionalt kart kan ikke uten videre brukes som detaljert dokumentasjon for en enkelt tomt.
• Geologiske grenser: Overgangen mellom ulike bergarter eller løsmassetyper kan være mer gradvis eller usikker enn kartframstillingen gir inntrykk av.
• Forhold under overflaten: Et geologisk kart viser ikke nødvendigvis dybde, lagdeling eller materialegenskaper under terrenget.
• Endringer og inngrep: Graving, utfylling, tidligere anleggsarbeider og terrengendringer kan føre til at dagens overflateforhold avviker fra eldre kartgrunnlag.

Et geologisk kart kan derfor være et godt utgangspunkt for en vurdering, men det er ikke i seg selv dokumentasjon på at grunnen har tilstrekkelig bæreevne eller stabilitet.

Hvordan brukes geologiske kart ved bygging og grunnundersøkelser?

Geologiske kart inngår ofte i tidlige vurderinger av tomter, byggeprosjekter og større infrastrukturtiltak. Kartene bidrar til å avdekke hvilke geologiske forhold som kan være relevante, og hvilke spørsmål det er behov for å undersøke nærmere.

Ved planlegging av et byggeprosjekt kan løsmassekartet indikere om området består av marine avsetninger, morene eller elvemateriale. Berggrunnskartet kan samtidig vise hvilke bergarter og geologiske strukturer som forventes under løsmassene.

Denne informasjonen kan være relevant for eksempel ved fundamentering, byggegroper, støttemurer, terrenginngrep, fjellskjæringer, tunneler og tiltak i bratt terreng.

Fra kartinformasjon til vurdering av grunnforhold

Et typisk eksempel er en tomt der NGUs løsmassekart viser hav- og fjordavsetninger. Dette kan gi grunn til å undersøke om det finnes marine leirmasser, og om det kan være nødvendig å vurdere setninger, bæreevne eller stabilitet.

Et annet eksempel er et planlagt veganlegg gjennom et område med varierende bergarter og registrerte forkastninger. Her kan berggrunnskartet gi en første forståelse av geologien, men detaljprosjektering vil kreve mer informasjon om blant annet oppsprekking, svakhetssoner, bergmassekvalitet og lokale forhold.

Kartgrunnlaget hjelper med andre ord til å identifisere mulige problemstillinger. Det erstatter ikke nødvendigvis undersøkelser eller prosjekteringsgrunnlag.

Geologisk kart og kvikkleire

I områder under marin grense er løsmassekart og kart over marine avsetninger særlig relevante. De kan gi informasjon om hvor det tidligere har vært havbunn, og hvor marine sedimenter kan forekomme.

Det er imidlertid viktig å skille mellom marin leire, mulig kvikkleire og påvist kvikkleire. Et løsmassekart viser ikke leirens omrørte skjærfasthet eller sensitivitet. Et område kan dessuten ha marine leirmasser selv om kartet viser andre avsetninger nær overflaten.

For vurdering av kvikkleire og områdestabilitet er det derfor nødvendig å bruke relevante kart fra NGU og NVE sammen med øvrig grunnlagsinformasjon. Vår gjennomgang av kvikkleirekart forklarer hvordan offentlige kart kan brukes, og hvorfor manglende registreringer ikke nødvendigvis betyr at kvikkleire er utelukket.

Kan geologiske kart erstatte grunnundersøkelser?

Nei, ikke når prosjektet krever konkret dokumentasjon av forhold som kartet ikke kan avklare.

Geologiske kart gir verdifull informasjon på et overordnet nivå, men de viser normalt ikke sikker lagdeling, dybde til berg, bæreevne, skjærfasthet, poretrykk eller omfanget av eventuelle svake masser.

I enkelte enklere saker kan eksisterende kartdata, tidligere grunnundersøkelser og annen dokumentasjon gi et tilstrekkelig grunnlag for en innledende faglig vurdering. I andre tilfeller er det nødvendig med nye grunnundersøkelser for å avklare forholdene.

Omfanget må vurderes ut fra tiltakets karakter, grunnforholdene og risikoen som skal håndteres.

Gamle geologiske kart, trykte kart og digitale kartdata

Mange geologiske kart over Norge ble opprinnelig utarbeidet som trykte kartblad. Flere av disse er fremdeles verdifulle fordi de kan inneholde detaljerte geologiske beskrivelser, observasjoner og kartlagte strukturer.

Gjennom NGUs kartkatalog og publikasjonsarkiv kan man finne historiske berggrunnskart, kvartærgeologiske kart og tilhørende rapporter. Slike kart kan være spesielt nyttige når eldre undersøkelser dokumenterer geologiske forhold som ikke framgår like tydelig i nyere sammenstilte kart.

For fagpersoner som arbeider med digitale kart, er det også mulig å hente geologiske datasett fra NGU og gjennom Geonorge. Data kan brukes i geografiske informasjonssystemer (GIS), eksempelvis QGIS, og kombineres med andre temadata.

Det er viktig å bruke riktig dataversjon, kartlag og tegnforklaring. En digital fil med høy geometrisk oppløsning er ikke nødvendigvis mer detaljert eller mer pålitelig enn den opprinnelige geologiske kartleggingen.

Når bør geologiske kart vurderes av fagkyndig?

For generell informasjon om geologien i et område er de offentlige karttjenestene ofte tilstrekkelige. Når kartinformasjonen derimot skal brukes som beslutningsgrunnlag i et bygge- eller anleggsprosjekt, kan det være nødvendig med en faglig vurdering.

Det gjelder særlig når prosjektet berører usikre grunnforhold, marine avsetninger, bratt terreng, fjellskjæringer, erosjon eller mulige svakhetssoner i berggrunnen.

Geotekniker AS bistår med vurdering av grunnforhold, geotekniske problemstillinger og forhold som kan kreve geologisk eller ingeniørgeologisk kompetanse. Kartgrunnlaget kan inngå som en del av en innledende vurdering, før det avklares om prosjektet trenger befaring, undersøkelser eller mer omfattende dokumentasjon.

En faglig vurdering kan også bidra til å skille mellom utfordringer knyttet til berg og utfordringer knyttet til løsmasser. Det er viktig fordi forskjellige grunnforhold kan kreve helt ulike undersøkelser og prosjekteringsløsninger.

Trenger du hjelp til å tolke geologiske kart for en konkret eiendom eller et prosjekt? Geotekniker AS kan vurdere tilgjengelig kartgrunnlag og avklare behovet for videre geoteknisk eller geologisk vurdering. Les mer om vår tjeneste for geologisk rapport og vurdering, eller ta kontakt med oss for å diskutere prosjektet.

Ofte stilte spørsmål om geologiske kart

Hvor finner jeg geologisk kart over hele Norge?

Norges geologiske undersøkelse tilbyr digitale kart over berggrunn og løsmasser for hele fastlands-Norge, med varierende detaljgrad. NGUs karttjenester er det naturlige utgangspunktet for å undersøke geologien i en bestemt kommune eller på en eiendom.

Hva er forskjellen på geologisk kart og berggrunnskart?

Geologisk kart er et overordnet begrep som kan omfatte flere typer geologiske kart. Et berggrunnskart viser fast fjell, bergarter og geologiske strukturer. Et løsmassekart er også et geologisk kart, men viser avsetninger over berggrunnen.

Hvordan finner jeg geologisk kart over Oslo?

Åpne NGUs nasjonale berggrunnskart eller løsmassekart, og søk etter Oslo eller den aktuelle adressen. For å undersøke Oslofeltets geologi kan det også være nyttig å se på regionale berggrunnskart og detaljerte kartblad for Oslo-området.

Hva betyr de ulike fargene på et geologisk kart?

Fargene viser ulike bergarter, geologiske enheter eller løsmassetyper. Betydningen varierer med karttypen. På NGUs løsmassekart brukes blant annet grønt for morene, blått for marine avsetninger og oransje for breelvavsetninger. Tegnforklaringen til det aktuelle kartet er alltid avgjørende.

Er NGUs geologiske kart gratis?

NGU tilbyr gratis innsyn i sine offentlige digitale karttjenester. Mange datasett og publikasjoner er også tilgjengelige for nedlasting. Betingelser og eventuelle kostnader for trykte kart eller andre produkter må kontrolleres hos leverandøren.

Kan jeg laste ned geologiske kart til QGIS?

Ja. NGU tilbyr geologiske data gjennom blant annet nedlastingstjenester og karttjenester som kan benyttes i geografiske informasjonssystemer. Tilgjengelige formater og tjenester varierer mellom datasettene.

Er geologiske kart det samme som Kartverkets kart?

Nei. Kartverket har en sentral rolle i Norges geografiske kartgrunnlag, mens NGU er den viktigste nasjonale leverandøren av geologiske kart over fastlandet. Gjennom Geonorge kan man finne og bruke geologiske datasett sammen med andre geografiske data.

Kan jeg bestille et trykt geologisk kart over Norge?

NGU har en katalog over historiske og trykte geologiske kart. Tilgjengeligheten av konkrete kartblad varierer. En del kart og tilhørende beskrivelser kan også lastes ned digitalt.

Kan et geologisk kart fortelle om det er fjell på tomten?

Et berggrunnskart viser hvilken berggrunn som er kartlagt i området, men ikke nødvendigvis hvor dypt det er til fjell. En tomt kan ha betydelige løsmasselag over berggrunnen. Dybde til berg må derfor vurderes ut fra andre opplysninger eller undersøkes nærmere.

Kan et geologisk kart vise om en tomt er trygg å bygge på?

Ikke alene. Geologiske kart er viktige som del av et innledende beslutningsgrunnlag, men de dokumenterer normalt ikke tilstrekkelig bæreevne, stabilitet eller sikker byggegrunn for et konkret tiltak.